Drinker og drap

Sånn forestiller vi oss den litterære privatdetektiven, som han ble skapt for sytti-åtti år siden av et par amerikanske forfattere. I den «hardkokte» kriminalromanen, mer eller mindre oppfunnet av Dashiell Hammett og Raymond Chandler på 1930-tallet, var helten en ensom ulv med tilfeldige damebekjentskaper, men med ett fast forhold: Til flasken.
Ikke at detektiven var en alkoholiker eller en dranker, neida, drikkingen hadde sjelden alvorlige konsekvenser. I hvert fall ikke for helten. Det var verre med forfatteren. Både Hammett og Chandler var alkoholikere, men mens Hammett sluttet å drikke for å spare helsa, var Raymond Chandler en uforbederlig periodedranker så lenge han levde.

Skarpe penner
Dashiell Hammett hadde bakgrunn som Pinkerton-etterforsker da han begynte å skrive krim. Han ga ut sin siste roman i 1934 - nesten tretti år før han døde, senere i livet ble han venstreradikal og oppnådde å bli svartelistet av senator Joseph McCarthy. Hammett døde av lungebetennelse i 1961 som følge av et svekket immunforsvar, og han etterlot seg utallige noveller og sju romaner, deriblant «Malteserfalken» med privatdetektiven Sam Spade, spilt i filmklassikeren av Humphrey Bogart.
Raymond Chandler definerte alkohol på følgende måte: «Alkohol er som kjærlighet. Det første kysset er magisk, det andre er intimt, det tredje er rutine. Etter det kler du av jenta».
Chandler var sterkt inspirert av Hammett, men hadde en penn som var hakket skarpere enn sitt forbilde. Dessuten har litteraturforskere funnet ut at Chandler overførte flere av sine egne trekk til helten sin, den ultimate privatdetektiven Philip Marlowe: Begge var glade i en drink, begge likte å se på damene.
Men det er neppe en overdrivelse å påstå at den fiktive Marlowe var den mest elegante av de to. For selv om de sju Marlowe-romanene - blant dem «Farvel, min elskede» og «Den store søvnen» - ble store suksesser hos det boklesende publikum, så var livet til Chandler langt mindre lykkelig. Han fikk sparken fra en sjefsstilling i et lite oljeselskap i 1932 på grunn av drikkingen. Etter den opplevelsen begynte han å skrive detektivfortellinger. Men selv om han lyktes i sin nye profesjon, fortsatte alkoholbruken, og etter at hans kone døde i 1954 prøvde han å ta sitt eget liv. Han døde - to år før Hammett, men av samme årsak - lungebetennelse.

Vår venn Veum
Siden ble Sam Spade og Philip Marlowe modellene som alle vordende krimforfattere støpte sine helter etter. Men der Hammett og Chandler brukte egne dyrekjøpte erfaringer, var etterfølgerne for det meste rent litterære beundrere som skapte sine egne ensomme helter, med kjappe replikker og et forhold til flasken som nærmet seg det romantiserende. Hør bare på følgende:
«Jeg gikk alene hjemover. Jeg hadde ikke mer å utrette. Jeg hadde god tid. Jeg hadde et stevnemøte med en flaske akevitt, men en flaske er en tålmodig venn. Den kan vente. For den venter ikke forgjeves.»
Slik avsluttes «Bukken til havresekken» fra 1977, den første romanen om den akevittglade bergenske privatdetektiven Varg Veum, den første ordentlige norske litterære privatdetektiven, attpåtil dukket han opp i den første sosialrealistiske kriminalromanen. Chandler-inspirerte Gunnar Staalesen har nå levd med Veum i over tretti år, men det kommer fremdeles nye bøker om ham. Som han skriver på nettsidene sine, er det forskjell mellom Varg og Gunnar:
«I utgangspunktet har jeg med hensikt gjort Veum ganske forskjellig fra meg selv; han har en helt annen bakgrunn enn meg selv, familie- og yrkesmessig; men det er klart at litt vil nok mine holdninger og synspunkter smitte over på ham, selv om det ofte kan skje at Veum uttaler ting jeg ikke er enig i, samtidig som andre personer i enkelte bøker kanskje uttrykker det jeg mener. Men for å si det på en annen måte: Varg Veum er en "nær bekjent", en jeg etter å ha skrevet om i så mange år synes jeg kjenner ganske godt.»

Ekstreme
Nye tider vil ha andre helter. Etter hvert har den velfungerende detektivhelten med et kontrollerbart alkoholproblem blitt en forslitt klisjé, uten troverdighet i en samtid som forlangte nettopp troverdige helter. Det har ført til mer realistiske og ekstreme typer. En av dem heter Harry Hole og er politimann i Oslo. I et intervju med Dagbladet i 2004, sa Jo Nesbø følgende om sin krimhelt:
«Det er bare én Harry Hole, og det er bevisst at det ikke skal være i Raymond Chandler-tradisjon med alkis light og klirring fra glassene, men jeg vil ha en alkoholisert virkelighet.»
En alkoholisert virkelighet, jaha. Harry Hole strever og strever med å holde seg tørr, men han har hatt flere voldsomme fyllekuler i løpet av sju romaner. Han er i kontinuerlig opposisjon til sine overordnede, jobben henger ofte i en tynn tråd og bare hans ufeilbarlige teft for å oppklare kompliserte saker gjør at oppførselen hans blir akseptert. Mange av de samme trekkene finner vi igjen hos Edinburgh-politimannen John Rebus, skrevet av skotske Ian Rankin, og hos Louisiana-politimannen Dave Robicheaux, i bøkene til James Lee Burke.
Den tidligere sosialarbeideren Burke bruker egne dyrekjøpte erfaringer som alkoholiker i krimbøkene sine. 71-åringen har holdt seg edru de siste tretti årene, men hans krimhelt har fått gjennomgå. Dave Robicheaux er politimann på bygda i Louisiana, etter mange år i New Orleans, og han sliter på spektakulært vis med å holde seg på matta oppi all elendigheten han opplever. Burkes bøker har fått mange priser, men også mange fornøyde lesere - spesielt de som også har prøvd å kvitte seg med alkoholavhengigheten.
«Det er mange som har skrevet til meg og fortalt at bøkene har hjulpet dem under avvenningen. For meg er det en av de største anerkjennelsene man kan få som forfatter,» har Burke sagt i et intervju. Og det er nesten i overkant av hva en skarve krimforfatter kan forvente seg.