ARMOD, RUS, DØDVEKT

I agitasjonen forut for Stortingsvalget i 2001, kom DNAs sosialminister med en perfid bemerkning om at ”sosialklienter” for det meste var rusmisbrukere.

Den offentlige larmen som fulgte, fortalte mer enn mange ord om klassestrukturen i sosialministerens hjemland. Motinnleggene kom entydig til å gå på at det var en fornærmelse mot andre ”klienter” å identifisere dem med misbrukere. Dette var en tankegang som ikke minst kom til uttrykk hos den person som ble smigret med en finansministerpost fire år seinere. Den nedlatende debatten blant samfunnstopper endte i praksis med enighet om at rusmisbrukere er foraktelige.

Prinsipielt sett er dette ikke noe særsyn. Det er tvert om slik at de fleste offentlige ”debatter” i et borgerlig samfunn foregår på basis av underforståtte forutsetninger og fordommer av negativ art. Dette er noe av det som understreker den offentlige menings begrensninger i en sfære som er basert på fellesskap mellom vareeiere, og intet annet.

Det som gjør dette tilfellet spesielt, er at det går direkte på kjernen i en type sosial elendighet som blir produsert av den borgerlige (kapitalistiske) produksjonsmåte selv.

Hvis vi for eksempel tar utgangspunkt i Karl Marx’ teori om denne produksjonsmåten og dens konsekvenser for hele samfunnet, finner vi at dens sluttresultat er en type elendiggjøring som tar form av splittelse og ekskludering, noe som er vesentlig og nødvendig for produksjonsmåtens videreeksistens.

Helt fra den tid da de klassiske borgerlige økonomene først presenterte seg selv, rundt år 1700, oppfattet de økonomiske kriser og svingninger som fenomener som ikke hadde så mye å gjøre med produksjonsmåten selv, som med sosiale forhold innenfor arbeiderklassen. Den følgende konklusjonen, om at det var arbeiderne som hadde ansvar for kriser i produksjonen, toppet seg i teser om at arbeiderklassen burde regulere sin forplantning etter kapitalens varierende behov. Om det skjedde, måtte elendigheten opphøre, ettersom alle ville kunne sysselsettes.

Marx’ konklusjoner, først og fremst framført i hovedverket Kapitalen (1867), var av motsatt type. Han oppfattet kapitalen som et sosialt forhold preget av en ”ulvehunger etter merverdi”, dvs. etter pengemessige overskudd utgått av materiell produksjon. Det ligger etter hans oppfatning i kapitalens natur å investere uten rimelige skranker, slik at det økonomiske systemet (hvor de enkelte industrienes syklus er synkronisert av kredittsystemet) jevnlig møter kritiske situasjoner fordi det er produsert en mengde ny kapital som ikke kan investeres produktivt. Grunnen til dette siste er at utbyttingen av arbeiderne drives så sterkt i været at det må uforholdsmessig store summer til for å finansiere et maskineri som er i stand til å øke produktiviteten opp til det nye, påkrevde nivået.

Ifølge Marx er arbeidsløshet derfor et produkt av kapitalen, ikke av arbeiderklassens sosiale stilling: I hans analyse av akkumulasjonen, som vi skal se spesielt på, får han fram at kapitalens indre krise skaper en syklus av nedgang og oppgang. Hver syklus produserer nye arbeidsløse. Ettersom dette systemets virkninger treffer med forskjellig tyngde på forskjellige enkeltstående arbeidere så vel som grupper, produserer syklene en elendighet som Marx identifiserte som ”pauperisme”: armod og offentlig fattigstell.

Utgangspunktet er at syklene skaper en ”industriell reservearmé” (Marx) av arbeidsløse, som selv har en intern differensiering og en ujevn fordeling av armod seg imellom. Denne reservearméen er i utgangspunktet funksjonell for den kapital som har skapt den, fordi dens eksistens presser ned prisen på arbeidskraft og gjør det lettere å kreve overtid av de som stadig er sysselsatt. Marx viser imidlertid at den sosiale armoden alltid vil få et større omfang enn det som direkte tilsvarer kapitalens behov. Kapitalen kan kontrollere atferden hos de arbeidere de har ansatt, men ikke hos den mengden av mennesker som på et gitt tidspunkt faller utenfor kapitalforholdet. Nedverdigelsen av de som utsettes for kapitalens svartkatt, sprer seg i et bredere, solidarisk mønster, og ikke bare i de sjikt som først blir direkte rammet. Det samme gjelder for den produksjon av rusmisbrukere som alltid har vært å spore hos befolkningen i borgerlige samfunn.

Når det så også skapes gjensidig forakt mellom visse arbeidersjikt, en konkurranse mellom dem og alle deres familiemedlemmer, en konkurranse som fortsetter innenfor de offentlige institusjoner (særlig skolevesenet) som måtte finnes i samfunnet, så produseres det sosiale ”tapere”, som i realiteten er opponenter mot systemet, uten tilstrekkelige ressurser til å true dets eksistens. Når Marx i sine tekster om akkumulasjonen berører rus og drukkenskap samt deres selvmorderiske virkninger på arbeiderbefolkningen, skjer det da også i en videreutvikling av framstillingen av levekårene slik de arter seg hos de arbeiderne faktisk får solgt sin arbeidskraft. I Orestien skildret Aiskylos de dødes hjemferd fra Troja med å si at krigsguden ”kjøper menn og gir oss lik tilbake”. Det er en god beskrivelse, også av kjernen i kapitalens akkumulasjon, og av de strukturendringer den avstedkommer i arbeiderklassen.

I akkumulasjonens ungdom, som i Norge kan dateres til 1870- og 1880-årene, er gjerne rusmidlenes effekt blant proletarer så voldsom og tilsynelatende grenseløs at de kommende generasjonene fjerner den fra minnet sitt. Annerledes blir det når kapitalen styrer hele samfunnsstrukturen. Da har den råd til å skyve ut de som søker til rusen, og skattlegge befolkningen slik at det kan bygges et eget apparat for plassering av slike ”lasarussjikt”.

Men uansett det historiske nivå akkumulasjonen måtte ha, er det et hovedpoeng hos Marx at armoden i et samfunn, når den oppfattes som en funksjon av akkumulasjonen, også må forstås som et sammenhengende system som inkluderer alle medlemmer og sjikt av arbeiderklassen, også de sysselsatte, som alltid vil stå i fare for å miste levebrødet. Her er det ikke plass for splittelsesaktivitet, ganske enkelt fordi sammenhengen i ”pauperismen” tilsvarer den objektive sammenheng i arbeiderklassen.

På den ene siden er det slik, mener Marx, at

"[a]rmoden danner den aktive arbeiderarmeens invalidehjem og den industrielle reserveameens dødvekt."

På den andre siden teller arbeiderklassens ”lasarussjikt”, de utarmede, med i like stor grad som armeens øvre sjikt, de arbeidsklare ledige. Og det viser seg så, overraskende for mange, at hvis en vil snakke om at kapitalens akkumulasjon er underkastet lover, slik som vi ofte venter oss det av et objekt for sosialvitenskapen i våre dager, så dreier det seg ikke om numerisk målbare størrelser av verdier og priser, men om en økning av motsetninger som er ubetvingelige så lenge dette økonomiske systemet består:

"Endelig, jo større arbeiderklassens lasarussjikt og den industrielle reservearmé er, jo større er den offisielle armoden. Dette er den absolutte, allmenne lov for den kapitalistiske akkumulasjon.

Denne loven forutsetter en akkumulasjon av nød som svarer til akkumulasjonen av kapital. Akkumulasjonen av rikdom på den ene polen er dermed samtidig akkumulasjon av nød, arbeidsbyrde, slaveri, uvitenhet, brutalisering og moralsk degradering ved den andre polen, dvs. hos den klassen som produserer sitt eget produkt som kapital."

Marx understreker at uansett hvor høy arbeidslønnen enn kan bli, så må arbeiderens stilling nødvendigvis stadig forverre seg. Den som tar et overblikk over dagens elendighet, og som vet å oversette den til kategorier som passer til situasjonen, kan neppe avvise denne påstanden på en fornuftig måte. Den materielle situasjonen for klassens fattigste er så dårlig at det bare er i valgkamper (som riktignok stadig gjentas) at noen ønsker å skotte bort på den. ”Uvitenhet, brutalisering og moralsk degradering” er minst like framtredende som noen gang ellers. Intet kan bekrefte dette klarere enn en intellektuell situasjon hvor ledelsen i sosialistiske partier oppfordrer arbeidere til å avvise rusens ofre, og så ikke engang forstår hva de selv gjør.