Heroin – rett tiltak til rett tid!

Det å være låst fast i rusavhengighet er å se døden i hvitøyet hver dag. Stoffenes sammensetting, renhet og ulike blandinger gjør at vært "skudd" er som russisk rulett! Overdoser og død er et nådeløst resultat. 2500 har dødd de siste 30 årene. Bak tallene finnes det kjempende medmennesker som tapte sin livskamp mot rusen.

Underveis mistet mange også selvrespekten og sitt menneskeverd gjennom livet på gata. Jaget rundt, trakassert, uønsket og utstøtt. De mest forkomne uten tenner, avmagret med infeksjoner og abscesser, elendige boforhold og dagliglivet fullt av nedverdigelser.

Fakkel
De fleste har prøvd det meste. Ut og inn av ulike behandlingstjenester. En sirkulær vandring mellom ulike lavterskeltilbud med og uten medikamentstøtte. Fra sprøyterom, sårbehandling, hospits, fengsel, sosialkontor, lege og til heldøgnbehandling. Mange har klart å komme seg ut av rusavhengigheten. Andre har i perioder klart seg bra, for så brått havnet tilbake i en omfattende rusavhengighet.

Det er disse helseministeren tenner en fakkel for. Gjennom sin påpeking av at rusavhengige er den mest forsømte gruppen i helse-Norge. Fakta forteller hvor dårlig stilt det er på alle områder i russektoren. Dårligere enn hva som var tilfelle før opptrappingsplanen for psykiatrien ble igangsatt - det sier mye om tilstanden!

Helseministeren viser vilje og politisk mot når han løfter frem debatten om bruk av heroin i behandling. Det å sette ned et utvalg for å løfte frem problemene og se på dem med nye øyne og å sette i gang strakstiltak er bra. Noe må gjøres på flere plan!

Ingen eier sannheten om hva som er riktig. Det finnes ingen mirakelkur. Uansett hvor mye vi ønsker eller drømmer om det, ingen behandling har bare gode resultater!

Motforestillinger
Det er verdt å merke seg motforestillingene som nestorene i rusforskningen i Norge, professorene Helge Wall og Edle Ravndal, fremfører. De hevder at forskningen som er utført om heroinutdeling viser en beskjeden forbedring for en liten gruppe. At det ikke hjelper de tyngste rusavhengige. At sannsynligheten for at de makter å møte opp samme sted to til tre ganger daglig er urealistisk. At dødeligheten og kriminaliteten heller ikke er lavere enn for dem som får andre former for behandling, også metadon og subutex. Disse realitetene gir heller ingen drahjelp for igangsetting med heroinbehandling!

Argumentet for å nå de som er dårligst ved å legge opp til utdeling som gjør at de må komme til et senter for å motta sin daglige heroin er også vanskelig å fatte. Det er jo nettopp deres ustabile og kaotiske livssituasjon som gjør at de ikke klarer å benytte seg av andre tilbud.

Ytterligere er de fleste enige om at den mangelfulle oppfølgingen av dem som i dag mottar substitusjonsbehandling med subutex og metadon må styrkes. Her trengs gode psykososiale tiltak som gir den enkelte sosial tilhørighet gjennom bolig, arbeidsmuligheter og tilgang til behandlingskompetanse/oppfølging over tid! Samfunnets manglende støtte og manglende sammenheng mellom ulike tjenestenivåer må bli bedre. Fortsatt er det køer for Lar - behandling. De ulike Lar-avdelingene i landet spriker i sine krav til den enkelte både når det gjelder bruk av sanksjoner og bruken av beroligende medikamenter. I over to år har vi ventet på nye retningslinjer for Lar.

Ulike faglige standpunkter og påpeking av eksisterende mangler i tjenestetilbudene har blitt brukt mot nødvendigheten av nytenkning og endring gjennom de siste 30 årene. Slik var det i debatten om tvang og frivillighet i 1980 årene, om oppstart av metadonprosjektet i 1990 årene, utbyggingen av lavterskeltilbud, igangsetting av sprøyterom, om retten til medisiner under behandling og tid i langtidsbehandling. De ulike brukerorganisasjoner spriker også i sine meninger om hva som trengs. Argumentet om ikke å prøve noe nytt før alle manglene er på plass er velkjent. Men det er like påtrengende og nødvendig å stille spørsmål om hva vi kan gjøre bedre ut fra det ståsted vi har i dag. Hva er grunnen til at vi innenfor LAR-systemet ikke kan gi den enkelte et individuelt tilpasset tilbud. Både i valg av medikament og i oppfølgingen ut fra muligheter og forutsetning fremfor at de blir utskrevet.

Styrke LAR-tilbudet
Rusfeltet samlet sett rår over flere tjenestenivåer i dag enn tidligere. Det bør ikke være noen motsetning mellom ulike skadereduserende tiltak og annen behandling med eller uten medikamentell støtte. Erfaringer tilsier at mennesker som er rusavhengige nyttiggjør seg av ulike behandlingssituasjoner over år hvor de veksler mellom ulik grad av rusfrihet og rusavhengighet. Det tar år for de fleste å endre sin livssituasjon.

Det at vi til sammen utgjør en kjede av ulike tiltak hvor alle ønsker å gi best mulig hjelp til de rusavhengige, som bruker de ulike deler av hjelpeapparatet til ulike perioder og ulike livssituasjoner, bør ligge til grunn for hva som nå bør gjøres!
Skal den smertefulle virkeligheten som mange av de rusavhengige lever under endres må vi ta den harde realiteten inn over oss og gjøre noe! Nå handler det om likeverdige helsetilbud og bedre liv. Derfor mener vi at tiltakene må settes inn mot dagens LAR-tilbud. Både på system- nivå og på individuelt plan:

- Egen bolig med oppfølging for de som måtte trenge det, må på plass. Uten adresse er du uten identitet.
- Individuelt tilrettelagte planer for den mest utsatte gruppen. Både i forhold til bruk og valg av medikamenter og muligheter til ikke å følge fastlagte systemer. Ingen skal utelukkes eller utestenges.
- Vi trenger et styrket LAR med tettere oppfølging, større grad av fleksibilitet og mangfold som omfatter alle som trenger medikamentell støtte. Det må finnes både behandling/rehabilitering, lavterskel/omsorgstilbud og aktive ambulerende team som følger opp de enkelte.
- Det bør bli en felles dugnad på tvers av tjenestetilbudene. Ulike organisasjoner for de mest utsatte må ha mål som resten av helsetjenesten "at all bedring er en bedring i seg selv". Her bør Kirkens Bymisjon ta et initiativ ut fra det oppdraget helseministeren har gitt dem.

Konsekvenser
Dette er noen helt avgjørende temaer vi bør ha avklart om vi skal igangsette heroinbehandling. Hva vil dette gjøre med LAR-tilbudet? Vil mange av de som i dag mottar LAR-behandling posisjonere seg for å få tilgang til heroinbehandling? I så fall vil dette undergrave hele LARs behandlingsgrunnlag?

Vil flere av de som ville kunnet nyttiggjøre seg LAR-behandling velge dette bort til fordel for heroinbehandling?

Vil det igjen bli en målforskyvning slik at den lille gruppen av de mest forekomne blir trengt i bakgrunnen for de fleste som i dag er i LAR og som fyller betingelsene om faste møtepunkter?

Verdighet handler ikke om en kjemisk løsning. Økt sosial inkludering hvor den enkelte blir sett og hørt ut fra sitt ståsted er avgjørende for å oppnå en bedring på flere nivåer.

Vi lukker ikke dørene for andre vurderinger. Vi er heller ikke låst fast i noen bestemt sannhet. Vi vil følge debatten og vil ta stilling underveis ut fra hva vi mener tjener den enkelte rusavhengige best. I dag heller vi mer mot et nei til heroinbehandling, enn mot et ja.