Behov for akuttbehandling

Heroinavhengighet er en sykdom med høy dødelighet, der neste injeksjon kan være fatal. Dette utløser rett til øyeblikkelig hjelp etter Pasientrettighetslovens § 2.1. Likevel går mange liv tapt hvert år fordi norske psykiatere og allmennleger ikke gir livreddende akuttbehandling med erstatningsmedisin. Dette skjer fordi helsemyndighetene og Legeforeningen med SERAF-forskere i spissen motarbeider livreddende akuttbehandling. En ledsagertjeneste kunne hjelpe pasienten å få behandling i Norge eller utlandet. Situasjonen i Norge er en slagmark: de friskeste får behandling og de svakeste forlates, Siden 1996 har manglende behandling ført til at flere tusen unge liv har gått tapt i overdoser.

Akuttmedisin

Det franske helsedepartement tok de mange overdosedødsfall på alvor i 1993, og i 1996 fikk alle franske allmennleger lov til å skrive ut erstatningsmedisin til pasienter med heroinavhengighet. Gratis konsultasjon hos lege, gratis medisin, og oppstart innen et døgn ga resultater: 90 prosent reduksjon i antall overdosedødsfall på tre år.

Så hvorfor har vi, 15 år etter, ikke kopiert den vellykkede franske modellen? Årsakene ligger delvis i prioritering av forskning fremfor livredding. Intensjonene er de beste, men manglende kunnskaper blant behandlere og politikere med kontrollbehov, har gitt fritt spillerom til et snevert medisinsk fagmiljø med sterke forskningsinteresser. Prestisjeprosjektet Legemiddelassistert rehabilitering (Lar), som er en eksperimentell behandling, har fått hele fokuset og fortrengt akuttbehandlingen.

Lokkemedisin

Helsinki-deklarasjonen og menneskerettighetsloven brytes når livreddende medisin gjøres til et knapphetsgode og brukes til dressur. I praksis avskjæres pasienter med en livstruende sykdom fra akutt behandling og må i stedet delta som forsøkspersoner i farlige eksperimenter med livet som innsats og medisin som belønning. Forskere ved Seraf ved Universitetet i Oslo bruker et behandlingsmonopol for å kunne forske og publisere artikler. Men i stedet for å erklære Seraf-forskerne inhabile, opphøyes de til premissleverandører for helsemyndighetene.

Ikke kjede, men mur

All pasientbehandling skjer i en behandlingskjede der pasienten får behandling på «laveste effektive omsorgsnivå» – LEON-prinsippet. For opioidavhengige pasienter blir behandlingskjeden i stedet til en «behandler-mur» som står mellom pasienten og erstatningsmedisin.

Legevakten har sjelden prosedyrer for å gi erstatningsmedisin eller hvor pasienten skal henvises. Fraværet av skriftlige prosedyrer umuliggjør kvalitetssikring og er et brudd på HMS-lovverk og internkontrollforskriften.

Alene med ansvaret

Allmennleger som vil starte akuttbehandling med erstatningsmedisin eller henvise pasienten til øyeblikkelig hjelp ved spesialisthelsetjenesten, har det ikke enkelt. Poliklinikker og lavterskeltiltak som kan gi erstatningsmedisin er fullstendig fraværende, mens Legeforeningen og helsemyndighetene forholder seg passivt til denne systemsvikten.

De fleste somatiske sykehusavdelinger har gode skriftlige rutiner for å gi erstatningsmedisin for å holde pasienten i behandling. De psykiatriske avdelingene gir som regel ikke erstatningsmedisin og skriftlige prosedyrer mangler. Ved utskrivelse står på ny allmennlegen alene med ansvaret.

Utfordrende kunder

Opioidavhengige pasienter er ofte lite populære hos allmennlegene fordi de har dårlig betalingsevne. Behandlingen er resursskrevende, slik at man må «si opp» ti pasienter, et tap på 3000 kroner, for å kunne behandle én opioidavhengig. Det er urimelig å forvente den slags idealisme av fastlegen.

Livreddende akuttbehandling med erstatningsmedisin gis unntaksvis av modige allmennleger, men prisen er ofte høy. Lar-leger har sterke interesser i å beholde et behandlingsmonopol og forskningsmuligheter, og nøler ikke med å melde allmennleger til Helsetilsynet. Helsetilsynet mangler medisinsk spesialistkompetanse og lener seg tungt på arkitektene bak Lar.

En krigssone

Sosialkontoret som kan «søke» om Lar-behandling, men prosessen kan ta måneder og år. Pasientene står på uoffisielle ventelister, og sosialkonsulenter uten formell medisinsk kompetanse foretar prioritering til medisinsk behandling. De uoffisielle listene skjuler reelle behov og hindrer fordeling av ressurser. Helsetilsynet unnlater å gripe inn.

Uten medisiner er pasienten overlatt til seg selv. Det er riktig å si at norske heroinister befinner seg i en krigssone bak en frontlinje av manglende akuttbehandling. Norske opiodavhengige har en dødelighet som er tre ganger høyere enn soldater i Irak.

Løsninger

Tiltak trengs, og dette er forslagene:

• Akuttbehandling med erstatningsmedisin innen seks timer. Skriftlige prosedyrer for akuttbehandling.

• Automatisk utstedelse av frikort ved årets begynnelse.

• Oppretting av små poliklinikker som kan veilede og avlaste allmennlegen med erstatningsmedisin og tverrfaglig oppfølging.

• Nedlegging av Lar-nemda. Lar opptrer ikke som en spesialisthelsetjeneste, men som en nemnd, lik fordums abortnemnd. Ressursene kan overføres til poliklinikker og lavterskeltilbud. Kontrollfunksjoner overlates til Helsetilsynet.

• Opprette en uavhengig havarikommisjon som analyserer overdosedødsfall for å forbedre behandling.

• En ledsagertjeneste som hjelper pasienten til å få behandling. En ledsager som er orientert om regelverk og behandlingsopsjoner, kan støtte pasient og behandler. Skulle behandleren svikte faglig, er ledsageren vitne og kan bistå med klage til Helsetilsynet og Pasientombudet.

• Foreta uavhengig granskning av uetisk forskning ved Universitetet i Oslo..

Forslagene innebærer at livreddende medisinsk behandling får forrang fremfor rehabilitering.

http://bergeliv.no/