Lydig eller ulydig forskning

Tirsdag 21. juni hadde Marie Smith Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe en kronikk i Stavanger Aftenblad. Under tittelen Den lydige rusforskningen argumenterer de for mer ressurser til rusmiddelforskning utenfor Oslo. De har rett i at det trolig ville være bra å spre forskningen på flere miljøer og flere deler av landet. Det er også lett å være enig i ønsket om en uavhengig og kritisk forskning. Men som tittelen på kronikken deres mer enn antyder, har de et budskap utover dette. Og det er der de tar så aldeles feil. Når de hevder at romslige rammebetingelser fører til lydig forskning, er det en påstand som både er ulogisk og som mangler empirisk grunnlag.

Et langt forskerliv med erfaringer fra oppdragsforskning, fra universitetet, fra forskningsrådet, og nå fra den grunnfinansierte rusmiddelforskningen, har lært meg at det er tvert i mot. Som jeg viste i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift nr 1-2 i fjor, er handlings¬rommet størst for den forskningen som har egen post på statsbudsjettet, og som slipper å tilpasse til seg stramme rammer i et forskningsrådsprogram, eller til utlysninger fra en oppdragsgiver. Størstedelen av forskningen i instituttsektoren er prosjekt¬finansiert og utføres på oppdrag. I blant tar midlene en omvei via forskningsrådet, og fordeles fra et forskningsprogram der forvaltningen har en avgjørende stemme i hva det skal forskes på. Det kan diskuteres om dette er blir lydig forskning, men at det styrt forskning, er det liten tvil om.

Oppdragsforskningen har stramme rammer, både når det gjelder tid og penger. Ved oppdragsfinansierte institutter legitimeres forskningen ved at noen er villig til å betale dyrt for den. Store deler av forskernes arbeidstid går med til å svare på utlysninger. Det legges mye arbeid i å planlegge pro¬sjekter som aldri blir noe av fordi oppdraget går til et konkurrerende institutt. Kanskje har andre truffet bedre hva oppdragsgiver var ute etter, eller kanskje har de bare planlagt et billigere prosjekt, med mindre tid til datainnsamling, til refleksjon eller rapportering. En forsker som har fått flere avslag på prosjektskisser med en kritisk innretning, blir svært lydhør overfor oppdragsgivers ønsker neste gang det kommer en utlysning fra samme kilde. Ofte har ikke utlysningen bare en presis problemstilling, men angir også datainnsamlings¬metoder og kanskje også teoretiske tilnærminger. Den forskeren og det forskningsmiljøet som vil ha prosjektet, gjør lurt i å legge seg tett opp til det oppdragsgiver ber om.

Viktige deler av rusmiddelforskningen er grunnfinansiert. Midlene kommer ikke pr prosjekt, men som en samlet overføring til et forskningsmiljø. Oftest dreier det seg om langsiktige satsninger. Sammenhengen mellom hva departementet putter inn av ressurser og hva som kommer ut av forskning er utydelig. Dette gir forskerne handlingsrom i initiering og utforming av forskningsprosjekter. Dessuten blir resultatene ikke i samme grad som i oppdrags¬forskningen bare formidlet i en rask rapport skrevet på overtid, men kan følges opp i artikler i tidsskrifter med fagfellevurdering. Norske rusmiddelforskere publiserer mye inter-nasjonalt. Dette har selv¬følgelig også sammenheng med at mange rusmiddelforskerne er fritatt for anbudstyranniet, som NIBR-direktør Hilde Lorentzen så treffende kalte situasjonen i en Aftenposten-kronikk for et par måneder siden.

I den grunnfinansierte forskningen er det mange grunner til at en problemstilling blir valgt framfor en annen. Noen ideer har utgangs¬punkt i interessante bidrag fra utenlandske kolleger, andre har oppstått i samspill med det norske praksisfeltet. Som annen samfunnsforskning, foregår rusmiddelforskningen i samhandling med andre samfunnsaktører, både nære og fjerne. Graden av eventuell lydhørhet overfor finansieringskilden er umulig å måle. En viktig forskjell mellom oppdragsforskerne og de grunnfinansierte forskerne, er at de første er økonomisk avhengige av lydhørheten.

Det er viktig å skille mellom statlig finansiert forskning og statlig initiert forskning, særlig på felt som er politisert og ideologisert. Både forvaltningen og forskningen er opptatt av at det samspillet som er ønskelig og nødvendig, ikke går på bekostning av forskningens selvstendighet. Ingen er tjent med forskning ”preget av nærmest fariseisk tro på bestemte moralske verdier”, for å sitere Smith-Solbakken og Wallin Weihe. Men som det framgår i en empirisk studie av forholdet mellom kunn¬skaps¬produksjon og politikk i nordisk rusmiddelforskning, er stabiliteten i den offentlige finansieringen en hovedkilde til uav-hengighet for forskningen. Det norske rusforskningsmiljøet er imidlertid lite og ressursene er begrenset. Det vil alltid finnes de som kan mene at innsatsen burde vært prioritert annerledes, og at det er problemstillinger som burde fått mer oppmerksomhet. Å forklare slike påståtte feilprioriteringer med styring og lydighet, blir imidlertid feil.

Publisert med tillatelse fra artikkelforfatterne.

Signerte artikler står for forfatternes egne meninger