Tidsrebeller

Etter oppmøtet og engasjementet i debatten å dømme, stiller mange på barrikadene sammen med Inger Granby.  For Fagbokforlagets lansering av boken ”Mennesket bak rusen. Om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse”, på Litteraturhuset denne første onsdagen i november, ble en panel- og plenumsdebatt om både kollektivtankegangens trange kår i dagens rusbehandlingspolitikk og storsamfunnets evne til å lukke øynene for at rusproblemer ofte er mer sammensatt og komplekst enn problemer med rusinntak. 

Ikke alle, men mange unge har en skjult historie om overgrep og svik som kommer til syne når rusen forsvinner forteller Granby i sin presentasjon av boken, og da nytter det ikke med et halvt til et år i behandling. Blant kollektivets beboere har noen unge hatt tilhørighet i opptil fem år og andre ni, før de var klar for å etablere et eget liv utenfor rusen.

Inger Granby signerer boken "Mennesket bak rusen".

Inger Granby har sammen med professor og forsker Gro Therese Lie, forfattet ”Mennesket bak rusen”, og ifølge forfatterne er intensjonen at boken skal danne grunnlag for faglige og politiske debatter om dagens utvikling i rusbehandling. Boken tar for seg Selbukollektivet som åpnet sine dører i 1981 og stengte dem i 2000. Årsaken var manglende mulighet til drift av virksomheten innenfor rådende rammevilkår som vektla tidsbegrenset behandlingsopphold og nedprioriterte behovet for videre oppfølging. 

Fra nedleggelsen av Selbukollektivet til i dag har rammevilkårene for kollektivene gått fra vondt til verre. Rusreformen har ifølge forfatterne vært et tveegget sverd. Økt fokus på helse, styrket helsetilbud og rettigheter er et gode. Overføring av ansvar for deler av rusomsorgen fra fylkeskommunene til regionale helseforetak har imidlertid også ført til at avhengighetsperspektivet, klinisk rusbehandling og medikamentbruk dominerer feltet. Rusen får i dette landskapet for stor oppmerksomhet på bekostning av forståelsen av årsakene til misbruket. Overføring av ansvaret fra fylkeskommunene til regionale helseforetak har ført til økt byråkratisering og distanse til rusomsorgens sosialfaglige arbeid.  

Det er ikke første gang rusreformen og helseforetakene blir kritisert. Riksrevisjonen har i sin gjennomgang av TSB, mer enn antydet en viss arroganse når det gjaldt helseforetakenes håndtering av eksisterende kunnskap og kompetanse i rusfeltet. Anbudsrunder der fagmiljøer blir konkurrenter og fagkompetanse bedriftshemmeligheter, har heller ikke bidratt til å skape en mangfoldig og helhetlig behandlingspolitikk. Og det er vel heller ingen tvil om at helseforetakenes kost/nytte-tenkning klinger bedre i politiske ører enn kollektivenes krav om tid til relasjonsbygging, tilknytning og personlig vekst. Manglende politisk vilje som stortingsrepresentant Laila Dåvøy, Krf, viste til når det gjaldt oppfølging av opptrappingsplan i rusfeltet, er ofte et spørsmål om kroner og ører og ikke fravær av tilgjengelig behandlingstilbud.

Utvalgte bokanmeldere og paneldeltakere Sverre Nesvåg (f.v), Laila Dåvøy, Inger Granby, Liv Finstad og Odd Einar Dørum lytter til Gro Therese Lie presentasjon av boken.

”Mennesket bak rusen” treffer som rusforsker og behandler Sverre Nesvåg pekte på, dagens debatt om rusbehandlingspolitikk. Nesvåg har flere ganger tatt til ordet for at organiseringen i rusfeltet er for topptungt, og det blir som kjent ofte et problem når terrenget skal tilpasses kartet og ikke omvendt.

Samtidig handler det ikke bare om organisering i rusfeltet. Siden kollektivbevegelsens barndom har pendelen svingt fra samfunns- til individperspektiv. Sosiale problemer er ikke lenger et utrykk for rådende samfunnsforhold, men individuelle atferdsproblemer og andre diagnoser som kan løses terapeutisk, medisinsk eller med mere straff. Det er politiske initierte trender og styringsidealer i tiden. 

Desto viktigere er dagens debatt om at rusbehandlingen er noe mer enn å få bukt med problematisk rusinntak. Vi vet at rusen ofte tildekker krenkelser, svik, overgrep, omsorgssvikt, ekskludering og traumer. Og vi vet at hovedandelen av de som befolker rusfeltets tjenestetiltak ikke er sønner og døtre av kong Salamon, men Jørgen Hattemaker. Rusfeltet er vel så mye en oppsamlingsplass for økonomiske ressursvake sosiale grupper i samfunnets sosiale og psykiskeproblemer, som rusbehandling. 

Debatten må heller ikke avgrenses til et spørsmål om medikament- eller relasjonellbehandling. I dag vet vi at det er behov for ulike behandlingsmetoder. Det er også som professor Liv Finstad tok opp, grunn til å reflektere kritisk over hvorfor denne gruppen primært er politiets eiendom og ansvar.

Mennesket bak rusen. Om Selbukollektivets historie, ungdommenes utviklingsprosess og betydningen av anerkjennelse