Når mamma ruser seg

- Nedleggelsen gjør meg veldig bekymra for disse kvinnenes situasjon. Dette tiltaket har vært spesielt retta mot unge mødre med rusproblemer, og når det forsvinner, vil det merkes godt, sier Reidun Hobbesland. Hun har jobbet som konsulent i Unge Mødre siden 2001 og mener tiltaket er unikt i norsk sammenheng. Det fins egne avrusningplasser for kvinner i Trøndelag, men ikke et tett behandlingsopplegg rundt kvinnene, slik tiltaket på Stavne har vært. Det har ikke vært noen som har tatt ansvar for den rusa mammaen etter at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet hennes.

- Vi har ikke et mammaperspektiv, men et kvinneperspektiv. Alle kvinner har krav på verdighet og oppfølging, sier Hobbesland. Denne fredagen er spesiell i Kjøpmannsgata. Leiekontrakten er sagt opp fra 1.juli, i løpet av september skal alle kvinnene være skrevet ut av tiltaket. Leiker og kosedyr ligger i kasser og på sofaen. Tre kvinner har sagt seg villig til å bli intervjuet under forutsetning av at de får være anonyme. De er på ulike måter representative for deltakerne i prosjektet. Ulik i alder, noen på vei ut av systemet og andre godt inne i det. Det de har felles, er at de har vært rusa og er mammaer. Noen har omsorgsrett, andre ikke. Vi får servert kaffe og går ut på en veranda som fungerer som røykeplass. Nidelva renner sakte forbi, en flyktig sommersol varmer fortsatt litt, sigarettene tennes.

Kasta på gata med brystspreng Stine er 36 år og har fødd to barn. Da hun ble gravid med det første barnet ble hun tvangsinnlagt på Lade behandlingssenter. Hun var der under hele svangerskapet og avga urinprøver flere ganger i uka. Da riene satte inn, ble hun kjørt på føden og fødte sønnen sin. Det var i 2003. Etter fødselen måtte hun dra på Viktoriasenteret. Det ønsket ikke Stine, men gjorde det likevel. Etter tolv dager sa barnevernet at hun skulle tilbringe tre måneder på i et hybelhus senteret, ellers ble hun fratatt barnet. Stine ble rasende over å bli trua og kasta ut sosialarbeideren. Etter 20 minutter sto politi og lege på døra. Babyen ble tatt fra henne og plassert på en hemmelig adresse. Stine sto på gata med medikamenter til å stoppe brystproduksjonen og 20 Stesolid i lomma.

- Jeg var helt traumatisert og hadde ingen steder å henvende meg, sier Stine, som dro til Heidrunsenteret for å ha folk rundt seg. Tida etter fødselen beskriver hun som en evig fortapelse. Hun begynte som16-åring med hasj og alkohol på fester. Etter hvert kom hun også borti speed. Hun har hatt noe jobber og gått noen kurs, men i perioder også vært uten fast bopel. Nesten ett år etter omsorgsovertakelsen fikk hun vite om Stavne gjennom ei venninne. Ikke lenge etter fikk hun plass på Drømmefabrikken, og gjennom ansatte ble hun introdusert for Unge Mødre.

- Jeg var langt nede da jeg kom hit, Selvtilliten var på bånn, og jeg visste ikke om jeg klarte å fungere verken i jobb eller på skole, sier hun. I 2005 ble hun igjen gravid, og barnevernet involverte seg. Men denne gangen hadde hun viktige støttespillere i de ansatte i Kjøpmannsgata. Hun fødte dattera si og har i dag omsorgen for henne. Den eldste gutten ser hun to timer seks ganger i året under tilsyn.

- Jeg har først og fremst fått tilbake trua på livet. Fra å gå på nåde i livet, har jeg nå fått faste personer her som jeg kan forholde meg til. Nå er jeg i gang med terapi hos psykolog og har så vidt starta på utdanning og bevist at jeg kan være i arbeid. Jeg er motivert, og det er derfor jeg også stiller opp. Det som skjer her er viktig for mange kvinner. Kvinnelige rusmisbrukere som mister ungene sine, går til grunne hvis de ikke får hjelp, sier hun. Hun har ikke mye til overs for det offentlige, som hun mener alltid hat stempla henne som bare en rusmisbruker og ikke et menneske. I dag kan hun forsiktig se seg selv i speilet, hun vet at hun har kvaliteter. Men hun er usikker på hva som skjer både med henne og barnet når prosjektet legges ned.

- Jeg er usikker på framtida. Barnevernet har en viss kontroll med meg og dattera mi gjennom min tilknytning til dette prosjektet. Nå vet jeg ikke. Det har vært godt å ha noen i ryggen. Jeg føler jeg kan takke dem for mye, sier hun

Dattera er i gang med leiken rundt oss. Det er tydelig at hun kjenner de andre kvinnene i Kjøpmannsgata godt. Den siste uka har kvinnene her og barna deres vært på Lillehammer i den årlige fellesferien. Fireåringen hopper rundt med bamser og kosedyr og slenger seg i fanget til Ronja.

Mammaen uten barn - Det var en meget vellykka tur for voksen og unger ja, sier Ronja. Hun er 39 år og rusa seg første gang som åtteåring. Det vises ikke på henne. Hun bruker ikke sminke, er veltrent og har et klokkeklart blikk og er bestemt språk. 16 år gammel ble hun mamma for første gang. Hun klarte å holde rusmisbruket skjult i flere år, mens hun jobba både på sykehjem, pub og som mannskap på båt.

- Jeg har aldri mista en jobb på grunn av rusen, sier hun. Samboeren var en voldelig mann som slo henne ofte. I dag ser hun klart at sønnen ikke fikk noen god oppvekst. Men ingen grep inn den gangen, og i 1993 fikk hun barn nummer to. Hele tida rusa Ronja seg, men det var den voldelige samboeren som var direkte årsak til at hun i 2002 ble fratatt omsorgen for barna.

- Det var det beste som kunne skje, sier Ronja. Minstemann som ble tatt fra henne to dager etter fødselen. Hun hadde vært ruspåvirket under hele svangerskapet.

- Han var bortgitt allerede lenge før jeg fikk han, sier hun. Hun har rusa seg mye opp igjennom årene, med alkohol, tabletter, speed og hasj, og har flere dommer bak seg. I 2005 kom hun i kontakt med Stavne og tiltaket for unge mødre.

- Jeg fikk klar beskjed fra Reidun (Hobbesland) om min oppførsel og om hvordan den prega menneskene rundt meg på en negativ måte. Jeg var glad for den ærligheten. Sakte, men sikkert fikk jeg et annet selvbilde og en tro på at jeg kunne bli noe. Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn og dette har jeg begynt å ta tak i. Det er mye følelser jeg skal begynne å håndtere uten rusen. Orden på økonomien og et ordentlig sted å bo gjør at jeg nå har fått en struktur og orden rundt livet mitt. Denne roen har også ført til at jeg er på nedtrapping av ADHD-medisinen, sier hun og legger til at trening i helsestudio fem dager i uka kombinert med hyppige fjell og skogturer også gjør sitt for å vedlikeholde en kropp som har ruset seg tungt i 25 år.

Det beste for barna - Det er bra for barna at jeg ikke har omsorgen for dem. Dattera mi får god oppfølging der hun er. Jeg kan ikke ta vare på henne samtidig som jeg skal ta vare på meg selv, sier 39-åringen. I dag har hun et godt samarbeid med barnevernet om dattera og et bra forhold til fosterfamilien som minstemann bor i. Den første rusfrie ferieturen med dattera er også avviklet, ifølge Ronja med suksess.

- Oppholdet her har gitt meg mye innsikt. Hvilket liv ville jeg ha gitt ungene mine uten dette? Jeg ville ikke ha det på samvittigheten, sier hun.

-Hva med framtida, spør jeg.

- Det begynner å ordne seg for snille piker, vet du. Men jeg hadde ikke klart det uten disse damene her i Kjøpmannsgata, de er en gullgruve når det gjelder kompetanse, sier hun. I ett og halvt år har Ronja vært rusfri nå, og hun mener det vil være et stort tap når kontoret stenger døra for godt i september.

Veteranen - Er Nina her på mandag? Jeg må hjelp til å skrive en søknad, skjønner du, sier Kine (31). Hun har vært med lengst av de tre kvinnene. I åtte år har hun hatt kontakt med Unge Mødre-prosjektet. I sommer skal hun skrive seg ut og føler at hun er klar for å leve på egen hånd.

- Jeg tenker på de andre jentene, de som nettopp har kommet med. Folk tror det tar noen måneder å bli rusfri. Sannheten er at det tar mange år. Det tar tid å komme tilbake til samfunnet. Livet går i bølger, også for rusmisbrukere, sier hun. Selv har hun mistet omsorgen for dattera sin to ganger. Begge gangene har hun frivillig overlatt barnet i fosterhjem. Så kom hun i kontakt med tiltaket i Kjøpmannsgata og startet forsiktig den lange veien med skolegang, arbeid og faste rutiner. Utdanning og skole har ikke vært en lett vei for Kine som er dyslektiker. Men hun har klart eksamen, og om noen måneder har hun fagbrevet .En fast jobb i helsetjenesten venter.

- Jeg har lært mye her. Jeg har fått bra karakterer, jeg har vokst mye i jobben og fått en høyere selvtillit. Jeg bidrar i samfunnet nå, i motsetning til før da jeg satt hjemme og rusa meg, sier Kine. Men det har tatt tid. Hun hadde en stygg sprekk, og dattera måtte flytte tilbake til fosterfamilien til hun kom seg på beina igjen. Nå har hun hatt dattera fast i snart tre år.

- Jeg angrer på det som har skjedd. Det at jeg holdt rusmisbruket skjult for familien min. Jeg tenkte at ingen skulle få ta dattera mi, for jeg trodde jeg ikke ville få henne tilbake. Det var så godt å få hjelp til slutt, alle trenger råd og veiledning uansett om de er rusmisbrukere eller ikke, sier Kine. Hun er opptatt av andre som ikke har kommet så langt som henne.

- Jeg føler at jeg kan gi plassen min til noen andre nå, som behøver hjelp. Synd at de skal legge ned tiltaket. Her kan vi være trygge, ingen slår hånda av oss. De som jobber her vet om vår historie. De har omsorg, respekt, forståelse og ikke minst en toleranse, sier hun.

Blir sett - Det viktigste er selvtilliten til disse kvinnene, sier Hobbesland. I likhet med andre tiltak i regi av Stavne Gård handler dette også om arbeidstrening. Deltakerne oppfordres til å ta utdanning. Men en vanlig skole har ikke mulighet til å følge opp elever på samme måte som tiltaket gjør.

- Dette er slitne folk, og de er psykisk og fysisk lei. Vi følger dem tett, og halvparten av deltakerne har fått utdannelse med vår hjelp, sier Hobbesland. Det gjelder både grunnleggende lese- og skriveferdigheter, fag på videregående og høyskoleutdanning.

- Hvis en mamma i prosjektet ikke er i stand til å ta vare på barnet, varsler de ansatte om dette til barnevernet. Vårt mål er ikke primært at de skal ha omsorg for barna, men at de skal bli bedre i stand til å ta vare på seg selv, sier Hobbesland.

- De velger å bli sett av det offentlige når de deltar her. Vi har meldeplikt når vi ser at barn forsømmes, sier Hobbesland, og sier at de også har benyttet seg av meldeplikten mange ganger. De vet at de har fanga opp bare en brøkdel av mammaer som ruser seg i Trondheim og at mørketallene er store. Nå frykter Hobbesland at flere barn vil bli værende i et hjem der mamma ruser seg.

Også direktør ved Stavne gård KF, Hrønn Thorisdottir, beklager avviklingen av prosjektet. Hun tror at nedleggelsen vil føre til et større press på barnehager og skoler for å fange opp denne type problematikk.

- Barne- og familietjenesten vil også merke presset. Men disse instansene skal ikke drive rehabilitering av mammaen, de skal ha fokus på barnet. Kvinnene har rett til et tilbud der de får mulighet til å bygge seg opp, få tilbake selvtillit og selvrespekt, få trygghet til å fungere i mammarollen, og redusere skyld og skam, sier Hobbesland.

 

FAKTABOKSER:

Stavne gård KF avdeling Unge Mødre:

Et tiltak for unge mødre fra 18 år og oppover, med rus eller annen sosial problematikk.

Avdelingen tar imot unge mødre som har daglig omsorg eller samværsavtale med sine barn.

Målet med tiltaket er at kvinnene skal bli bedre i stand til å ta vare på seg selv, mestre eget liv og gi omsorg for barn.

Avdelingen har et budsjett på 1,4 millioner kroner.

Kilde: Stavne Gård KF

 

Nedleggelsen av Unge Mødre:

Ble vedtatt av styret ved det kommunale foretaket 19.mai 2008.

Foretaket mistet statlige midler til andre prosjekt, blant annet Dagsverket. Styret ønsket heller å opprettholde disse framfor Unge mødre-prosjektet.

Trondheim kommune ønsker ikke å opprette et eget Unge mødre-prosjekt, men mener kvinnene kan ivaretas i det ordinære hjelpeapparatet.

Kompetanseprogram for det kommunale barnevernet

Regjeringen la i sitt statsbudsjett for 2008 fram et forslag om å øke bevilgningen til det kommunale barnevernet fra 12 til 22 millioner kroner.

Programmet innebærer bedre ivaretakelse av biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse, kunnskapsoversikt, veiledere og opplæringspakke til kommunene.

Kilde: regjeringen.no