Skritt i riktig retning

Grunnsynet til Stoltenbergutvalget presenteres i avsnittet Håp: Hver narkoman har, som alle andre mennesker, sin personlighet. … Det handler om at vi alle kan bidra – i det minste ved å vise respekt for menneskets verdighet (s. 5). I utvalgets 22 punkter til forslag er det en tydelig vilje til å endre narkotikapolitikken, åpne og utvide rommet for diskusjoner og legge grunnlag for saklige vurderinger ut fra kunnskap og humane verdier. Men utvalget kunne gått lenger i noen av forslagene.

Forslag til en mer human politikk

Tre tilnærminger har preget narkotikapolitikken siden 1960-tallet: Å se rusproblemer som et moralsk lov- og ordensproblem som løses med politi og straff. Å se det som helseproblem som løses av helsevesenet, eller se det som sosiale problemer egnet for sosialvesenet. Alle tre tilnærminger er i bruk, blandet sammen. Dette skaper flere problemer: en uklar og motsetningsfylt politikk; de tradisjonelle tiltakene egner seg lite til rusproblemer; og å blande kontroll og hjelp truer rettssikkerheten og gir dårlig hjelp.

Utvalget har liten tro på straff. Det foreslår at når politiet pågriper noen for bruk og besittelse, skal denne bringes inn for en nemnd som vurderer situasjonen og tilbyr hjelp som alternativ til straff. Men om tilbudet ikke tas imot, fortsetter personen i straffesystemet. Forslaget er et bidrag i retning av å flytte forståelse og tiltak om rusproblemer fra politi og fengsel til helse- og sosialvesen. Men forslaget har et for enkelt utgangspunkt, som jeg kommer tilbake til.

Utvalget foreslår å utvide og utvikle sprøyterom, dette er i tråd med tankene i Håp om å møte mennesker der de er og gi mulighet for å finne veier ut av rus.

Et nytt og viktig forslag er Mottak- og oppfølgingssentre (MO sentre), tenkt som lavterskelsted med vekt på pasientrolle, poliklinisk behandling som LAR, sosiale tjenester og mulighet for rask henvisning til spesialist. Tilbud og hjelp understrekes, med vekt på samtaler og tillit fremfor (urinprøve)kontroll og tvang. På senteret skal hver enkelt få en koordinator som følger opp. MO sentre fremstår som et godt alternativ til dagens tungrodde og kontrollbaserte LAR. Utvalget foreslår eget MO for ungdom, og mener MO kan minske risiko for overdosedød med bedre oppfølging etter institusjon.

Her kunne utvalget gått lenger og drøftet erfaringer fra syv land, blant annet Frankrike og Belgia, hvor LAR foregår på vanlig legekontor (Reisinger og Pickard 1996). Det er i tråd med tankene i Håp om å se den enkelte som pasient og gi individuelt tilpasset behandling, basert på samtaler og tillit. Slik unngår man også at rustiltak blir møteplass for folk med rusproblemer, opprettholder rusidentitet og stigmatiserer.

Et annet viktig forslag er Overvåket heroininntak for brukere det er vanskelig å behandle på andre måter. Utvalget viser til at dette stabiliserer, gir bedre liv og overskudd til å komme ut av ruslivet. Forslaget er viktig for dem det gjelder, og fordi det utvider rommet for seriøs diskusjon.

På stedet hvil

På noen andre punkter bidrar ikke utvalget til endring. Det foreslår økt innsats mot profesjonelle selgere og gateomsetting. Det er neppe uenighet om å kriminalisere privat produksjon og omsetting av narkotika, som vi gjør med brennevin og legemidler. Men situasjonen er mer komplisert når det gjelder narkotika. Det er ikke klare skiller mellom brukere og omsettere. Tidligere tiders politikk var basert på denne tanken, men allerede i 1989 påviste Bødal og Fridhov at det ikke er noe skarpt skille mellom dem. Olsen og Skrettings (2006) evaluering av Plata-aksjonen viser også at den dobbeltrollen mange rusmiddelbrukere har gjør det vanskelig for politiet å ta selgere og ikke brukere (s. 65). Kanskje utvalget ser nemnda som løsning på problemet. Men spørsmålet blir om en pågrepet blir sett som omsetter eller rusavhengig. Om nemnda skal avgjøre dette, reiser det spørsmål om rettssikkerhet. Med utvalgets standpunkt vil politi og domstol fortsatt kunne jage, pågripe og straffe brukere for omsetting, ramme den gruppen av rusbrukere som lever på gaten og trenger hjelp.

Temaer som ikke tas opp

Utvalget har heller ikke tatt opp diskusjonen om hvilken virkning det vil ha på det ulovlige markedet å legalisere og regulere omsettingen av narkotika. Heller ikke at dette vil kunne gi brukere informasjon om stoffet og sikre at giftstoffer ikke er blandet i. De diskuterer ikke at alternativet til slik regulert tilførsel ikke er ’et narkotikafritt samfunn’, men lett tilgang til ukjente stoffer til alle døgnets tider, til folk i alle aldre.

Tvang er et av de vanskelige spørsmålene i denne sammenhengen. Her er utvalgets forslag rent juridisk, og gir ingen inspirasjon til videre, utvidet diskusjon.

Utvalgets bidrag samlet sett

Narkopolitikken står overfor en flyttejobb. Tiden er inne for å skifte forståelse av narkoavhengighet, bruk og besittelse, fra å se det som et umoralsk lov- og ordensproblem, til å se at det er et mangfoldig og sammensatt problem som krever et bredt spekter av individuelt tilpasset hjelp, hvor pasientrettigheter og rettssikkerhet må gjelde uavkortet, uten bruk av straffe- og avskrekkingsmetoder. Utvalgets perspektiv åpner for at narkopolitikken må være kunnskapsbasert og også verdibasert, med vekt på å redde liv, bedre helse og levekår.

Jeg ser rapporten som et ønske om å være et realistisk politisk bidrag til å tøye og overskride grenser for forståelser og tiltak på noen viktige områder i narkotikapolitikken. Med forslagene tror jeg utvalget er på linje med mange i befolkningen som kjenner til rusproblemer og som opplever at tiden er inne for en mer human narkotikapolitikk.

Referanser

Bødal, Kåre og Inger Marie Fridhov: Straff som fortjent? Kriminalomsorgsavdelingen, Justis- og politidepartementet, Oslo 1989.

Olsen, Hilgunn og Astrid Skretting: Ingen enkle løsninger. SIRUS rapport nr. 2/2006. Statens institutt for rusmiddelforskning.

Reisinger, Marc og Eric Picard: Methadone in Belgium: Physicians regaining Therapeutic Freedom. I: Action Research 1996, Vol. 3, No 4, Amsterdam 1996.

 Artikkelen har tidligere vært publisert i Klassekampen 12. juli 2010