Kampen om kannabisen

- Jeg har det så godt i livet mitt nå, sier hun.
Hun er blid, energisk og pratsom, og fyller 60 år i år. Den røde leppestiften står til de røde neglene. Hun har bipolar lidelse, men holder seg frisk. Hun forteller at hun aldri er borte fra jobben, som hun har hatt siden hun kom til Oslo i 1994. Og hun røyker halvannet gram hasj hver kveld.

Navnet sitt vil hun ikke dele, men erfaringene hun har gjort seg med kannabis til medisinsk bruk deler hun villig. For debatten dukker opp med jevne mellomrom: hvor god er effekten av kannabis når den brukes medisinsk, hva kan den hjelpe mot, og er bivirkningene større enn fordelene?

Spørsmålene er mange, forskerne er skeptiske, de personlige vitnesbyrdene er sterke.
Som det vi er i gang med her: I 1971 ble hun tvangsinnlagt for første gang. Det skulle bli den første av mange tvangsinnleggelser.
- Jeg begynte med litium i 1983, men sluttet igjen etter et par år. Da ble jeg manisk igjen, og i 1985 begynte jeg på litium igjen, sier hun.

- Hvordan fungerte litium for deg?
- Litium er en god medisin, og i en fase blir du bare helt normal. Men vi som har denne lidelsen liker å være litt oppe. Litium gjorde meg helt flat. Jeg ble mer deppa enn oppstemt, sier hun.

Samtidig er hun opptatt av å beholde kontrollen.
- Da er det viktigste å greie å sove hver natt. Begynner du å våke et døgn, kan du havne på kjøret og kanskje bli innlagt, sier hun.

For mens oppturene kan oppleves som gode, misliker hun nedturene.
- Når man er syk kan man tro at man er noe kjempestort. Det er veldig kjipt når du ramler ned igjen, men nå har jeg ikke ramla ned på flere år. Ikke siden jeg begynte å røyke kannabis. Det er helt fabelaktig, sier hun.
Litium kan føre til at man legger på seg, forklarer hun, særlig den første tida.
- Det er enklere å takle hvis man vet om det på forhånd, sier hun.

Det var hennes egen idé å trappe ned på litiumbruken.
- For rundt fem år siden begynte det å vises på nyrene mine at jeg hadde brukt litium over lang tid. Da begynte jeg å trappe ned uten legens samtykke, først fra fem til to piller daglig, så sluttet jeg helt. Nå har jeg ikke tatt litium på tre år, sier hun.
Et par jointer om kvelden får æren for at hun har det godt i dag. Det gjør at hun sover godt om natta, og er uthvilt og i godt humør på jobb.
Nå jobber hun med å formidle erfaringene sine i bokform, og forteller at forlaget hun er i kontakt med er entusiastiske.

Lindret med marihuana
Hun fikk en kreftdiagnose i 2007, og beskjed om at hun måtte gjennom en cellegiftkur. Hun valgte å bryte loven for å få det bedre under behandlingen.
- Jeg hadde hørt at marihuana kunne dempe ubehaget og kvalmen ved den typen behandling, forteller hun.

Hun har i over 20 år jobbet i nær kontakt med ulike rusmiljøer. Selv hadde hun aldri prøvd marihuana. Hun forteller at hun er veldig fornøyd med legene som behandlet henne, men at det føltes vanskelig å spørre dem direkte om effekten av marihuana.
- Jeg nevnte det forsiktig, og fikk forståelsen at legene visste at noen pasienter brukte marihuana. Men de forholdt seg ikke til det, sier hun.

For henne var det ikke vanskelig å bestemme seg for å prøve om marihuana kunne hjelpe.
- Jeg var i en situasjon hvor alt som kunne bidra til at jeg kom meg best mulig gjennom en tøff behandling var verdt å prøve. Sykdom er psykosomatisk, og sjel og legeme må samarbeide for at man skal bli frisk, sier hun.
Verre var det å skaffe marihuana på en akseptabel måte, siden hun jobber med mennesker som ruser seg på illegale rusmidler, blant dem marihuana og hasj.
- Å skaffe marihuana fra det miljøet var helt utenkelig. Men via mitt private nettverk fant jeg fram til en som kunne skaffe meg det jeg trengte, sier hun.
Hun fikk tak i ren marihuana.
- Hver runde med cellegift innebærer én uke som er spesielt tøff. Da tok jeg et par trekk av en joint, og følte at det lindret. Jeg ble overhodet ikke rusa, men det hjalp på matlysten, sier hun.

Hun fikk kvalmestillende medikamenter av legene, men valgte å ta mindre enn foreskrevet og heller supplere med marihuana.
- Jeg var gjennom seks omganger med cellegift, og tok et par trekk av en joint når det sto på som verst. Jeg mener det jeg gjorde burde vært mulig uten å bryte loven. Nå har vi akseptert legemiddelassistert rehabilitering, og jeg mener vi må åpne opp for å klassifisere flere stoffer som legemidler, sier hun.

At det ikke ser ut til å skje med det første, tror hun kommer av at det oppsto en panikk utover på 1960-tallet da man skjønte at folk brukte medikamenter for å ruse seg.
- Den panikken sitter i fremdeles. Den har konsekvenser for de som bruker illegale rusmidler, men også for andre pasientgrupper som ikke får bidra til å bestemme over sin egen behandling, sier hun.
Hun mener det bør være en pasientrettighet å innvirke på hvilke medikamenter man ønsker å bruke, også for pasienter som foretrekker et medikament som er klassifisert som ulovlig.
- Jeg mener det er riktig å gjøre noen rusmidler vanskelig tilgjengelige. Men hadde alkohol blitt introdusert i Norge i dag, ville det vært forbudt. Myndighetene har ikke rasjonelle nok grunner til å ikke la pasienter som ber om et medikament få tilgang til det, sier hun.
Og da hun selv ville prøve om marihuana kunne hjelpe henne gjennom cellegiftkurene, var hun ikke bare nødt til å bryte loven selv: hun var avhengig av at leverandøren hennes også brøt loven.
- Det føltes ikke bra. Men i den situasjonen jeg var i, valgte jeg å se på det som et enkelt lovbrudd i en spesiell situasjon, sier hun.

Ikke oppløftende
Erfaringene hennes går ikke helt i hop med forskningen på feltet, ifølge Jørgen Bramness. Han leder Senter for rus og avhengighet (SERAF) ved Universitetet i Oslo.
- Det er gjort ganske mange studier av effekten av kannabis ved ulike forhold. Resultatene av undersøkelsene er ikke så oppløftende, sier han.

Bramness forklarer at undersøkelsene er gjort over lang tid, og at forskerne har undersøkt effekten av kannabisrøyking, bruk av ekstrakter og av mer rendyrkede og syntetiske kannabisstoffer. Vi mennesker er utstyrt med kannabisreseptorer i hjernen, og det er gjort forsøk med legemidler som påvirker disse reseptorene. Forsøkene har undersøkt hvorvidt kannabis kan motvirke kvalme hos cellegiftbehandlede pasienter, om det kan lindre smerter hos veldig syke pasienter som ikke får effekt av andre medisiner, om det kan hjelpe mot muskelskjelvinger og smerter hos MS-pasienter og om det kan hjelpe AIDS-pasienter som blir helt avkreftede. Bramness sier han har lest en rekke oppsummerende rapporter om forskning på terapeutisk bruk av kannabis, og funnet nokså like konklusjoner.
- I alle disse tilfellene viser det seg at kannabis har bedre effekt enn placebo. Men det er ikke bedre enn andre medisiner. Det finnes gode alternativer, og bivirkningene gjør at cannabis aldri vil bli noe utbredt legemiddel, sier han.

At kannabis har en medisinsk effekt er det altså ikke tvil om. Men blant de kortsiktige bivirkningene finner forskerne nedsatte kognitive og psykomotoriske ferdigheter, og overdosering kan føre til akutt angst og hallusinasjoner.
- I tillegg har vi noen nyere norske undersøkelser hvor vi stiller spørsmål om noen ytterst få personer kan oppleve hjerterytmeforstyrrelser og hjertestans etter å ha brukt kannabis, sier Bramness.
Av mer langsiktige bivirkningene nevner han psykoser, nedsatte kognitive ferdigheter, angst og depresjon.

Bramness viser til en spansk undersøkelse som tok for seg to grupper MS-pasienter: noen brukte kannabis medisinsk, andre som rekreasjon.
- De som mente de brukte det medisinsk har mange tegn på at de er misbrukere. Det er lett å unnskylde et misbruk ved å si at det er medisin. Jeg skal ikke være for moralsk, men det finnes ingen overbevisende grunner til å bruke det medisinsk sett, sier han.
- Er bivirkningene av kannabis verre enn bivirkningene av andre godkjente legemidler?
- Det er ikke gjort noen formelle sammenligninger, sier han.

Hva så med hun som medisinerer sin bipolare lidelse med cannabis, og sier hun har det bedre enn på mange år?
- Mange som behandles for bipolare lidelser opplever at de får et mindre spennende liv det øyeblikket de begynner på behandlingen. Behandlingen tar vekk den oppstemte fasen som er en del av sykdommen. Stabiliseringen kan oppleves som noe negativt, og det er et problem vi ikke skal kimse av. Det er kanskje den viktigste grunnen til at folk slutter med behandling. Men undersøkelser viser at kannabis forverrer situasjonen. Jeg kan ikke utelukke at det fungerer for enkelpersoner, men problemet med kannabis og bipolar lidelse er at folk med denne diagnosen har et mye større problem med misbruk, sier han.
Et forbehold tar han likevel.
- Undersøkelsene er gjort på gruppenivå, så jeg kan ikke benekte at enkeltpasienter kan ha bedre nytte av kannabis enn av andre medisiner. Vi er alle forskjellige, sier Bramness.
Det forskes ikke på terapeutisk bruk av kannabis i Norge i dag. Hoveddelen av forskningen foregår i USA, England og Spania.

- Er debatten om medisinsk bruk av kannabis blandet med den politiske og moralske debatten?
- Ja. Noen av dem som argumenterer for medisinsk bruk kannabis har en politisk agenda og noen som argumenterer mot medisinsk bruk av kannabis har en moralsk agenda. Vi bør i noen grad prøve å heve oss over dette og få en fordomsfri diskusjon av argumenter for og i mot bruk av midler basert på kannabis sine virkemåte. På den annen side kan vi ikke se bort fra at om man finner medisinske indikasjoner for røyking av kannabis, har dette også en praktisk juridisk og politisk side som må taes med i betraktning, sier Bramness.

Ikke overbevist
Ifølge Bramness er kannabis altså ikke noen god idé for folk med bipolar lidelse. Hva så med MS-pasienter? Professor ved Nasjonalt kompetansesenter for multippel sklerose Kjell Morten Myhr er ikke overbevist om at vi bør legalisere bruk.
- Vi vet egentlig ikke så mye om effekten på MS-pasienter. En stor studie i Storbritannia fokuserte på spastisitet, en stivhet i muskulaturen som er en del av det MS-pasientene opplever. Denne studien var negativ, men indikerte at kannabis muligens kan ha noe effekt på smerter. For en del MS-pasienter er det et stort problem, sier han.
Myhr forteller at det da ikke dreier seg om "vanlige" smerter, men om nervesmerter.
- Pasientene opplever brenning, svie eller verk, og i noen tilfeller kan berøring utløse smerteopplevelse. Enkelt fortalt kan en tenke seg at nerveimpulsene forvrenges på vei til hjernen og oppleves som smerte i stedet for vanlig berøring, sier han.

Ifølge Myhr er epilepsimedisiner og enkelte former for antidepressiva førstevalget i behandling av disse smertene, medisiner som påvirker nerveimpuls-ledning.
Det finnes legemidler med virkestoffet THC, det samme som man finner i kannabis, blant dem Marinol. Det er ikke mye brukt i Norge, og man må søke spesielt om å få kjøpe det.
- Jeg har brukt Marinol på pasienter et par ganger, men det hadde dårlig effekt. I tillegg ga det bivirkninger, sier han.
Pasientene ble trøtte og sløve, og noen fikk mageproblemer.
- I Danmark er det brukt noe mer. Danske kolleger mener en liten gruppe kan ha nytte av det, mens andre ikke merker noe som helst, sier han.
- Men andre legemidler har også bivirkninger?
- Ja, man kan få allergi og tretthet av de andre medisinene også. Men her må vi finne en ballanse mellom bivirkninger og effekt, og de andre medikamentene har mer dokumentert effekt. Det er i prinsippet ikke noe galt i å bruke Marinol, men målet må jo være å ha legemidler som virker, sier han.

Han mener medisins bruk av kannabis får ufortjent mye oppmerksomhet.
- Både blant pasienter og presse virker det som om det at man ikke får tilgang til noe gjør at det stilles større forventninger til det. Det blir mye mytespinning, og en idé om at vi går glipp av en medisin som virkelig er til stor nytte. Journalister liker å sette dette på dagsorden, men medisinsk sett kan slike problemstillinger ofte være av mindre betydning, sier han.