Videreformidling eller oppfølgingsarbeid – noen paradokser i oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

Oppsøkende sosialt arbeid knyttes som regel til det å arbeide i en utekontakt, ungdomskontakt, uteseksjon eller ulike former for gateteam. Tradisjonelt sett har rollen til oppsøkende sosialarbeidere i stor grad vært å være tilstede på arenaer der målgruppen befinner seg. Gjennom direkte kontakt med målgruppen, tilegner oppsøkeren seg både kunnskap om enkeltindivider som oppholder seg på stedet, og om miljøet generelt. Oppsøkeren får en ”oppdager” funksjon, hvor neste skritt blir å videreformidle individer med hjelpebehov til andre instanser i det kommunale hjelpeapparatet. Dette er en viktig del av arbeidet for alle som jobber innenfor den oppsøkende metodikken.

Likevel finnes det vesentlige forskjeller tjenestestedene imellom, på hvordan de velger å vektlegge denne tradisjonelle oppsøkerrollen. De største forskjellene synes å være mellom de store og de små oppsøkende tjenestene. Der de store har mer fokus på å videreformidle raskest mulig, for at andre skal ta seg av oppfølgingsarbeidet, tar de små i større grad ansvaret for oppfølgingen selv.

I fagmiljøet blant oppsøkere har det lenge pågått en debatt om hva som er mest faglig forsvarlig; videreformidle raskt eller drive oppfølging. Så langt har rask videreformidling blitt vektlagt som ”det rette” innen oppsøkende arbeid, noe som også bekreftes i mye av den nyere faglitteraturen på vårt felt. Det paradoksale er, at det i den samme faglitteraturen, argumenteres det samtidig for hvor viktig det er for en oppsøkende sosialarbeider å vinne tillit hos ungdommene de jobber med.

Denne tilliten skal danne grunnlaget for en god relasjon, som igjen er avgjørende for å få til et samarbeid. Min erfaring er at tillit ikke skapes ved et eller to møter, men gjennom kontakt over tid. Et fellestrekk for alle mennesker er at det tar tid å stole på et annet menneske. Dette oppleves enda mer presserende for mange av ungdommene i vår målgruppe, som gjerne er skeptiske til å ha kontakt med oss, fordi de vet at vi representerer en offentlig tjeneste. Gro Lie mener at ”Alliansebygging er et viktig nøkkelbegrep i det oppsøkende arbeidet. Allianser forutsetter en gjensidig tillit: at barn og unge har tillit til oss og vi til dem!”. (Lie, Gatelangs, 1982:59). Hun skriver at det er viktig at ungdom får tid til å bli kjent med oss, og at vi tar oss tid til å ”skynde oss langsomt”.

Til tross for denne typen faglige argumenter, blir oppsøkende tjenester kritisert hvis de driver oppfølgingsarbeid av ungdom. Oppfølgingen blir betegnet som terapiliknende og oppsøkeren oppfattes å ta på seg en behandlerfunksjon. Et eksempel på denne type kritikk finner vi i NIBR rapporten ”Møter med ungdom i velferdsstatens frontlinje” som omhandler arbeidet til oppsøkende sosiale tjenester i Norge (2008:2). Her problematiserer forfatterne at den oppsøkende sosialarbeideren går inn i en terapeutrolle i arbeidet med ungdom. Terapeutrollen defineres som ”(…) å ha som hovedoppgave å identifisere problembelastede ungdom, og etablere nære bånd til disse, for å på dette grunnlaget drive langsiktig motivasjons- og endringsarbeid med dem.” (NIBR, 2008:107).

Et annet eksempel er i boken Ute/Inne der Børge Erdal hevder at det mest sentrale aspektet ved oppsøkerrollen er å videreformidle. (Erdal (red), 2008:128). Han skriver videre at ”Avslutningen av klientforholdet er noe oppsøkeren må ha med seg helt fra starten av arbeidet. Når vi presenterer oss i en kontaktetablering, kan det allerede være hensiktsmessig å si noe om at oppsøkerne først og fremst kan representere en viktig relasjon i en overgangsfase til noe annet”. (Erdal, 2008:162). Dette for at ungdommen tidlig skal være klar over at forholdet dem imellom skal avsluttes. Denne absolutte holdningen utelukker andre gode faglige tilnærminger til målgruppen.

Ved å ta seg tid til å etablere gode relasjoner til ungdom øker også sjansen for å skape grunnlag for et endringsarbeid som bygger på medvirkning. Hvorfor skulle den enkelte ungdom ville bruke mer tid på meg som oppsøker hvis denne typen premiss allerede er lagt første gang vi treffes? Og hvordan vil jeg som oppsøker bli vurdert av andre innad i ungdomsmiljøet hvis jeg ikke er villig til å stå i relasjonen sammen med den unge? Disse spørsmålene er viktige å stille seg da man i små kommuner, i større grad enn i store, vil komme til å treffe de samme ungdommene igjen og igjen. Min erfaring som oppsøker i en mindre kommune, er at relasjonen svært sjeldent avsluttes tidlig i kontaktetableringen da det er liten mobilitet i ungdomsmiljøet. Dette gir oss anledning og tid til å bli kjent med og kartlegge situasjonen til den enkelte. Nettopp derfor er det viktig å arbeide med relasjonen også de neste ti gangene vi påtreffer den aktuelle ungdommen, alene eller sammen med venner i eget miljø.

Hvis hovedfokuset kun skal ligge på videreformidling, står vi ikke da i fare for å bli en ”fastfood” tjeneste hvor verken ansatte eller ungdom får ro nok til å skape trygghet i relasjonen? Kan ikke det å både drive oppfølgingsarbeid og videreformidling være faglig verdifullt? 

Den flertydige oppsøkerrollen

I NIBR rapporten deler forfatterne de viktigste rollene til en oppsøkende sosialarbeider inn i tre modeller; formidlerrollen, terapeutrollen og rollen som kunnskapsprodusent. (NIBR, 2008:102).

Formidlerrollen bygger på oppsøkerens ”kjennskap til det øvrige hjelpeapparatet og til rettigheter ungdom har til hjelp og støtte fra offentlige instanser. Formidleren informerer ungdom om hvor og hvordan de kan søke hjelp for sine problemer og henviser ungdom til andre offentlige hjelpeinstanser.” Her legges det vekt på å ansvarliggjøre hjelpeapparatet. (NIBR, 2008:102.)

Terapeutrollen innebærer et hovedansvar for ”å identifisere problembelastede ungdommer og etablere nære bånd til disse, for på dette grunnlag å drive langsiktig motivasjons- og endringsarbeid med dem.” Rollen til terapeuten er å drive behandling av ovennevnte ungdom og/eller opprette behandlingsliknende tiltak. (NIBR, 2008:102).

Rollen som kunnskapsprodusent innebærer at oppsøkeren har som hovedoppgave å ”tilegne seg kunnskap om ungdoms levevilkår og livssituasjoner gjennom oppsøkende virksomhet, for på dette grunnlaget å informere beslutningstakere om problemer og behov som melder seg i denne befolkningen.” (NIBR, 2008:102).

Både rollen som formidler og terapeut er modeller som passer godt inn i den ovennevnte debatten om videreformidling kontra oppfølging av ungdom.

Små oppsøkende tjenester tar ofte i bruk andre tiltak enn denne rene formidlerrollen. Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid (LOSU) regner med at det finnes ca. 90 oppsøkende kommunale ungdomstjenester i Norge, de fleste av dem små, med en til tre ansatte (Veileder for små utekontakter, LOSU, 2010). I den oppsøkende tjenesten jeg arbeider i bruker vi bevisst begrepet oppfølging og ikke behandling, da vi mener at behandling viser til en type poliklinisk oppfølging, noe som er langt fra hverdagen til en oppsøkende sosialarbeider i en liten kommune. Likevel går vi jevnlig inn i den form for terapeutrolle som beskrives i NIBR rapporten. Etter min oppfatning blir rapportens bruk av begrepet terapeut misvisende, siden den får oss til å tenke på en strukturert psykologisk behandlingssituasjon. Jeg er derfor kritisk til NIBR rapportens bruk av terapeutbegrepet da de færreste oppsøkende sosialarbeidere har noen intensjon om å operere som ungdomspsykologer. Likevel mener jeg at viktige elementer ved terapeutfunksjonen, slik det er beskrevet under terapeutrollen, hører hjemme i metoderegisteret til en oppsøkende tjeneste.

I NIBR rapporten, deler forfatterne inn oppfølging av ungdom i to dimensjoner (NIBR, 2008:86). Individuell oppfølging, hvor en ungdom med uttalte behov følges over en tid, og kollektiv oppfølging, hvor en gruppe ungdommer følges over et lengre tidsspenn. Jeg tenker å illustrere hvordan dette arbeidet utarter seg, gjennom å trekke frem to ulike eksempler fra egen praksis som oppsøker i en mindre kommune. 

Om Alex og individuell oppfølging 

Høsten 2007, tok eleven Alex kontakt med meg da jeg hadde trefftid på en ungdomsskole. Trefftid vil si at jeg er tilstede på en ungdomsskole noen timer i uken og jobber oppsøkende ute i friminuttene. Alex fortalte at han var litt ”deppa” for tiden, fordi han hadde kranglet med ei jente i klassen som også var bestevenninnen hans. Grunnen til krangelen var at venninnen hadde viderefortalt en hemmelighet han tidligere hadde delt med henne. I tillegg fikk jeg vite at han stort sett hadde eldre venner på videregående, som andre definerte som emo. Han var nysgjerrig på om jeg visste hva det stod for, og jeg fortalte at jeg hadde lest at emo handlet om musikk (emosjonell musikk, gjerne i genren punk) og at de kledde seg i svart ispedd en og annen sterk farge. Videre hadde jeg hørt at de var opptatt av følelser og de melankolske aspektene i livet og at noen hadde erfaring med selvskading. Alex poengterte raskt at ikke alle emo`er drev med selvskading, og at de var heller ikke var overfølsom ungdom som gravde seg ned i problemene sine.

Gutten fortalte at han hadde flyttet hit i ung alder sammen med moren, etter at foreldrene gikk fra hverandre. I samtalene kom det frem at han hadde et godt forhold til sin mor, men at hun var mye borte da hun hadde lang reisevei til arbeidet og måtte jobbe mye. I feriene hendte det at han reiste til faren og besøkte resten av slekten, som han hadde et greit forhold til.

Etter et par samtaler, avslørte Alex at han var homofil og at dette var hemmeligheten venninnen hadde fortalt videre. Alex syns det var forferdelig å måtte komme ufrivillig ut av skapet på denne måten, og var svært redd for at familien skulle få kjennskap til det. Jeg fikk vite at det ikke var sosialt akseptert å være homofil i deres kultur, og han trodde han ville bli utstøtt hvis familien fikk vite det.

Oppfølgingen med Alex bestod av regelmessige samtaler gjennom et skoleår. Min vurdering var at han trengte veiledning og støtte av en voksenperson for å avhjelpe den vanskelige situasjonen han befant seg i. I denne prosessen ble jeg en trygg voksenperson, som stilte opp for gutten over tid. Han hadde ingen mulighet til å snakke med familien sin, og var ikke interessert i å snakke med noen andre instanser. Dermed ble jeg den han kunne snakke med og støtte seg til i en periode av hans liv som var preget av usikkerhet.

Her kunne alternativet vært å kontakte helsesøster, henvise han til samtaler på Barne- og Ungdoms psykiatrisk poliklinikk (BUP) eller å melde bekymring til barneverntjenesten, slik at han og evt. mor kunne få hjelp der. Etter å ha gitt gutten informasjon om de ovennevnte alternativene, ønsket han heller å gå til samtaler hos meg. Jeg samtykket til det samtidig som jeg kontinuerlig vurderte om han trengte annen type hjelp som gikk utover min kompetanse. I samtalene våre fremstod gutten som ressurssterk, reflektert og følelsesmessig moden for alderen, og jeg ble stadig tryggere på at han ville klare å stå i den vanskelige situasjonen.

Forfatterne av NIBR rapporten er kritiske til at den typen oppfølging hører innunder målsettingene for oppsøkende arbeid og om oppsøkende tjenester har ansatte med god nok kompetanse til å gå inn i den typen terapiliknende oppfølging. (NIBR, 2008:160). Dette er jeg uenig i. I de oppsøkende tjenestene rundt i landet er det et flertall av fagarbeidere som er mer enn kompetente nok til å drive denne typen oppfølgingsarbeid. De fleste er enten sosionomer, barnevernspedagoger eller har annen relevant høyskole eller universitetsutdanning. I mange tilfeller er det mennesker som også har erfaring fra annet arbeid med ungdom. Selv har jeg fem års erfaring i barneverntjenesten hvor jeg arbeidet med mange ungdomssaker. I de fleste sakene var hovedmålet å drive råd og veiledning av foreldre og ungdom, og i noen tilfeller å megle mellom dem, og lage avtaler som begge parter kunne leve med.

Store Norske Leksikonet definerer terapi på følgende måte: ”Terapi: samlebetegnelse for all behandling(...)” (snl.no). Spørsmålet mitt blir da. Har ikke alt metodisk arbeid med mennesker et terapiaspekt ved seg? Og skal det ikke ha det? Driver ikke alle sosialarbeidere med terapi i en eller annen form? På lik linje med andre innenfor det kommunale tiltaksapparatet oppdaterer vi oss på faglitteratur, tar relevante videreutdanninger og er med i veiledningsgrupper for å lære oss nye metoder vi kan bruke i arbeidet med ungdom. Vi jobber med en målsetning om å drive endringsarbeid gjennom å motivere. Er ikke dette noe som krever at vi i vårt arbeid, både må inneha formelle og uformelle kvalifikasjoner?

Min erfaring er at det ikke alltid er fruktbart å videreformidle ungdom. I vår oppsøkende tjeneste har vi et lite knippe med ”gjengangere”, som har blitt videreformidlet flere ganger til ulike tiltak. Etter en stund havner de likevel tilbake hos oss. Grunnene til dette kan være at ungdommene føler de har en bedre personlig kjemi med oppsøkeren enn med den de blir formidlet til. Oppsøkeren har en mindre formell stil enn det øvrige hjelpeapparatet og er lettere å forholde seg til. Oppsøkeren er å treffe på steder de unge vanker og kjenner etter hvert ungdommen så godt at ansatte i andre tiltak ikke så lett kommer i posisjon til å hjelpe.

En annen grunn kan være at det ikke finnes nok eller egnede tiltak i kommunen til å serve de ungdommene som er hjelpetrengende. Mange små kommuner har begrensede ressurser til å etablere eller kjøpe passende tiltak. Dette er en av grunnene til at vi som oppsøkere i en liten kommune ser det som en viktig arbeidsoppgave å skape egne tiltak. Vi erfarer at ungdommer som føler seg sviktet av systemet ofte er ekstra sårbare og ikke klare for en rask videreformidling. I kontakten med ungdom som har mye av denne type negativ erfaring i bagasjen, blir det ekstra viktig for oss å ikke sluse vedkommende videre uten et grundig forarbeid. En ny negativ erfaring med hjelpeapparatet kan føre til at den unge ikke vil forholde seg til offentlige hjelpere i fremtiden.

I tilfellet med Alex var målet at han skulle bli selvhjulpen, at han skulle takle utfordringer i livet sitt på egen hånd. Det at jeg bidro til å bygge opp selvfølelsen hans gjorde at jeg ble en ”signifikant andre”, en betydningsfull voksen i guttens liv. Dette er en posisjon som kan ha flere sider. På den ene siden er det å være en betydningsfull voksen en positiv posisjon å inneha. Samtidig kan det skape et avhengighetsforhold hvis den offentlige hjelperen er den eneste voksne ”signifikante andre” i ungdommens liv. Etter min oppfatning skal en profesjonell oppsøker, der det er hensiktsmessig, utnytte de mulighetene som ligger i å inneha en slik posisjon. I Alex sitt tilfelle førte det til at han klarte å opparbeide seg en økt selvfølelse som virket myndiggjørende. Dette bidro til at Alex klart å stå i, og gjøre noe med, den vanskelige livssituasjonen han befant seg i. Premisset er at man forholder seg profesjonelt ved å hele tiden reflektere over egen situasjon og hele tiden kommunisere med den unge, slik at hun eller han ikke misforstår og tror at oppsøkeren er en ny bestevenn.

Situasjonen til Alex ser i dag ganske annerledes ut. Han går musikklinjen på videregående, skriver jevnlig i lokalavisen, og har blant annet vunnet en lokal pris for et litterært essay. Nå går han i tanker om å begynne på en bok. Videre er han kjæreste og samboer med en gutt, og han har fortalt sin mor at han er homofil. Alex opplever at han og mor har god kontakt.

Min erfaring er at de tette, terapeutliknende forholdene ofte varer en periode og at kontakten blir mer sporadisk etter hvert, når behovet for støtte minskes. Denne erfaringen hadde jeg også i kontakten med Alex.

Jentegruppe og kollektiv oppfølging

Veilederen ”oppsøkende sosialt arbeid i små utekontakter” understreker viktigheten av at små oppsøkende tjenester driver med gruppevirksomhet. (LOSU, 2010:35,36). LOSU trekker frem at gruppevirksomhet ofte har en todelt begrunnelse. Det ene er å ta tak i ungdommens iboende ressurser, forsterke disse, og gjennom dette skape mestring, sosial læring og et mer positivt selvbilde. Det andre er å opparbeide seg et tillitsforhold til den enkelte ungdom, for å komme i posisjon til å skape endring.

I mitt arbeid møter jeg forskjellig typer ungdommer på de arenaene jeg befinner meg på. En trend som utpekte seg for et års tid siden, var at vi gjennom det oppsøkende arbeidet traff og ble kjent med mange gutter. For å bli bedre kjent tok vi dem med på kinotur, bowling, klatring, grilling på stranden og lignende aktiviteter. Dette åpnet opp for både formelle og uformelle samtaler med dem. På fritidsklubbene og skolene hadde vi også kontakt med jenter, men vi opplevde dem som mer tilbaketrukne enn guttene. Fra flere hjelpeinstanser og skoler ble vi informert om at jentene hadde behov for, og ønsket seg mer kontakt med oss, men at guttene ”tok” mye av oppmerksomheten ved å være frempå. For å nå jentene bestemte vi derfor å starte jentegrupper, og bruke egen og andres kunnskap om jentemiljøene til å invitere håndplukkede jenter til å være med. Ved å velge gruppevirksomhet som metode kan vi drive oppfølging av enkeltungdom gjennom et kollektivt tiltak. For å sikre at gruppene ble satt sammen på en god måte, samarbeidet vi tett med lærere på ungdomsskolene, personalet i et kollektiv for enslige mindreårige flyktninger, barneverntjenesten og med våre samarbeidspartnere i distriktene. Jentene fikk tidlig informasjon om at tiltaket var frivillig, men vi opplevde likevel bare et par tilfeller av frafall.

Behovet for oppfølging av ungdommene som oppholder seg i distriktene er en annen enn for ungdommene i sentrum. Deltakerne på jentegruppene våre er et godt eksempel. Felles for disse jentene er at de ikke er typiske sentrumsvankere. De fleste av dem bruker fritiden sin hjemme hos seg selv, og litt hos venninner. Et par av dem er å treffe på den lokale fritidsklubben og alle går på skolen. Dette er jenter som har definerte hjelpebehov, men som vi ikke hadde nådd hvis vi bare oppholdt oss i sentrum. Majoriteten har ingen fritidsinteresser, lite sosialt nettverk og dårlig familienettverk. De har et negativt selvbilde og har få voksne (og jevnaldrende) som de kan snakke med. Flere av dem har hatt et tilbud på BUP, som enten er avsluttet eller som de opplever som ikke ”nok”. Vår vurdering er at de står i fare for å utvikle problemer på sikt. Hovedmålet for gruppevirksomheten er derfor å skape et trygt sted for jentene. Gjennom samtaler om tema som kropp/utseende, fremtidsplaner, gutter/kjæresteforhold, venninner, familie og lignende, skal gruppetiltaket gjøre dem bedre i stand til å ta selvstendige valg for seg selv, og stå for disse.

Mine erfaringer med å arbeide med jentegrupper er at jentene viser positiv utvikling på mange områder allerede etter et halvår. Dette gir utslag sosialt på skolen og i klassesituasjonen. Jentene blir mer aktive muntlig, de har uttalte selvstendige meninger og det virker som om selvtilliten deres blir bedre. Jentene sier selv at de trives i gruppen og føler at det er et fristed hvor de blir hørt og hvor de har mulighet til å være seg selv.

Min mening er at god oppfølging av ungdom gjennom kollektive aktiviteter som grupper også er godt forebyggende arbeid. Ved å komme tidlig inn kan vi forebygge at problemene øker slik at den unge må videreformidles i systemet.

Slik kan vi unngå at enkeltungdom opplever å bli stigmatisert ved å bli stempelet som ”barnevernsklient”. I små kommuner kan et slikt stempel følge ungdommen inn i voksentilværelsen.

Denne tenkningen er i tråd med prinsippet om tidlig intervensjon, der man med det mener å ”identifisere og håndtere et problem på et så tidlig tidspunkt at problemet forsvinner eller blir redusert med begrenset innsats”. (Fra bekymring til handling, Helsedirektoratet, 2008/9:9). Dette skal selvfølgelig ikke være et argument for å la være å sende bekymringsmelding til barneverntjenesten hvis en ungdom har utstrakte problemer. Tvert imot mener jeg det er en essensiell del av jobben til de ansatte i en oppsøkende tjeneste å fortløpende vurdere om enkeltindivider trenger tyngre tiltak enn det man selv kan tilby.

Oppsøkende arbeid?

Som oppsøkende sosialarbeider vet jeg hvor viktig det er å vedlikeholde det oppsøkende arbeidet ute i feltet. Det oppsøkende arbeidet sikrer at vi identifiserer enkeltindivider og trender i miljøet gjennom å være synlige og tilstede i det offentlige rommet ungdommene bruker.

Men det er naturlig at utetiden vår står i samsvar med behovet. På vinterhalvåret er det færre ungdommer ute i sentrum, derfor jobber vi færre timer ”på gata” og bruker mer tid på gruppevirksomhet og annet oppfølgingsarbeid. På sommeren er det ungdommer ute hele tiden, og vi bruker mesteparten av tiden vår ute.

Den oppsøkende metodikken henger nøye sammen med hvilke ungdommer vi tilbyr oppfølging til. Det er vår tilstedeværelse ute i feltet som gjør at vi treffer ungdom som andre instanser ikke når. Det er her vi bygger tillitsrelasjoner, og blir kjent med ungdom som ønsker videre oppfølging. Bjørn Andersson kaller slike situasjoner for ”Generative situasjoner”. (Andersson, 2009:66). Han mener at tiltak som opprettes på grunnlag av at ungdommen selv melder en interesse, skaper et optimalt oppfølgingsklima. Ungdommen er allerede motivert for oppfølging, og oppsøkeren kan bruke sin tid på å lage et godt tiltak, istedenfor å bruke lang tid på motivasjonsarbeid. Her er jentegruppene våre et godt eksempel. Det at vi oppsøkte og oppholdt oss i nærmiljøene gjorde at vi fikk informasjon direkte fra jentene selv om at det var behov for tiltak rettet spesielt mot dem. Hvis vi ikke hadde fokusert på viktigheten av det oppsøkende arbeidet, ville vi kanskje ikke fått denne informasjonen. Derfor er feltarbeid noe som kontinuerlig må prioriteres og opprettholdes. 

Både og

Kanskje vil mange kritisere meg for å bruke for mye av min arbeidstid på samtaler med enkeltungdom som Alex og jentegrupper. Særlig hvis disse ungdommene kunne vært videreformidlet slik at jeg kunne brukt tiden ute i stedet.

I vår kommune er den oppsøkende tjenesten som ”poteten”. Det vil si at ungdom kan bruke oss til ”alt”, så lenge vi mener det styrker tilliten mellom oss og dem, og at hjelpen som tilbys er faglig begrunnet. Dette gjør at vi må være svært fleksible i arbeidsoppgavene vi utfører. I perioder er derfor tett oppfølgingsarbeid en av våre hovedgeskjefter, noe jeg mener er riktig, så fremt vi får til en balanse og andre arbeidsoppgaver ikke blir bortprioritert. Statistikken på min arbeidsplass viser at vi jobber like mye ute som noen av de store oppsøkende tjenestene. Dette er en indikator på at man kan få til en god fordeling mellom oppfølging av ungdom og oppsøkende arbeid ute.

Min erfaring er at oppfølgingsarbeid bidrar til å styrke vår posisjon på alle arenaer. Vår kommune er ikke stor, og innbyggere snakker sammen. Ved at enkeltindivider og ungdom i grupper høster positive erfaringer i samspill med vår tjeneste, gir det oss et godt rykte blant ungdom og økt faglig tyngde inn mot samarbeidspartnere. Resultatet er at både andre ungdommer og samarbeidspartnere har lettere for å ta kontakt. Samtidig bidrar oppfølgingsarbeidet til at vi er synlig for politikere, arbeidsgiver og foreldre/familier. Slik får lokalmiljøet kjennskap til den oppsøkende tjenesten og gir oss tillit i arbeidet vi gjør. Dette gjør oss unike i forhold til de andre hjelpeinstansene i kommunen.

Gjennom den oppsøkende virksomheten får vi kjennskap til ulike ungdomsmiljøer. Denne kunnskapen kan vi bruke til å skreddersy nye tiltak, det være seg grupper, individuelle opplegg eller andre aktiviteter. I en liten kommune blir vi kjent med ”alle”. Å være ungdom i et lite samfunn er ikke bare negativt. Synlighet kan også være et gode, hvis den aktuelle ungdommen har vanskeligheter. Jeg mener at en oppsøkende tjeneste på et lite sted er i en unik posisjon til å fange opp og skape enkle tilpassede tiltak til ungdommer i sviktsonen. I storbyen er det kanskje vanskeligere å ”se” alle ungdommene som trenger hjelp på en tilsvarende måte.

Jeg tror mange ansatte i de mindre oppsøkende tjenestene i Norge vil kjenne seg igjen i min arbeidshverdag. Selv om jeg i denne artikkelen argumenterer for at det gir store forebyggende gevinster ved å satse på oppfølgingsarbeid, kan jeg ikke svare på om dette er det rette for de store by og bynære oppsøkende tjenestene. Sett utenfra kan det virke som om det er en veldig sterk kultur i de store oppsøkende tjenestene om at ”godt” oppsøkende arbeid er lik rask videreformidling av ungdom. Jeg har i denne artikkelen forsøkt å argumentere for at et for sterkt fokus på dette kan legge begrensninger for den relasjonsbyggingen og det tillitskapende arbeidet som er en grunnleggende forutsetning i alt motivasjons- og endringsarbeid med mennesker. I min arbeidshverdag hadde det vært vanskelig å følge en faglig linje som fokuserer på videreformidling. Jeg mener det hadde forringet det faglige innholdet i vårt arbeid og svekket vår posisjon i lokalmiljøet. Men kanskje er det bare forbeholdt de små oppsøkende tjenestene å inneha det privilegiet det faktisk er å skynde seg sakte, og dermed dra nytte av fordelene ved å jobbe i mer langvarige relasjoner med ungdom!

Signerte artikler står for forfatternes egne meninger.

Kronikkutgave av artikkelen er publisert i Rus & Samfunn nr. 3/2011