Kvarteret mot kartellet

Ekkoet rundt de grønne uniformene blir høyere og høyere. Mange mener tilstedeværelsen deres i Mexicos gater er nødvendig, men enda flere hever røstene med krav om å sende dem tilbake til militærkvarteret.

- Vi er sterkt i mot at forsvaret brukes for å bekjempe den organiserte kriminaliteten, sier Isaac Torres Carmona, leder i den meksikanske menneskerettighetsligaen, LIMEDDH i Oaxaca. - Lovverket er mangelfullt i forhold til å regulere rollen deres hvilket fører til systematiske brudd på menneskerettighetene.

Torturens ansikter

”Hvis dere anmelder oss, kommer det til å gå verre for dere, og med oss gjør de ingenting fordi vi er militære.” 

Et vitneutsagn som innleder Amnesty International sin rapport om militæres menneskerettighetsbrudd i Mexico. Rapporten som ble publisert i desember 2009, skildrer dokumenterte kasus med tortur, bortføringer og henrettelser. Blant dem 25 politifolk som ble tatt til fange av militære. Mens de var i militærbasen, ble de bundet fast med tape, det gikk flere dager uten at de fikk mat, de ble banket opp og fikk elektrosjokk i føtter og genitaler.

President Calderón involverte de militæret i offensiven mot narkokartellene i 2006.

- Det var en doktor der som fikk liv i oss igjen når vi mistet bevisstheten, sier en av de som ble utsatt for torturen. - De ville tvinge frem falske tilståelse om at vi var tilknyttet narkokarteller, eller de skulle ha oss til å skrive under på papirer med bind for øynene.

Andre av sakene som dokumenteres i rapporten vitner om tortur, men mange har ikke kunnet fortelle om det fordi de ikke har kommet til rette. For andre skildrer kadavrene som blir funnet i ettertid sin egen historie. 

Foruten tilfellene hvor antatt uskyldige blir fanget og torturert for å tvinge fram falske tilståelser, så finnes flere hendelser hvor uskyldige personer, blant dem barn og unge har blitt rammet av de militæres geværkuler. To studenter ble i 2010 skudd og drept da forlot biblioteket ved Det teknologiske instituttet i Monterrey hvor de studerte. De militære åpnet, etter eget skjønn, ild mot en kriminell narkotikabande. Ungdommene hadde imidlertid ingenting med den kriminelle banden å gjøre. Som to av utdanningsinstitusjonens mest lovende studenter, hadde de jobbet med et forskningsprosjekt til sent på kvelden.

Den samme skjebnen led to brødre på fem og ni år da de, uten tilsynelatende provokasjon, ble drept av militære som skjøt mot bilen hvor de befant seg sammen med familien sin.

- Denne typen overgrep fra de militære skjer først og fremst i det nordlige Mexico hvor kampen mot narkokartellene er mest intens, sier menneskerettighetsforkjemperen Isaac. - I sør er overgrepene i større grad knyttet til sosiale forhold. 

For eksempel har han jobbet på nært hold med sakene til ledere for det sosiale opprøret som fant sted i Oaxaca i 2006.

- Disse har urettmessig blitt beskyldt og fengslet for å ha tilknytning til narkokartellene, fortelle han. - Myndigheter og militære har selv plantet narkotika på eiendommene deres for å fremskaffe bevis. 

Lite gehør

Veien til rettferdighet for pårørende hvis slektninger er bortført eller drept og for personer som har blitt utsatt for overgrep fra de militære er lang og kronglete, og i de fleste tilfeller uten ende. Det største hinderet er at de militære ikke omfattes av det meksikanske rettsystemet. De har sin egen militære domstol.

Navy Pillay, leder for FNs menneskerettighetsråd kritiserte nylig sterkt denne situasjonen som også har blitt satt søkelys på ved en rekke anledninger av Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner. 

- Det er et problem for menneskerettighetene at militære kun dømmes av sin egen domsinstans, sier Isaac i den meksikanske menneskerettighetsligaen. - De burde stilles for sivile domstoler slik at rettsprosessen ikke er så partisk.

Eneste veien å gå for personer som har blitt utsatt for menneskerettighetsovergrep fra militære og deres pårørende, er i de fleste tilfeller å anmelde sakene sine ovenfor den nasjonale menneskerettighetskommisjonen, CNDH, i Mexico som er et statlig organ. 

Etter at President Calderón involverte de militæret i offensiven mot narkokartellene i 2006, har den nasjonale menneskerettighetskommisjonen mottatt mer enn 6000 klager på menneskerettighetsbrudd disse har begått. Ifølge uoffisielle data fra Amnesty International anmeldes riktignok mindre enn en tredjedel av overgrepene som de uniformerte står for. Den nasjonale menneskerettighetskommisjonen kan kun komme med anbefalinger ovenfor de ulike rettsinstanser, i dette tilfellet de militærets domstol. Bare overgrep som er blitt anbefalt fra kommisjonen, har blitt fulgt opp innen forsvarets eget rettsystem, men så og si ingen av overgrepene dømmes. Nylig var det et lite gjennombrudd, da fjorten militære ble dømt fra 16 til 40 års fengsel for drapene på tre barn og to kvinner hvis bil ble beskutt av de grønnkledde da den ikke stoppet som den ble bedt om ved en militær kontrollpost i 2007. Før denne domsavgjørelsen var kun to tjenestemenn blitt dømt etter at narkooffensiven ble innledet.

- Det er positivt at de ansvarlige for denne kriminelle handlingen er identifisert og dømt, sier Susan Lee, leder for Amnesty International sitt Amerika-program. - Men det meksikanske forsvarets lite gjennomsiktige rettsystemet gjør at vi ikke får innsyn i sakens detaljer eller hvor lenge de dømte virkelig kommer til å sitte i fengsel. 

Isaac Torres Carmona i den meksikanske menneskerettighetsligaen, LIMEDDH, mener de militære ikke bør delta i kampen mot narkokartellene slik de gjør i dag. - Det finnes ikke lover som regulerer rollen deres, hvilket fører til systematiske brudd på menneskerettighetene, sier han.

Politiske interesser

Tidligere i år ble det vedtatt en menneskerettighetsreform i Mexico som blant annet oppfordrer de ulike rettsinstanser til å ta mer hensyn til den nasjonale menneskerettighetskommisjonens anmodninger.

- Men det gjenstår å se hvorvidt reformen får noen praktisk betydning, sier Isaac. - Andre lovforandringer under president Calderón har hovedsakelig hatt som formål å villede opinionen og å legitimere narkokrigens strategier og spesielt bruken av militære, legger han til.

Han argumenterer videre for at interessene som ligger bak narkooffensiven er politiske og økonomiske heller enn virkelig å bekjempe kartellene og virksomheten deres.

- Hvis en skal komme dem til livs, er den beste strategien å legalisere narkotikaen, i hvert fall visse stoffer, mener han. - Å forby forbruket gjør bare stoffene dyrere, det bidrar til en kriminell struktur som påvirker alle landets institusjoner og gir stadig mer vold.

Spesielt er Isaac i mot at militære brukes for å bekjempe narkokartellene.

- Det fører ingen steds hen, sier han. - De militære må vekk fra gata og tilbake til kvarteret. 

Særdeles uhørt finner han det at de grønnkledde gis denne typen politioppgaver uten at det de kan etterforsker og dømmes av sivile domstoler når de går over streken som de gjentatte menneskerettighetsbruddene indikerer.

Redigert utgave av artikkelen er publisert i Rus & Samfunn 6-2011