Stoltenbergutvalget – en ny krasjmånelanding?

Rusfeltet trenger ingen krasjmånelanding. Vi trenger ikke nye runder med uforpliktende løfter. Vi trenger håndfast drahjelp.

De siste 40 åra har ruspolitikken endret seg fra visjonen om et narkotikafritt samfunn til diskusjoner om skadereduksjon og avkriminalisering. Behandlinga har endret seg fra langtid til korttid, fra døgn til poliklinikk. Målet om at den rusavhengige skulle bli rusfri er avløst av diskusjoner om heroin som medisin. Hvor går rusbehandlinga?

Fort inn, fort ut

Stoltenbergutvalget gir en åpning for å ta denne livsviktige debatten. I en kronikk (VG, 17.06.2010) skriver Thorvald Stoltenberg: ”Å ta seg ut av narkotikaavhengigheten krever tid, kontinuitet og raushet. Behandling av rusavhengige er å få orden på et helt liv”. Vi kunne ikke sagt det bedre selv. Utvalget gir en retning for hva behandling av rusavhengige handler om. Dette er en vei som bør følges.

Dessverre står dette i sterk motsetning til strategidokumenter fra helseregionene, som nettopp definerer behandlingstid. Rusavhengige presses inn i én form, uavhengig av den enkeltes behandlingsbehov – ”fort inn, fort ut”. Å få flere gjennom systemet på kortest mulig tid ser ut til å være viktigere enn kvaliteten på det arbeidet som gjøres - selv om vi vet at dette ofte betyr dårlige løsninger for den det gjelder og flere runder i behandling.

Tid, kontinuitet, raushet?

Helseregionenes anbudspraksis medfører store utfordringer for behandlingsinstitusjonene: Korte avtaleperioder gir usikkerhet og fratar oss muligheten til langtidsplanlegging. Konkurransen om å få plassene er knallhard – det er vinn eller forsvinn. Helseregionenes praksis står altså for det motsatte av rådet fra Stoltenbergutvalget: I helseregionenes anbudsrunder er pris viktigere enn ”tid, kontinuitet og raushet”.

Stoltenbergutvalget foreslår at hele behandlingskjeden samles på ett forvaltningsnivå: staten. Det er en tanke vi støtter. Delingen mellom spesialisthelsetjenesten (staten) og kommunene medfører ofte en gjensidig ansvarsfraskrivelse, og adressen din er avgjørende for hva slags sammenhengende behandling den rusavhengige får.

”Avkriminalisering”

Vår erfaring er at straffeforfølgelse av de mest utslåtte blant oss ikke har mye for seg. Strenge straffer og utstøtelse fra samfunnet gjør vondt verre for mange. Derfor er ”avkriminalisering” av besittelse og til eget forbruk et skritt i riktig retning. Vi støtter Stoltenbergutvalgets skille mellom mennesker som er rusavhengige og de som spekulerer i andres nød, ofte som en del av organisert kriminalitet. Utvalgets forslag om tverrfaglige nemnder knyttet til helsesektoren – i motsetning til dagens kriminalomsorg – representerer et mye mer fruktbart syn på rusavhengighet.

Det er riktig å reagere når noen går over grensene ved å bruke narkotika. Vi liker Stoltenbergutvalgets forslag om behandling og oppfølging gjennom forpliktende ruskontrakter, i stedet for bøter og fengselsdommer.

Heroin

I mediene har mange av Stoltenbergutvalgets gode og velfunderte forslag og perspektiver druknet i heroin. Forslaget om utdeling av heroin til et begrenset antall tunge rusavhengige har fått mye oppmerksomhet, og på dette punktet er vi uenige med utvalget.

For det første mener vi økt støtte til legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er et riktigere sted å starte. Det er et stort - og uprøvd - potensial i LAR både når det gjelder medikamentvalg og mer fleksibel og helhetlig psykososial oppfølging, som de nye retningslinjene for LAR åpner for. En videreutvikling av LAR, økte ressurser og flere lavterskeltilbud vil samla sett gi bedre resultater – nettopp for den aktuelle gruppa: de tyngste rusavhengige.

For det andre er det et stort og åpent spørsmål om heroinassistert behandling i det hele tatt vil fungere for denne gruppa. Sosialoverlege Peter Ege i København forteller (i tidsskriftet Alkohol och narkotika, nr. 3 2010) hvordan det slett ikke ble de vanskeligst stilte som ble hjulpet, som politikerne hadde tenkt: Den strenge kontrollen som heroinbehandling krever stiller store krav til pasientene, krav det er vanskelig å følge opp. Spørsmålet er om en så gjennomkontrollert, strukturert og tidkrevende daglig behandling som dette nødvendigvis må være, overhodet kan nå de aller tyngste rusavhengige. Kan mennesker i vanskelige og kaotiske liv følge opp strukturen som er en forutsetning for behandlinga?

Å bruke heroin i behandling av heroinavhengige er tungt å svelge for mange av oss som har brukt mye tid med rusavhengige. 30 års arbeid med medmennesker som har lidd under sterk avhengighet har lært oss at sannhetene er få – om noen, at prinsipper står for fall, og at ydmykhet er nødvendig for å skape gode endringsmuligheter. Vi er ikke nødvendigvis prinsipielt imot å skulle ta i bruk heroin – hvis det skulle bedre livskvaliteten for de tyngste rusavhengige. Vi holder likevel fast ved at heroinassistert behandling nå er feil tiltak til feil tid.

Politisk handling

Likevel: Vi synes Stoltenbergutvalget bygger sine forslag på et godt verdigrunnlag, og vi tror forslagene fra utvalget i all hovedsak vil innebære en bedring når det gjelder hva som skal ligge til grunn når helseregionene kjøper behandlingsplasser. Så gjenstår det å se hvor mye av dette som fører til politisk handling og resultater.

Alle rusavhengige har rett til et verdig liv, og det innebærer å få nødvendig helsehjelp til rett tid. I dag står 120 rusavhengige i kø for å få plass i Tyrilistiftelsen, og vi har ventetid på over et år. Det er et svik. Sviket blir absurd når vi samtidig vet at vi har ledig kapasitet for behandling.

Les også Skritt i riktig retning