Når barn er pårørende

Far og studentsønn hadde en dialog under konferansen Evne til å se – mot til å handle i regi av Rogalandsnettverket 21.- 22.januar 2010 for 250 deltakere på Sola utenfor Stavanger. Fokus var på barn til foreldre med psykiske vansker eller rusmiddelavhengige.

Personlige erfaringer

Grude ønsker å dele erfaring fra egen sykdomstid med ”bipolare plager”. Han bruker nå tid på å formidle egne erfaringer til sykehus, høgskoler, Universitet, og i brukermiljøet. Grudes sønn, Ove, er erfaringskonsulent ved Barns Beste, Sørlandet sykehus, han hjelper pasienter og terapeuter i behandling. – og støtter pappa innimellom. Gjennom dialogen med sønnen delte han tanker med konferansedeltakerne.

Far: Når gikk det galt?

Sønn: Alt skjedde på en kveld; far forsøkte å ta livet av seg. Nå har det skjedd, vi visste ikke tilstanden, det kom brått på. De færreste familier er forberedt på at en i familien ikke ønsker å leve lenger. Jeg forsto ikke hva far gjorde, at det var noe galt - far var bare far selv om han var syk – og det er vanskelig å definere sykdomsbegrepet - jeg gikk bare i 2.klasse på barneskolen

Forståelig informasjon

Ifølge Grude fokuserte sykehuset sterkt på å gi hjelp til far, som på sin side etterspurte familiehjelp. Dette ble klart avvist av sykehuset. Grude påpeker at terapeuter må spørre pasienten hvordan barna har det, og gi barna noe informasjon når en av foreldrene har alvorlige psykiske vansker. Sønnen mener han ikke fikk forståelig informasjon, han lurte på om fars psykiske sykdom er dødelig, er den smittsom? Gutten forsto heller ikke hva begrepet maniskdepressiv betyr.

Grude fikk behandlingshjelp, det gikk fremover, han fikk sitt eget ”system” opp å gå.

Lærevansker og hissigpropp

Ove forteller at i 3.klasse begynte problemer med innlæring. - Jeg klarte ikke å huske; den innlærte kunnskapen forsvant. I tiden fra 3.klasse til 9.klasse forsto jeg ikke hvorfor jeg ikke klarte å lære. Jeg fikk raserianfall, truet med å banke andre unger, var utrygg og skapte utrygghet for andre – på den måten ble jeg selv trygg. Adferden ble verre og mer fysisk i 7.klasse, ingen voksne turde utfordre meg og ville stenge meg ute fra skolen i 8.klasse.

Far forsto sammenhengen mellom sønnens skoleproblemer og egen psykisk sykdom. Samtidig ønsket han at sønnen skulle oppleve en normal far. På den tiden fikk Grude daglig telefoner fra skolen om sønnens umulige oppførsel. Faren følte seg dømt til å tape mot skolen, og kontaktet han barne- og familieetaten. Familiekontoret inviterte til en forvernssamtale og fikk høre om skolens manglende forståelse. Det var en stor lettelse for familien da behandler sa ”dette skal jeg ta meg av”. Langsomt begynte forholdet til skolen å endre seg.

Ungdomsgruppe

Ove fikk tilbud om å gå i ungdomsgruppe for å snakke med andre, erfare følelsen av å være ok. - Noe skjedde, noe lysnet i sønnens ansikt etter at han begynte i gruppa, forklarer Grude.

Deltakelse i denne gruppa nytt håp for familien. Det virksomme med denne gruppe var ifølge Ove:

- tegne hvordan man har det

- lærte om følelser, og hva skjer når disse skifter

- sette ord på egne følelser

- lærte å fokusere på egne følelser, ikke andres

- info om sykdommen; at den ikke er dødelig, ikke er smittsom

- taushetsløfte”: det som skjer i gruppa holdes i gruppa

Far støttet sønnen i at det var viktig å ha opplevelsene i gruppa for seg selv.

Mangfoldig oppfølging

- Tillit er effektivt - det nytter å gi ansvar til værstinger, understreker Grunde. Det var nydelig å se sønnen forandre seg gjennom det nye skoletilbudet og deltakelse i ungdomsgruppa. Far rådet sønn til å si at han var skeptisk til tilbudet om ny skoleassistent. Hun var til gjengjeld ærlig og sa at hun også var skeptisk til at dette kunne gå bra, ut fra egne erfaringer med innlæringsproblemer i skolen. Det som samlet sett hadde effekt for gutten og familien var:

- barnegruppe

- skoletiltak koordinert av en person, som bidro til å fordele oppgaver / roller mellom skole, PP tjeneste, familie og barnevern

- familieklinikken hadde tett kontakt, blant annet på telefon

- autoriteten til den ansatte ved familieklinikken var avgjørende når det gjaldt og nå frem i skolen

- tilbud om et rikt fritidstilbud med jakt, fiske, båtliv, motorsykkel

- ekstralærer forvandlet gutten gjennom sin væremåte

- Det er personlige forhold, ikke det faglige som er utfordringen i skolen, sier Grude. Vi erfarte at ekstralæreren forvandlet gutten gjennom sin måte å møte han på. Når vi erfarer å få noen i vranghalsen, må vi være ærlige og bytte kontakt til en annen person – Gi folk en sjanse! mener Grude, som velvilligst deler sine erfaringer som familiefar og pasient der familien har frisknet til etter hjelp fra empatiske personer i ulike tjenester.