En avsporing i evalueringen av rusreformen

Hensikten med å skrive artikkelen var, i følge Carlsen, å undersøke effekten av den nye rusreformen. Temaet er viktig. Et reflekterende dypdykk er absolutt på sin plass for å evaluere den siste rusreformen. Carlsen lykkes, etter min vurdering, ikke med å gi noen troverdig substans til sin intensjon. I stedet ender han opp å veve sammen et konglomerat av kommentarer og synspunkter fra diverse personer i helsebyråkratiet, pluss noen andre. Disse ulike fragmentene syr han sammen med sine egne subjektive unyanserte oppfatninger, insinuerende påstander og alvorlige faktafeil. Artikkelen gir mest inntrykk av å være et dårlig fundert angrep på private ideelle rusinstitusjoner.

De resultatene vi kan vise til av behandlingseffekt gir et helt annet bilde av den ideelle rusomsorgen, enn det skrekkbildet på mangelfull kvalitet Terje Carlsen insinuerer. ValdresKlinikken har gjennom forskning vist at effekten av vårt behandlingstilbud er meget tilfredsstillende. Allerede i 1995 ble ValdresKlinikkens behandlingsopplegg vurdert i en uavhengig studie publisert i den norske legeforenings tidsskrift. 66 % av pasientene ved klinikken var edru da de ble intervjuet to år etter utskrivelsen. Senere undersøkelser, den siste fra januar 2009, viser at 60 % er edru 2 år etter utskrivelse.

Terje Carlsen påstår at ValdresKlinikken mottar sine pasienter fra HELFO, den gruppen hvor fristen til behandling er overskredet. Dette er feil. ValdresKlinikken er en tverrfaglig spesialisert rusbehandlingsinstitusjon, en status den har hatt siden 2004. Vi fikk ikke fornyet vår avtale med Helse Sør-Øst i april 2008. Grunnen til dette var ikke mangler i å tilfredsstille kravene til å være en tverrfaglig spesialisert rusbehandlingsinstitusjon. Vi har aldri mistet denne status og har aldri hatt noen avtale med NAV eller HELFO, som Terje Carlsen påstår.

Høsten 2008 inngikk vi på ny en avtale med Helse Sør-Øst på samme grunnlag som tidligere. Slik Terje Carlsen bruker sine påståtte fakta, sverter han ValdresKlinikkens faglige rykte og renommé som en tverrfaglig spesialisert rusbehandlingsinstitusjon. Med sin unyanserte oppfatning av den ideelle private rusomsorgen vever han feilinformasjonen inn i noe som kan gi et inntrykk av at vi tilhører et ukvalifisert B-lag i rusomsorgen.
ValdresKlinikken har inngått ny kontrakt med Helse Sør-Øst om 10 behandlingsplasser. I den anskaffelsen som nettopp er avsluttet scoret ValdresKlinikken høyest på de kvalitetskrav som stilles i kategorien korttidstilbud. I tillegg til avtalen med HSØ har vi også inngått en ny avtale med Helse Vest om 6 behandlingsplasser.

Det er sant som Terje Carlsen skriver, at det finnes en gruppe institusjoner som har avtale med HELFO (tidligere NAV) om å motta fristbruddpasienter. Videre stemmer det også at det har vært eksempler på at disse ikke har tilfredstilt kvalitetskravet til institusjoner. Men det gir ikke grunnlag for å mistenke en hel gruppe rusbehandlingsinstitusjoner for å være dysfunksjonelle.
Når Terje Carlsen diskuterer effekten av rusreformen, er hans påståtte B-lag en konsekvens av statens feilslåtte ruspolitikk. Avtalene med tidligere NAV, nå HELFO, er en kamuflering av mangelfull kapasitet og ressurser i rusomsorgen. Dette er en vinkling av problemet Terje Carlsen ikke en gang berører.

Skal effekten av den siste rusreformen diskuteres, må den, etter min oppfatning, også inkludere en diskusjon om helsebyråkratiet som er bygd opp rundt det. Virker dette byråkratiet hensiktsmessig til å bidra med og skape et velfungerende rusfelt? Til nå er det mye som tyder på at svaret er nei.

Allerede i 2006 rettet legeforeningen skarp kritikk mot regjeringens manglende oppfølging av rusreformen. Det eneste positive var et bedret somatisk tilbud til rusmisbrukere.

Høsten 2007 framførte legeforeningen igjen sterk kritikk mot regjeringens ruspolitikk. Planene oppfattet de som mange og gode, men det manglet økonomiske midler til å gjennomføre dem. Økningen i budsjettet til tverrfaglig spesialisert rusbehandling var på 46 millioner kroner. Med andre ord, gode ideer, men uten substans.

Etter avslutningen av anskaffelsen i april 2008 nedsatte Helse Sør-Øst en gruppe som hadde følgende mandat: Gjennomgang av status for
behandlingstilbudene innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i Helse Sør-Øst 2004-2008. Denne rapporten ble offentliggjort i august 2008. Den kan oppfattes som et forsøk på å møte den sterke kritikken som ble rettet mot HSØ fra et samlet rusfelt våren 2008. I denne rapporten tar HSØ selvkritikk på mange punkter. Bl.a. skrives det et sted i rapporten:

Ventetidsutviklingen er bekymringsfull. Iflg. IRIS er ventetid til poliklinisk behandling noe økt, mens den er mer enn doblet i forhold til kort- og langtids døgnbehandling i 4-års periode. NPR-rapport
1.tertial 08 viser omfattende brudd på fastsatte frister for rettighetspasienter til behandling. Antall NAVmeldte fristbrudd stiger.

Dette er ingen rosende omtale av effekten av den nye rusreformen. Som konsekvens av denne rapporten bevilget HSØ 15 nye millioner for å gjøre noe med ventetiden.

Den alvorlige svikten fra Statens side i å gjennomføre den nye rusreformen berører ikke Terje Carlsen med et ord. Hans artikkel er med det ikke en evaluering, men en avsporing av en viktig debatt.

Det som kom tydelig fram etter anskaffelsen av TSB i Helse Sør-Øst i april 2008, er hvor vanskelig statsbyråkratiske organisasjoner har for å forholde seg til kritikk på en åpen og kreativ måte. Vi så det i måten statsråd Brustad svarte på kritikk rundt rusreformen, det samme gjaldt statsminister Stoltenberg, og nå sist den nye helseministeren. Når regjering og statsbyråkrati svarer på kritikk mot kvalitet i rusomsorgen ved å henvise til antall bevilgede millioner, så vitner dette om manglende innsikt i rusfeltet. Som om det er forenlig med kvalitet i rusomsorgen.

Det er positivt og nødvendig at det stilles krav til kvalitet i institusjoner som driver rusbehandling. Dette er også blitt gjort. Regjeringens ambivalens til det private engasjement viser at den har liten kontakt både med historien om norsk rusomsorg og de ressurser som finnes. Rusomsorgen er helt avhengig av de private aktørene. Det relevante spørsmål er hvordan disse ressursene skal brukes. Hvordan skal man satse på dem?

Slik det er nå legger helseregionene ut rusomsorgen som en konkurranse mellom institusjonene, som om det er bedrifter som driver kyllingoppdrett, leveranse av varer. Kontraktene skrives for periode på to år med en ensidig rett for helseregionene til å forlenge avtalen med ytterligere et år. En kan undre seg over hvordan en institusjon som trenger å utvikle et behandlingstilbud skal kunne gjøre det i et så upredikerbart felt? Man vet ikke om helseregionen vil kjøpe tjenester om tre år. I tillegg dynges institusjonene ned med kontrollrutiner som mer og mer spiser opp tid og krefter. Det kommer stadig nye skjema til. Mer og mer tid går til å tilfredsstille denne byråkratiske hungeren etter kontroll. Hvor blir pasientene av i denne byråkratiske jungelen? Deres tid spises opp av byråkratiet. Alle vet det, alle snakker om det, men det er et tihodet troll ingen kommer til livs.

Visst skal det kreves kvalitet i institusjonene. Men hva er det som gir en form for kvalitet som gagner pasientene? Svaret er enkelt, kvalitet på det relasjonelle plan, i forholdet mellom behandler og pasient, i utviklingen av tillit og respekt. Det er i dette feltet heling og læring kan finne sted. Og det tar tid, vi har ikke å gjøre med maskiner, men levende og sårbare mennesker. Alt dette vet vi, det er fastspikrede sannheter. Det er etablert kunnskap. Vi trenger ikke bruke en krone mer til forskning på det.

Et alvorlig problem er et byråkratisk system som er mer opptatt av kontroll og bedriftsøkonomiske prinsipper enn noe annet. Vi kan ikke forsette slik. Mennesker er ikke forretning og økonomi. De fungerer best, lærer mer og får en bedre helse i en relasjon som gir dem tillit, nærhet, omsorg og tid. Snart går halve tiden som skulle vært brukt på pasienter til å mate byråkrater med et skjemavanvidd. Mitt røffe estimat er at 25 % av dette er greit, ikke mer. Snart trenger vi å si nok er nok om et voksende helsebyråkrati.

Det positive ved den nye rusreformen er at den har løftet kvaliteten i institusjonene. Men arbeidet videre med å bygge ut rusomsorgen fungerer, etter min vurdering, ikke i den organisasjonsstrukturen som nå har slått ring rundt rusinstitusjonene. Vi må stoppe det markedsøkonomiske synet på helsevesenet. Det bryter ned og bygger ikke opp.

Ressursene må ut til institusjonene på helt andre måter enn slik det gjøres i dag. Vi trenger å utdanne mennesker til å møte rusmisbrukere. Her er selvsagt faglig kunnskap en viktig bit, men mer enn noe annet er direkte erfaring i å møte rusmisbrukere avgjørende. Dette krever en annen type læring enn den tradisjonelle kunnskapsslæringen.

Rusfeltet skiller seg både fra somatikken og psykiatrien. Irvin Yalom beskrev forskjellen som det høye fryktnivået vi finner i denne gruppen pasienter. Hvordan kan vi som fagfolk møte denne utfordringen uten å ta på oss krokodilleskinnet og uten å tilpasse oss og bli for grenseløse, men forbli varme, respektfulle og faste? Det er en stor utfordring for alle som jobber i rusfeltet.