Tverrfaglige utfordringer i rusbehandling

Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) foregår både i privat og offentlig regi og stiller store krav til samarbeid på tvers av sektorene, men også samarbeidet og ansvarsovergivelse mellom nivåene innad er en utfordring. Dette gjelder særlig i offentlig sektor, mener leder i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, Rio, Jon Storaas.

Rigid system
- Politisk liker jeg dårlig at det er sånn, men det er sånn: Offentlig tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er dårligere enn den private.
Påstanden fra Storaas bygger på erfaringer Rio gjør, og på det fagfolk sier til dem. Rio kjenner de fleste tiltakene, og Storaas mener de ser tydelige mønstre: I de private tiltakene bruker de mer tid på pasientene, i de offentlige går de mye på møter. De private organiserer seg rett og slett bedre, hevder Rio-lederen.

Han mener også at ledelsen på lavere nivå i stor grad er umyndiggjort i offentlige TSB - de får ikke uttale seg, og de får ikke være kritiske til egne systemer. Det er også vanskelig å få tatt beslutninger på lavere nivåer.
Rio-lederen har alltid vært en stor forkjemper for individuell plan (IP), men nå ser han at IP i for liten grad virker. Grunnen, slik han ser det, er blant annet fordi deltakerne i ansvarsgruppene ikke får ta beslutninger i eget system. Det får de lov til i de private tiltakene, forteller han.
- Retningslinjer og handlingsplaner har liten betydning når systemene er så rigide. De lar seg rett og slett ikke gjennomføre.

Behov for nyansering
- Jeg synes Jon Storaas uttrykker seg bombastisk og lite nyansert, men jeg ser at han har noen poenger, sier Arne Schanche Andresen, leder ved Rusmiddeletatens kompetansesenter i Oslo.
- De private aktørene har ofte andre rammer enn offentlig virksomhet, særlig med hensyn til fleksibilitet for ansattes arbeidstid. Dette blir blant annet kompensert med friuker og ulike tillegg.

Fleksible ordninger på personalsida gjør strukturene mer fleksible og dermed også behandlinga av pasientene mer fleksibel.
- Det blir spillerom for raske stunt, de står friere til å ta raske beslutninger. De private har med dette et større repertoar for å takle situasjoner som sprekk eller andre hendelser som krever time-out eller spesiell oppmerksomhet. Det blir mulig å ta enkeltpasienter ut av den daglige virksomheten.
- En tur i ei uke blir for eksempel alt for dyrt for det offentlige, presiserer han.
Andresen er også enig med Storaas i at det er et poeng å i større grad myndiggjøre folk nedover i systemene. Han mener opplæring i individuell plan er nøkkelen her - også opplæring i hvorfor IP ikke alltid virker etter intensjonen.
- Ledere må for eksempel bli bevisstgjort på at vedtak bør gjøres i ansvarsgruppene, og at beslutninger må kunne bli tatt på ganske lavt nivå i det daglige oppfølgingsarbeidet med pasientene.

Men det Schanche Andresen er mest bekymra for er det faktum at spesialisthelsetjenesten er for opptatt av det medisinske og har mista det sosialpedagogiske perspektivet. Her har det offentlige noe å lære av de private aktørene.
- Helseforetakene sier "det er ikke vårt bord" og skyver dette over på kommunene. Men siden oppholdstida i helseforetakene og i de private tiltakene de kjøper plasser i, skal kortes ned og sosialpedagogiske tiltak utdefineres som helseansvar og legges ned, må tilskudd til kommunene økes. Dette er tvingende nødvendig for å kunne tilby langtids rehabiliteringsopplegg for rusmiddelavhengige, avslutter Arne Schanke Andresen.

Eierskap er ikke avgjørende
Kommunikasjonsdirektør Bjørg Sandal i Helse Vest kjenner seg ikke igjen i det bildet Jon Storaas tegner av offentlig virksomhet.
- Denne kritikken er ukjent for oss. Rusinstitusjoner er svært ulikt organisert. Det gjelder også de offentlige rusinstitusjonene. Kultur, størrelse og kompetanse er nok mer avgjørende for om en institusjon faller inn under kritikken ovenfor, enn om institusjonen er offentlig eller privat eid, mener hun.
Sandal mener at rusbehandling i størst mulig utstrekning bør være integrert i det øvrige helseapparatet. Dette ikke minst fordi rusmiddelmisbrukere ofte har sammensatte plager og derfor også kan trenge utredning for somatiske og psykiatriske lidelser.

Er det vanskeligere å få til tverrfaglighet innafor privat TSB enn innafor offentlig?
- Tverrfaglighet er en utfordring uavhengig av om det er snakk om en privat eller offentlig aktør. Dette har også med lokalisering å gjøre. Siden 2004 har det blitt økt fokus på tverrfaglighet, og det har blitt jobba mye med dette internt i alle institusjonene.

Bedre balanse
Sandal har ingen motforestillinger mot private rusinstitusjoner, men ønsker bedre balanse. Per 2004 var det kun én offentlig rusinstitusjon innen TSB i denne helseregionen, og ett av målene i rusplanen for Vestlandet er mer tverrfaglig spesialisert rusbehandling i egen regi og integrert i sjukehusa - på samme måte som i de andre helseregionene. Og de er i gang: I 2009 blir LAR-tiltaket ved Frelsesarmeen i Stavanger overført til Helse Fonna og Helse Stavanger. Alle de ansatte har fått tilbud om å være med over når helseforetakene overtar ansvaret for tilbudene.
- Samarbeider de private aktørene for lite og for dårlig med tilbud innen psykiatri og somatikk?
- Samarbeidet kan nok styrkes, det er jo en fordel å ha et tett samarbeid med somatiske og psykiatriske institusjoner, svarer Sandal.
- Men også når det gjelder samarbeid er det stor variasjon fra en rusinstitusjon til en annen. Vi har i vår region gode eksempler på samarbeid mellom private rusinstitusjoner og sykehus. Blant annet har Rogaland A-senter, eid av Kirkens Bymisjon, to rusterapeutstillinger på Stavanger Universitetssjukehus. Rusterapeuten kan for eksempel tilkalles til akuttmottaket hvis det kommer inn en pasient med rusproblematikk, avslutter kommunikasjonsdirektøren.

Store variasjoner
Nettopp variasjonen mellom rusinstitusjonene er noe Ingjerd Meen Lorvik, klinikksjef ved Borgestadkliniken, også legger vekt på når vi spør henne om fordeler og ulemper med privat versus offentlig TSB. Borgestadklinikken blir eid av Blå Kors.
- De private er så ulike. Det er umulig å skjære alle over én kam. Privat TSB omfatter alt fra bittesmå tiltak til de store tradisjonstunge institusjonene som Lade i Trøndelag, Stiftelsen Bergensklinikkene i Hordaland, Rogaland A-senter i Rogaland, og oss her i Telemark. De store har drevet tverrfaglig behandling i mange år og har også etablert tett samarbeid med det offentlige helseapparatet, forteller Lorvik.
Ved Borgestad består personalet både av psykiatere, leger, psykologer, sosionomer og syke- og vernepleiere, og all virksomheten drives etter lovverk for spesialisthelsetjenesten.

Formaliserte samarbeidsorganer
Og samarbeidet med det offentlige helsevesen fungerer godt.
- Hos oss har vi gravide og små barn av rusmiddelavhengige som spesialfelt, og jobber dermed nært med sykehuset i Telemark om de gravide. Klinikken har videre et godt samarbeid med det psykiske helsevernet, som for eksempel DPS-ene i fylket.
Lorvik forteller også om et godt samarbeid med primærlegene i regionen. Det er ingen grunn til at samarbeidet skal være dårligere med privat TSB, mener hun, og ser ikke at samlokalisering nødvendigvis bringer med seg godt samarbeid.
Derimot ser hun at godt samarbeid er veldig personavhengig, om det så er i det private, i det offentlige - eller på tvers.
- Det kan stå mye bra i papirene, men når det kommer til videreføring står det ofte på
personlig engasjement.

For at samarbeid skal bli mindre avhengig av enkeltpersoner, mener Lorvik det er viktig at de regionale helseforetakene oppretter overordna samarbeidsorganer som inkluderer de private aktørene i regionen.
De private tiltaka innen tverrfaglig spesialisert behandling har avtaler med de regionale helseforetakene og må oppfylle spesifiserte kvalitetsindikatorer for å få fornya avtalene. - Da blir det helt feil sånn det er nå, hvor kun én person representerer alle de private aktørene, mener Ingjerd Meen Lorvik.

Les også:

Unyansert om privat rusbehandling

En avsporing i evalueringen av rusreformen