Fra justis- til helsesektor?

Man kan vel trygt si at det er få rapporter det har vært knyttet mer spenning til enn Stoltenberg-utvalgets rapport om narkotika. Spenningen har hovedsakelig vært knyttet til spørsmålet om heroinstøttet behandling og hvorvidt utvalget ville stille seg positiv eller negativ til forslaget fra tidligere helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen. At det blant utvalgets 22 punkter med anbefalinger også var et punkt som foreslår å igangsette et prøveprosjekt med heroinbehandling var takket være lekkasje til pressen, kjent et par dager før den offisielle overlevering rapporten til helse- og omsorgsminister Anne-Grethe Strøm-Eriksen.

Utvalget har bestått av visepolitimester Roger Andresen, Åslaug Haga (Sp), Carl Ivar Hagen (Frp), statsadvokat Ellen Katrine Hætta, Erling Lae (H), leder for Gatehospitalet Marit Myklebust, biskop emeritus Sigurd Osberg, forskningsleder Inger-Lise Skog Hansen og ledet av Thorvald Stoltenberg. Anne Bergh og Kari Grette har hatt jobben som utvalgssekretærer. Ifølge Stoltenberg bygger forslagene og vurderingene på nåværende politikk, innspill fra et mangfold av aktører i rusfeltet og studieturer til tiltak i inn- og utlandet. Rapporten skal sendes på høring over sommeren.

På pressekonferansen onsdag 16. juni, formidlet Stoltenberg at utvalget hadde valgt å utvide mandatet til å se på hele rusfeltet, og ikke bare på behandlingen til de mest slitne rusavhengige. Og utvalget har uten tvil gått grundig til verks. Rapporten tar for seg alle ledd av rusfeltet fra forebygging, reaksjonssystemer, behandling, skadereduksjon og soning til utvidet tilbud for tunge opiatbrukere i substitusjonsbehandling. Utvalget har gått inn på viktige områder knyttet til bruk av tvang, ruskontroll i behandling og sist men ikke minst, behovet for alternative reaksjonssystemer.

Delt innstilling

Heroinbehandling til tunge injiserende opiatbrukere har ifølge Stoltenberg vært ett av de mest kontroversielle spørsmålene utvalget har behandlet, og det eneste punktet det har vært strid om. Fem av utvalgets medlemmer, Stoltenberg, Andresen, Haga, Hagen og Skog Hansen går inn for å åpne for et tidsbegrenset forsøksprosjekt der behandling med heroin inkluderes i LAR. Tilbudet skal i forsøksprosjektsperioden være for et begrenset antall personer.

Mindretallet bestående av Hætta, Lae, Myklebust og Osberg, mener at i stedet for å tilby opiatavhengige nok et medikament bør styrke og bygge ut oppfølgingen av og støtteapparatet rundt tunge opiatavhengige.

Utvalgets innstilling gjenspeiler med andre ord stemningen i den offentlige debatten der motstandere av heroinstøttet behandling har tatt til orde for at det er et kostnadskrevende prosjekt, og at ressursene heller burde benyttes på å styrke det allerede etablerte tjenestetilbudet. Mens forsvarere har argumentert for behovet for å kunne velge medisiner og at erfaringene fra andre land viser at mange som ikke har klart å nyttiggjøre seg av de øvrige substitusjonstilbudene har klart seg bra med heroinbehandling.

Både drøftingen i rapporten og Stoltenbergs presentasjon under pressekonferansen viser at utvalget har satt seg godt inn i andre lands erfaringer når det gjelder heroinstøttet behandling. At disse erfaringene har skapt interesse blant utvalgets flertall er det ingen tvil om, og under pressekonferansen pekte Stoltenberg på at det i dag tilbys heroinstøttet behandling i sju land i Europa – Belgia, Danmark, Nederland, Spania, Storbritannia, Sveits og Tyskland. Mange av disse landene har hatt tilbudet over flere år, og – som Stoltenberg sa, det må være en grunn til at man har valgt å opprettholde tilbudet.

Ny giv

Forslaget om å åpne for heroinstøttet behandling har fått mye oppmerksomhet og det er en fare for at det punktet tar oppmerksomheten bort fra andre spørsmål utvalget har behandlet. Det vil i så fall være synd fordi utvalget har gitt mange viktige innspill. Ikke minst er forslaget om å etablere alternative reaksjonssystemer til påtale og anmerkninger i strafferegistret for ungdom som blir tatt for bruk og besittelse av narkotika, et viktig bidrag til dagens debatt om omkostningene ved bruk av straff. For selv om utvalget ikke har tatt opp spørsmålet om avkriminalisering går de langt i å fremme overføring av narkotikaproblematikken fra justis- til helsesektor med henvisning til Portugals narkotikapolitisk reform og vår egen Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND), som modell. Personer skal få tilbud om hjelp og ikke straff.

Utvalget har til og med tatt høyde for at langere og rusavhengige ofte er en og samme person, og taler for at politiets ressurser må settes inn overfor profesjonelle selgere og ikke rusavhengige som finansierer eget forbruk med salg.

At hjelp skal erstatte kontroll ytres også i andre forslag utvalget har lansert. De uttallige urinprøvene vekket ifølge Stoltenberg interesse.

Ikke uten grunn. I 2007 ble det anslått at urinprøver utgjør ca 1/3 av kostnadene i LAR, og et grovt anslag tilsier at det brukes mellom 200 og 250 millioner kroner årlig til kontroller i LAR. Utvalget foreslår en reduksjon i bruken av urinprøver og at avdekking av sidemisbruk skal generere forsterket individuell oppfølging og ikke sanksjoner. Det er et klokt forslag. At rusbehandlingen har vært så konsentrert rundt kontroll og sanksjoner har vært ett av de store paradoksene i norsk ruspolitikk.

Blant de mange forslagene i rapporten tas det opp behovet for å reformere tradisjonelle forebyggingskampanjer med faktainformasjon om skadevirkninger. Hjelpe- og behandlingstilbudene skal gjøres med helhetlig og tilgjengelig ved å etablere mottaks- og oppfølgingssentre i hver by og om ikke i hver kommune, så i alle fall lett tigjengelig for rusavhengige og pårørende. MO-sentrene skal dekke ansvarsområder som i dag ligger både i kommunen og spesialisthelsetjenesten. Her skal rusavhengige bli tatt i mot, loset igjennom og fulgt opp på veien til, under og etter behandling, så lenge det er nødvendig. MO-sentrene skal samordne tjenesteapparatet og være brobygger mellom de ulike tiltakene. Det skal etableres egne ungdomsavdelinger, eller som Stoltenberg sa, det skal være en egen dør for ungdom etter modell av ”Maria Ungdom” i Sverige.

Det er ikke bare ansvar og tverrfaglig rusekspertise som skal samles under ett tak, også forvaltningsansvaret anbefales samlet på ett nivå i en statlig ansvarsmodell. Det vil i følge utvalget sikre et likeverdig tilbud til rusavhengige uavhengig av den enkelte kommunes økonomi.

Videre så foreslår utvalget at sprøyteromsordningen skal videreutvikles til å bli lavterskel brukersteder der ansatte jobber for å knytte kontakt mellom bruker og MO-sentrene. Brukerne skal ha tilgang til sikkert brukerutstyr, muligheten for å røyke heroin - og må man anta, muligheten for å injisere andre rusmidler enn heroin.

Det forslåes at rusavhengige skal sikres trygge boforhold, slippe å betale egenandel i møte med behandlingsapparatet og sikres gratis tannbehandling. Til og med innsatte er via noen tanker og skal tilbys behandling og rehabilitering under soning. Hvorfor utvalget ikke har vurdert behovet for skadereduksjonstiltak i fengslene sies det imidlertid intet om.

Utfordringer

Stoltenberg-utvalgets anbefalinger både understøtter og imøtekommer en rekke av Riksrevisjonenes kritiske rapport om tverrfaglig spesialisert rusbehandling som kom tidligere i vår. Utvalgets rapport kan leses som et forslag om gedigent samfunnsløft, men også som en refs av byråkratiseringen, pulverisering av ansvar, mangel på nærhet til pasientgruppen og meningsløs bruk av ressurser. Utvalgets forslag innebærer en omlegging av rusfeltet og vil nok utfordre etablerte maktposisjoner og sedvaner i rusbehandlingen.

Det er ingen grunnleggende narkotikapolitisk reform som foreslås, men et paradigmeskifte - eller kanskje snarere en brytning mellom et gammelt og nytt paradigme: Narkotikabruk skal først og fremst håndteres av helse- og sosialapparatet, ikke straffeapparatet. Rusbehandlingen skal yte hjelp ikke uttøve ruskontroll, og tilbudet om hjelp og behandling skal være der når den enkelte trenger det.

På pressekonferansen sa Stoltenberg at utvalget hadde valgt å la avkriminaliserings- og legaliseringsdebatten ligge fordi den var for kontroversiell og vanskelig. Spørsmålet er om det er mulig å etablere alternative reaksjonssystemer uten at gamle reaksjonsmønstre følger med på lasset. Det har man lang erfaring med i norsk ruspolitikk. Å bekjempe åpne russcener og gatesalg av narkotika som utvalget også fremhever som viktig, vil for eksempel innebære at det slås ned på rusavhengige eller andre marginaliserte grupper. Det vil også bety at slitne rusavhengige vil jages rundt av politiet. For det tross alt ikke på Plata man finner organisert kriminelle og narkotikasmuglere som skor seg på andres elendighet gjennom salg av dop.