Grunnverdier i norsk narkotikapolitikk: Bildet er fra første møte i Gamle Festsal ved universitetet i Oslo, 1. februar 2010, der blant annet sokneprest Grete Hauge, Paulus Menighet, professor Reidun Førde og tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund holdt innlegg. Foto: Astrid Renland

Et tilbakeblikk på en idealist og realist

– Innen gruppen av vestlige industrinasjoner skiller Norge seg ut som bærer av en av de aller mest ekstreme former for narkotikapolitikk, sa Nils Christie i et foredrag på Politisk Forum i 1985.

Den 27. mai 2015, kom den triste meldingen om at Nils Christie (1928–2015) døde etter et fatalt møte på sykkelen med en av oslotrikkene. Mange av oss mottok dødsbudskapet under den årlige generalforsamlingen i KROM – Norsk forening for kriminalreform, som Nils hadde vært med på å stifte sammen med Thomas Mathiesen og andre systemkritiske akademikere, jurister og fagpersoner denne dagen i 1968.

– Mange sier at Nils døde som han levde – på sykkelen – men alle som kjente Nils vet jo at han hadde vært dypt ulykkelig over de lidelsene han påførte trikkesjåføren som havnet i denne situasjonen, sier Aslak Syse, professor i offentlig rett. Syse var aktivt med i KROM på begynnelsen av 1970-tallet, men forlot hovedstaden for å jobbe som lege i Finnmark.

Dødsbudskapet ble mottatt med sorg både innenlands og utenlands, og tapet av en intellektuell kjempe og kriminologisk pioner preger minneordene. Nils Christie var nestor i norsk og nordisk kriminologi, og høstet stor internasjonal anerkjennelse både blant akademikere, statsledere, myndighetspersoner og aktivister for sitt kritiske arbeid knyttet til skolesystemet, straff og sanksjonsapparatet, samfunnsorganisering, utenforskap og inkludering.  Han har utgitt 15 bøker som er oversatt til 20 språk.

– Men det er få som har snakket om hans ruspolitiske posisjon og engasjement, sa tidligere redaktør av dette tidsskriftet, Martin Blindheim, på telefon til meg. Han pekte på den manglende oppmerksomheten fra både embetsverk og forvaltning som rår med russpørsmål, og lurte på hvorfor ikke Rus & Samfunn tok grep og gjorde noe med det. 

Det er riktig, Nils Christie har vært en viktig akademisk stemme i den ruspolitiske debatten i flere tiår. Allerede i 1966 henstilte han om moderasjon når det gjaldt stafferettsregulering av kannabisprodukter og advarte om at en politikk som satt likhetstegn mellom marihuana og de farligste stoffene kunne gjøre veien fra hasj til de andre stoffene kort.

– Jeg ser et problem hvis man skal kjøre veldig hardt på å holde marihuana helt ute. Da må man presse farligheten av stoffet ganske sterkt, og det kan ytterligere lette veien til farligere stoffer fordi man vil tenke at når jeg først er på dette, kan jeg like godt fortsette resten av alfabetet, uttalte han i en NRK-debatt.

Men det var ikke bare narkotikapolitikken han var opptatt av, også behandlingen av løsgjengerne står sentralt i hans ruspolitiske arbeid.

 


Psykiater og rusforsker, Hans Olav Fekjær. 
Foto: Astrid Renland

Drankere og hippier 

I 1960 kom boken Tvangsarbeid og alkoholbruk, som Nils Christie selv i essayet «Ordet fanger» i Tidsskrift for norsk psykologforening (nr. 2-2005), skriver var en elendig tittel, men nødvendig for å unngå å erstatte statens klebende kategori løsgjengere men nye kategorier som kunne «innlemmes i et ferdiglaget klassifiseringssystem». Løsningen ble alkoholproblematikerne.

Boken omhandlet løsgjengerloven, en særreaksjon som gjennom en finurlig kobling mellom straff og behandling, avdekket Christie, skapte et ekstraordinært kontrollsystem brukt overfor én bestemt gruppe i samfunnet – de hjemløse og derfor synlige alkoholbrukerne – som ble dømt til opphold ved Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Kvinnene ble plassert på Bredtvet som fungerte både som fengsel og tvangsarbeidshus. Første gang 18 måneder, andre gangs reaksjon og gjengangere kunne dømmes til tvangsarbeid i opptil tre år. Tilbakefallsprosenten var veldig, veldig høy.

25 år senere, i en tid da siste generasjon løsgjengere var i ferd med å dø ut og erstattes av den nye typen gatebefolkning, de fattige og hjemløse stoffbrukerne, publiserer Nils Christie sammen med professor og rusforsker Kettil Bruun boken Den gode fiende. Narkotikapolitikk i Norden (1985). Innledningsvis slås det fast at en av de farligste bruk av narkotika er den politiske, og forfatterne skriver at bakgrunnen for boken er dyp bekymring for det rådende synet på narkotika i Norden og den narkotikapolitikken som dette synet fører til. «Vi har – som mange fagfeller – forsøkt å si fra tidligere, men uten særlig gjennomslagskraft. Det kan i noen grad skyldes at problemstillingene er så sammenvevd at det aller meste må sies nesten samtidig for å kunne bli forstått i sin helhet. Det er denne helhetsforståelse vi her forsøker å skape.»

Forfatterne mener at kannabis må legalisereres, og bruk og besittelse av alle droger avkriminaliseres og at reguleringen bør være i henhold til stoffenes mulige skadevirkninger.

Kettil Bruun (1924–1985) døde samme året som boken kom ut, og Nils Christie har redigert andre utgave i 1996 og tredje utgave i 2003. I andreutgaven skriver han: «Det er gått 11 år siden førsteutgaven. Og narkotikakrigen bare fortsetter. Hva vi den gang beskrev, og advarte mot, kommer nå tydelig frem. Det er blitt lettere å se at vi er på gale veier. Og enda viktigere å si i fra». Seks år senere skriver han: «Narkotikakrigen fortsetter. Men den går stadig dårligere. Mer stoff slipper inn. Flere bruker. Flere dør. Flere tviler på om vi er på rett vei i denne krigen. En rekke land er i gang med å legge om deler av sin narkotikapolitikk».

Jedderen

Jeg droppet embetsverket og byråkratene, og tok kontakt med personer av hans samtid.

Nils Christie var en gave til landet, han tenkte utenfor boksen. Hans evne til å se ting med nye øyne var en gave til samfunnsdebatten, og det kan du godt sitere meg på, sier Hans Olav Fekjær.

Jeg har tatt båten til Nesodden for å ta en prat med rusfeltets nestor om hvilken betydning Nils Christie har hatt for den norske ruspolitiske debatten. Nå sitter jeg i sofaen med en kaffekopp og beundrer sjøutsikten mens vi snakker om Nils Christies arbeid, ruspolitikk og rusdebatten.

Overlege, psykiater og rusforsker Fekjær har selv deltatt aktivt i den ruspolitiske debatten, og boken Rus – bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historikk (2004) som er for standardverk å regne, kom nå i høst ut i 4. opplag.

– Nils hadde større gjennomslagskraft med boken Tvangsarbeid som uten tvil var et viktig bidrag til å fjerne tvangsarbeidsbestemmelsene fra løsgjengerloven i 1970. Jeg jobbet i den tiden med de som ble sendt til tvangsarbeid på Jedderen, som var kallenavnet på Opstad, sier Fekjær.

– Pasientene mine hatet Jedderen og sa til meg at de ikke kunne vise seg på gaten før de ble huket opp og sendt dit. Det var et forhatt sted. Og som Nils skrev drakk de ikke så mye mer enn andre borgere, men de var så synlige.

Tvangsarbeid var en fenomenologisk studie av koblingen mellom straff og behandling, men det var en nok en tanke om at man ikke passivt ville se folk gå til grunne, en forestilling om at det skulle gagne med de hederlige hensiktene og det gode arbeidet som lå bak etableringen. Direktøren på Opstad har jeg sitert i boken Rus da han i 1938 skrev «Det jevne arbeidet i den friske, tunge sjøluften gir den beste legemlige tretthet og derigjennom den regelmessige søvn og åndelige ro, som er den aller beste medisinen mot ødelagte nerver og opprevne sinn». Så hensikten var nok god, med det var en dårlig kur, sier Fekjær.

Den gode fiende som han skrev sammen med Kettil Bruun, tror jeg de færreste leste, den var helt på siden av debatten da den kom. Du vet det var en tid da det både var kurant å påstå at kannabis fører til heroin, kriminalitet og prostitusjon, og å ha kampanjer som «Your Brain on Drugs», med bilde av hjernen i en stekepanne. Den ble diskutert av fagfolk og ble omtalt i avisene, men var ikke en del av mainstream-debatten og hadde ikke stor gjennomslagskraft.

–Retningslinjene var lagt av lege og helsedirektør Karl Evang, som også var en stor mann. Jeg anmeldte boken Narkotika, generasjonene og samfunnet (1972) der han oppfordrer til forbud og behandling mot narkotikaproblemet, og jeg ga boken gode skussmål, for sånn var jo tankene da.

– Ingen spurte meg, svarer han på spørsmålet om han selv deltok aktivt i datidens narkotikadebatt. Det har endret seg, og som det står i forordet i Rus, er formålet å korrigere for de mange feiloppfatninger skapt av mediene og i nedarvede oppfatninger hos pårørende, politikere og de titusener som møter rusproblemer på ulike måter i helse- og sosialtjenesten.

Professor em. Per Ole Träskman. 
Foto: Lund Universitet

"Föratt kunna förstå och riktigt värdera Nils Cristies (och Kettil Bruuns) betydelse för synen på narkotikakontrollen i Norden är man tvungen att se på narkotikafrågans uppkomst och utveckling under den senare hälften av 1900-talet. Narkotikabruket och missbruket ökade, närmast på grund av tillgången till nya droger (framför allt cannabis produkter) och en öppen och positiv syn bland de yngre att använda droger. Reaktionen mot detta kom från den tidigare nykterhetsrörelsen och de brottkontrollerande myndigheterna, särskilt polisen som också såg möjligheterna till ökade resurser för dem. Det ledde till en många skärpningar av narkotika kontrollen; framför allt med användande av straffrättsliga medel.

Detta backades starkt upp av massmedia och ledande politiker oberoende av om de var vänster, center, eller högerorienterade.Den nordiska forskningen kring narkotika var länge ganska svag. Det var inte ett högprioriterat forskningsområde. Vad som fanns var enskilda forskare, men deras forskning fick inte så stort genomslag.

Nils Christie var en väl etablerad och internationellt känd kriminologisk forskare. Kettil Bruun var en mycket meriterad alkoholforskare med gedigen kunskap och stor prestige särskilt i Finland. Båda två var aktiva inom Nordiska samarbetsrådet för kriminologi och de hade redan tidigare samarbetat. Tillsammans skrev de den mycket banbrytande boken Den gode fienden. Bokens betydelse kan inte överskattas. De förklarade varför det varit möjligt att genomföra en narkotikakontroll som tog avsteg från alla tidigare erkända normer när det gäller en god och rättvis social kontroll och en god kriminalpolitik. Den analys av detta var mycket stark. De riktade en systematisk kritik av den officiella narkotikapolitiken i Norden och de skissade också ett alternativ till den. De kommer med en rad förslag som tar sikte på att avdramatisera synen på narkotika och återgå till normalatillstånd. Man kan säga att de intar en stoffliberal ståndpunkt, men de kan inte beteckna som radikala, utan som realistiska.

Den gode fienden inspirerade många forskare och gav dem anledning till nytänkande och rationell forskning kring ett viktigt problem."

Professor em. Per Ole Träskman, Lund Universitet

Slottsparkungdommene

I 1965 kom den første straffesaken med narkotika, kannabis, og det var en utenlandsk student som ble dømt for besittelse og for å ha delt det ut til venner. I 1967 var det 11 saker og i 1967 78 saker, de fleste gjaldt kannabis. Øvre strafferamme var to år. Innen midten av 1980-tallet hadde strafferammene økt til 21 år.

Jurist, rusforsker og professor emeritus Ragnar Hauge skrev i 1982 artikkelen «Narkotika – landeplage eller syndebukk» der han gikk i rette mot forståelsen av narkotikamisbrukets omfang og ekspansjon, slavehypotesen, fortellingen om de kyniske bakmennene og det eskalerende straffenivået. Artikkelen og datidens debatt dannet opptakten til Den gode fiende.

– Nils ble inspirert, fortalte han meg, til å ta opp problemstillingene etter at han hørt mitt foredrag om temaet, sier Ragnar Hauge. – Jeg tok for meg politiets syn om at narkotika var et stadig økende problem og hva forskningen reelt viste.

– Vi var begge opptatt av det kriminalpolitiske og reagerte på utviklingen der ungdommene i Slottsparken ble tauet inn i massevis. Politiet fikk nye metoder og startet Uro-gruppen med lurvete utseende politispanere som gikk inn i miljøet. Oslo politikammer fikk på denne tiden egen narkotikaseksjon med over 100 mann.

Professor em. og rusforsker, Ragnar Hauge. 
Foto: Astrid Renland

Ragnar Hauge som da var forskningssjef ved Statens institutt for alkoholforskning (SIFA), var i jevnlige disputter med Oslos kriminalsjef, Arne Huuse, som hauset opp tallene og svartmalte situasjonen. Survey-undersøkelser så vel som kriminalstatistikken viste at etter en markant økning fra 1968 til 1972 flatet tallene ut og hadde vært stabile over et tiår. I en artikkel i Stoffmisbruk (1-1984) siteres Huuse som hevder at Oslo-undersøkelsen i regi av SIFA var upålitelig og ikke egnet å bruke som belegg for at narkotikaproblemet var på tilbakegang.

– Huuse trakk opp tallene, og jeg trakk dem ned, sier Hauge, som uttalte til Stoffmisbruk at det var en ideologisk diskusjon som lå under tallkranglene. Noen hadde et ønske om at problemene skulle holdes brennende. 

– Politiets aksjoner rettet seg mot ungdommer, hippiene eller «langhåret livsstil» som Nils kalte det, forteller Hauge. – Ungdommer var en velegnet gruppe å gripe inn i, og arrestasjonene i Slottsparken var utgangspunktet for det første 1. mai opprøret i Oslo i 1978. Det var slottsparkungdommene som gjorde opprør. Natt til 1. mai var et narkotikapolitisk opprør, ikke radikale venstreaktivister sloss mot politiet.

Slottsparken var fort blitt tømt for radikale unge i opprør til foreldregenerasjonen, det bestående og tradisjonelle. Disse fant veien til universitetene og høyskolene, og igjen satt ungdommene, som Ragnar Hauge peker på, ble målgruppen for politiets narkotikabekjempelse.

– Ungdommene ble jaget fra Slottsparken og rundt i byen, mens vi andre som satt på Kringsjå kunne røyke hasjen vår i fred, sa professor i offentlig rett, Aslak Syse, på årets KROM-konferanse i januar, og la til: – Og dessuten, hvor skulle de flytte oss? Til Sogn Studentboliger?

 – Da heroin overtok for kannabisbruken, ble gruppene mer utslåtte, og narkotikabekjempelsen tok mer form av håndhevelse av løsgjengerloven som var opphevet et tiår tidligere, sier Hauge.

Han vil ikke være med på at de hadde stor betydning i datidens narkotikadebatt.

– Jeg tror ingen av oss var av særlig betydningsfulle i narkotikapolitikken, vi var nok små drypp i den store sammenhengen. Nils var også mer radikal enn meg, jeg var ikke så opptatt av regulering, men hvordan de grep inn overfor brukerne. Spesielt kannabis er et ganske uproblematisk stoff, og i dag anerkjenner man at det er helseskader og ikke bruk som er et problem.

– Når det gjelder Den gode fiende tror jeg bokens forslag ble sett på som så radikale at alle syntes at det gikk for langt, men Nils var jo som sagt radikal.

Professor em. Henrik Tham. 
Foto: Stockhom Universitet

"Nils Christies och Kettil Bruuns Den goda fienden kom ut på svenska 1985, samma år som boken publicerades i Norge. I förordet till den svenska utgåvan skrev Olof Lagercrantz, tidigare chefredaktör på Dagens Nyheter: ” Att läsa den här boken av Nils Christie och Kettil Bruun är som att komma ur en manipulerad mardröm in i ett vänligt upplyst och stillsamt möblerat rum. Här talas lågmält. Här bjuds kunskap. Här rådet sans och måtta”.

För dem som inte ville förstå avfärdades boken som ”knarkliberalt flum”. Hade kritikerna läst, hade de insett att författarna var väl införstådda med narkotikans faror. ”De flesta former av drogbruk är olyckliga, det säger vanligt hälsovett. Därför måste man ta avstånd från drogbruk, reglera och kontrollera det”, står det i bokens avslutande stycke. Men narkotikapolitiken skulle enligt författarna bygga på kontrolskademedvetenhet, på insikter om kontrollens pris i form av polis- och fängelseresurser, lidande för de inspärrade, och riskerna för att åtgärderna ökade den narkotikarelaterade dödligheten. 

Samtidigt lyfte författarna frågan om narkotika och visade att narkotikaproblemet inte är ett narkotikaproblem. Narkotikakonsumtionen och de rättsliga reaktionerna ställdes i relation till andra samhällsfenomen med betydligt större skadeverkningar, frågor ställdes om arbete, respektabilitet och möjligheten för medborgarlön, och rättsväsendets fokus på unga förklarades utifrån att detta inte behövde komma i konflikt med mäktiga gruppers intressen.  

Med detta budskap kom boken när den behövdes som bäst. Sverige hade sedan 1980-talets början vridit narkotikapolitiken mot brukaren själv som genom straff och tvångsvård skulle förmås att sluta med narkotika. På sikt skulle polisen genom tvång ta närmare 40 000 urinprov per år för att konstatera bruk, och mer än hälften av alla fångar skulle bedömas vara narkotikamissbrukare. Inget av detta kunde dock hindra att den narkotikarelaterade dödligheten skulle komma att bli tio gånger högre än antalet mord och dråp.

Kanske hade denna utveckling kunnat förhindras om politikerna hade läst Den goda fienden. Men så skedde inte och just därför att Sverige slagit in på en fundamentalistisk väg. De som behövde motargumenten kunde dock finna dem i boken. På Kriminologiska institutionen vid Stockholms universitet ingick den i den obligatoriska litteraturen under många år.

Kettils insikter inspirerade kollegor under hans tre år som professor vid Stockholms universitet. Dock dog han samma år som Den goda fienden kom ut. Nils fick nu arbeta vidare med narkotikafrågan utan sin medförfattare men förstås med god hjälp av kollegorna vid Universitetet i Oslo och SIRUS.

Nils’ nästa insats för att rädda Sverige var det nordiska bidraget till ett upprop till FN:s stora narkotikasession i New York 1998. Genom att ta kontakt med forskarkolleger i Stockholm kom flera svenska namn med bland undertecknarna – något som sågs som särskilt viktigt internationellt givet Sveriges roll som hök i narkotikapolitiken.

Uppropet som publicerades i New York Times bestod av ett brev till FN:s generalsekreterare vilket inleddes med: “We believe that the global war on drugs is now causing more harm than drug abuse itself”. Kofi Annan blev sur. I dag säger han samma sak som uppropet, och ger genom den rapport han själv står som medförfattare till Nils rätt.

För ett tiotal år sedan ville Nils tillsammans med forskare från Kriminologiska institutionen i Stockholm undersöka narkotikapolitikens omorientering. Han var inspirerad av den tyske författaren Hans Magnus Enzensbergers arbete om återtågets hjältar. Hur skulle Norge och Sverige ordna sin reträtt? Skulle det ske kaotiskt, genom förnekelse av den förda politiken eller med bibehållen värdighet?

Det blev inget projekt, då forskningsmedlen uteblev. Kanske var Nils också för tidigt ute. I dag är dock hans idé mycket aktuell. Flera länder lägger nu om sin narkotikapolitik efter insikten att the war on drugs inte är en framkomlig väg. Hade Nils’ och andras insikter tidigare fått påverka politiken i Sverige, hade stora ekonomiska och mänskliga kostnader kunnat sparas. Att hans idéer dock hela tiden utgjorde en inspiration för svenska kollegor kom bland annat till uttryck i ett hedersdoktorat vid Stockholms universitet 2004."

Professor em. Henrik Tham, Kriminologiske institutionen, Stockholm Universitet  

Skapte klangbunn 

Nils Christie har vært portrettert av Sidsel Skotland i Samfunnsfilosof mot strømmen i R&S (nr. 1-2009), og av Martin Blindheim i Hvis Christie ikke fantes … i rus & avhengighet (nr. 4-2000). Vi må imidlertid tilbake til 1980-tallet for å finne fagdebattene, og de finner vi i Universitetsforlagets innbundne utgaver av alle årganger av tidsskriftet Stoffmisbruk.

Et helt dobbeltnummer kom i kjølvannet av Nils Christie og Kettil Bruuns bok, viet debatt om narkotikakrigen og kontrollpolitikken med mål om «å øke blodsirkulasjonen hos leserne» som redaktør Martin Blindheim skriver i lederen. Ifølge Blindheim skaper Den gode fiende med sitt forsøk på å veie prisen for kontroll opp mot omkostningene av misbruket og skissering av en alternativ narkotikapolitikk, et større pusterom og økt utsyn på et ellers nokså disig område (nr. 2-3 1985). Fagmiljøene var, som Ragnar Hauge peker på, bekymret for utviklingen i en tid der krigen mot narkotika ble ansett som så viktig at den overskygget rettssikkerhetsprinsipper. Samtidig syntes politikernes vilje til å gi politiet fritt mandat når det gjaldt kontroll og overvåkning, å være grenseløs. Forslag om telefon- og romavlytting, politiaksjoner på Statfjordfeltet med påfølgende urinprøver, etterforskning av skoleelever på grunn av hasjrøyk, var blant temaene Stoffmisbruk tar opp.

Martin Blindheim. 
Foto: Astrid Renland

– Jeg er veldig glad Nils Christie fantes, sier Martin Blindheim. – Han skapte en viktig klangbunn i den offentlige debatten og ikke bare på rusmiddelfeltet. Boka Hvis skolen ikke fantes var for eksempel en tidlig og viktig "øyeåpner" for meg og medstudenter da jeg gikk på lærerskolen.

Den gode fiende skapte utvilsomt debatt i fagmiljøene, og i Stoffmisbruk blir boken anmeldt av henholdsvis svenske Bror Rexed, tidligere leder for FNs fond for narkotikakontroll, og den norske sosiologen Dag Østerberg. Førstnevnte frustreres over at «De leder ju inte fram till det stora målet!». Hvordan forebygge narkotikamisbruk blant unge i en tid i hurtig endring, spør han, men anbefaler likevel boken fordi den både provoserer og stimulerer. Dag Østerberg skriver at boken åpner for to viktige sosiologiske innsikter; at «den narkomane» er en konstruksjon og at «kulturen» som formes rundt bruken ikke følger av substansens virkning på kroppen, men av politikken rundt.

Slavehypotesen skaper ruskarrierer, og sekundærkontrollapparatet svekker primærkontrollen – også egenkontrollen.

Det er ikke rom for å ta for seg alle sider av debatten som Stoffmisbruk iverksatte, men imponerende er det. Martin Blindheim tar for seg en side ved Christie, og det er debattformen.

 - Nils Christie hadde en helt spesiell debattform og var dannet og kultivert uansett hvor uenig han var med motparten, sier Blindheim, - jeg glemmer aldri debatten mellom han og Thorbjørn Mork på Politisk Forum der boken ble diskutert, begge to helt uenig med hverandre, men utsøkt høflige i diskusjonen. Jeg husker også en senere gang Christie var svært uenig i noe jeg hadde sagt i en innledning. Da han kommenterte han bare tørt: - Ja, ja; jeg må kanskje si at jeg synes du var litt uheldig i dag, Martin.

Behandlingspyramiden

Da Aslak Syse kom tilbake til Oslo i 1989, hadde konsensusen lagt seg over norsk narkotikapolitikk.

– Vi skrev avisinnlegg og arrangerte møter for reise debatt om det håpløse med narkotikapolitikken som overhodet ikke traff der den skulle med den drakoniske strafferammen, forteller Syse. – Politiet slo bare ned på de som så ”narkomane” ut, for de orket jo ikke å gå løs på noen de visste de ikke fikk straffet. Dermed fikk de en oppklaringsprosenten på 100.

 – Det var et rått parti, og få motstemmer i den offentlige debatten.  Nils hadde en toleranseholdning som jeg synes var utrolig sympatisk, og dessuten hadde jeg selv som student tilhørt en gjeng unge som røykte ganske mye hasj uten at vi mente at vi tok skade av det. Ingen ville snakke om det, for det passet ikke inn i bildet at der satt mellom 30 og 35 prosent av Norges mest vellykkede ungdommene og røykte hasj. Det er noe med rettferdighetssansen politikken skapte – å være aktiv i KROM og samfunnsbevisst og vite at dette var et klassedelt bruk der noen kunne sitte i skjul å røyke, mens de som valgte å eksponere seg fikk gjennomgå.


Nils Christie og Aslak Syse.
Foto: Astrid Renland

Nils Christie deltok sammen med Aslak Syse, aktivt i debatten om skadereduksjon og substitusjonsbehandling og senere mot det mange oppfattet som et behandlingsmonopol; at substitusjonsbehandling bare kunne skje via LAR og ikke fastleger som jobbet med mennesker med rusproblemer. Debattene gikk ofte hardt for seg, ikke minst mellom Christie, Syse og Helge Waal.

– Helge Waal satt i toppen av behandlingspyramiden og ble skikkelig sur for at vi hadde fått lov til ikke bare til å dumme oss ut med en kronikk der vi kritiserte LAR for sammensausing av behandling og forskning, men at vi fikk spalteplass til én til. Systemet som ble bygd opp rundt LAR var under all kritikk, og det var viktig for oppmykningen som har skjedd at såpass profilerte personer som Ninni Stoltenberg sto fram. Etter hvert stilte jo både gamle politiske travere som Thorvald Stoltenberg og politikere fra Unge Høyre kritiske spørsmål til den rådende behandlingspolitikken.

 – Nils var flink til å snakke med andre mennesker, og da vi arrangerte de tverrpolitiske fagseminarene i 2010 og 2011 fikk han dreid fokuset fra de enkeltes særinteresser over til  fokus på fag og politikk. Han var selv en retoriker av rang, men dette feltet åpnet hans interesse for tallfakta og han ble både en idealist og realist. Han holdt fanen høyt og underbygde den med statistikker over hvem og hvor mange som ble fengslet.

– Nils mente at narkotikapolitikken var ett av de områdene bortsett fra løsgjengerloven der Norge var mest av hengslene, og det preget hans engasjement i den narkotikapolitiske debatten.  

Samfunnsviter og forfatter Arne Klyve.
Foto: Google/Kristiandsand Avis

"Hvorfor fører vi ikke en like aktiv krig mot arbeidsløsheten og mot alkohol som mot narkotika spurte Nils Christie og Kettil Bruun i boken Den gode fiende som ble utgitt for drøyt 30 år siden. De fant svaret i fiendens styrke og i sterke klasseinteresser, hvor krigsomkostningene bæres av svake og slitne grupper. Maktsentra og den store majoritet, de som klarer seg bra, skulle ikke forstyrres med plagsomme og farlige spørsmål, som i neste omgang måtte føre til samfunnsmessig og personlig selvransakelse.  Slik ble narkotika en ideell lynavleder en slags velferdsstatens prügelknabe. Bli i hvert fall ikke narkoman og la oss andre uforstyrret få drikke vår alkohol.

Det var påpekningen av alle kontrollskadene og krigens pris som gjorde sterkest inntrykk på denne skriveren som den gang arbeidet i utekontakt. Ambivalensen kom snikende til mange av oss som arbeidet tett på unge mennesker med russtrev, stadig lenger skjøvet ut i margen og demonisert som narkomane. Unge forsømte gutter og jenter som ble pågrepet og dømt for bruk, besittelse, kjøp og salg av mindre kvantum. Slik slynget rådende politikk og oppvekster en betydelig gruppe unge ut i velferdsspiralen og veien tilbake ble blytung for noen.

Ambivalensen er fortsatt til stede seint i yrkeslivet for en fagperson som i stor grad deler tvileren Nils Christies samfunnssyn. Vi straffer der vi burde hjelpe, vi demoniserer gjennom negative og passive kategorier som verstinger, narkomane og kriminelle og vi overreagerer når unge er «uheldige» og blir tatt for små normbrudd og lovbrudd. Men jeg deler ikke oppfatningen om at en restriktiv norsk narkotikapolitikk bare har vært mislykket, som mange hevder i dag. Blant de yngste har vi svært lav andel av cannabisbrukere, vi ser nedgang i alkoholbruk og langt færre daglige røykere ifølge Ungdatatall. Avkriminalisering/legalisering av cannabis vil åpenbart hjelpe mange, men trolig doble antallet brukere og blant dem en god del sårbare unge. Narkotikapolitikken er et velegnet tvilstema. Selv er jeg mer bekymret for norsk utenrikspolitikk, diktert av USA."

Arne Klyve, Stiftelsen Bergensklinikkene

Grunnverdier

«En grunnleggende endring i narkotikapolitikken ville gjøre oss til et mer moralsk samfunn” skriver Bruun og Christie i Den gode fiende.{F6AA7E35DF5C}

Å få oss til å bli et mer moralsk samfunn jobbet Nils Christie med hele sitt liv og arrangerte i samarbeid med Aslak Syse og flere andre, debattseminarer i 2010 og 2011, der hovedspørsmålet var grunnverdier i norsk narkotikapolitikk. Seminarene tok for seg en rekke problemstillinger relatert til verdisyn, straff, økonomi og helse, med spørsmål om det er mulig å tenke og handle anderledes enn det vi gjør. Den siste konferansen han var med på å arrangere var sammen med tvverpolitisk forening og Norwegian Latin America Research Network (NorLARNet) om avkriminaliseringen i Uruguay september 2014.

Det er synd at han ikke fikk med seg siste års hendelser med nytt toppmøte i FN om narkotikakonvensjonene, og ikke minst endringene av debattklimaet i Norge som har gått fra et konsensusregime der det å snakke utenfor boksen var tabu, til at innholdet i Den gode fiende faktisk er blitt en del av mainstream-debatten. Bokens motargumenter mot nulltoleranse og kriminalisering holder fortsatt stand, og i dag kan man lure på hva det var som ble sagt som var så provoserende.

"Det har alltid overrasket meg hvor provosert folk kunne bli av Nils Christie, men jeg tror det hadde noe med hans evne til å avkle straffen all dens juggel og pyntede begrunnelser, og deretter formulere sin store innsikt med en så selvforklarende enkelthet at man satt og lurte på hvorfor ingen hadde sett det samme."

Stein Lillevolden, Radikal Portal (29.mai 2015).

Tidligere publisert i R&S 4-2016 

 

 

 

 

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse