Tvangsinnleggelse får internasjonal kritikk

En kvinne som ble tvangsinnlagt mens hun var gravid og fratatt substitusjonsmedisinen hun gikk på, kan nå få saken sin vurdert av Helsetilsynet, etter press fra internasjonale organisasjoner. Organisasjonene mener slik behandling er medisinsk uforsvarlig og at tvangsinnleggelsen kan være i strid med menneskerettighetene.

Urovekkende

Det var Human Rights Watch som før jul skrev brev til statsrådene Audun Lysbakken, Anne-Grete Strøm-Erichsen og Grete Faremo, med krav om at kvinnen ble satt fri. På bakgrunn av dette brevet sendte så Helse- og omsorgsdepartementet saken over til Helsetilsynet.

- Mennesker i denne situasjonen trenger behandling, ikke tvang, uttalte Europa-direktør i Human Rights Watch, Jan Egeland, til NRK før jul.

Rebecca A. Schleifer, advokat ved Human Rights Watch’ avdeling for helse og menneskerettigheter i New York, utdyper overfor Rus & Samfunn:

- Forvaring av personer som ikke utgjør en umiddelbar fare for seg selv og for andre er alltid mistenkelig og bekymringsfullt. I dette tilfellet var vi også ekstremt bekymret for kvinnens og barnets helse, ettersom vi forsto at hun ble fratatt medisinen sin, sier hun.

Ifølge Schleifer er det ikke bare denne enkeltsaken som er urovekkende i et menneskerettighetsperspektiv, men det faktum at Norge har en lov som tillater sosial- og helsemyndighetene å drive slik praksis. Hun viser til en rapport fra FNs ekspert om retten til helse, Anand Grover, hvor stater med lover som gir adgang til å straffe gravide kvinner for bruk av narkotika eller alkohol i svangerskapet, oppfordres til å oppheve disse. Grover mener slik lovgivning skremmer kvinner bort fra helsetjenestene.

Sjokkerte leger

Også organisasjonen International Doctors for Healthy Drug Policies (IDHDP) uttrykker sin bekymring. De mener nedtrapping av Subutex eller metadon i svangerskapet er i strid med anbefalinger fra internasjonal forskning og utgjør en risiko både for kvinnen og for barnet hun bærer på.

- Da vi fikk høre om denne saken, ble vi sjokkert over den norske lovgivningen som aksepterer at en gravid kvinne blir innesperret og gitt en behandling hun ikke har bedt om. Avrusning av en gravid kvinne som får substitusjonsmedisin er dessuten farlig. Forskning viser at dette gir en høyere risiko for spontanabort, overdose og død. Det sier britiske Chris Ford, som er leder for IDHDP.

Staten, ved Helsedirektoratet, anbefaler heller ikke nedtrapping for gravide rusmiddelavhengige som deltar i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Ifølge de nye retningslinjene, som var omdiskuterte da de ble lagt i fjor, bør gravide som går på metadon eller Subutex (buprenorfin) fortsette å ta medisinen ut svangerskapet.

Seniorrådgiver Gabrielle Welle-Strand i Helsedirektoratet ledet utvalget som ble enige om retningslinjene. Hun sier at anbefalingene i statlige retningslinjer ikke er juridisk bindende, men at de bør være styrende for de behandlingsvalg fagfolkene gjør.

- Ved å følge slike anbefalinger vil fagfolk bidra til å oppfylle kravet om faglig forsvarlighet. Dette gjelder fagfolk både i kommune og spesialisthelsetjeneste, legger Welle-Strand til.

- Utgjør det noen forskjell om behandlingen med buprenorfin ble startet i utlandet eller i Norge?

- Statlige retningslinjer gjelder ikke for behandling hos leger i utlandet. Hvis den gravide kvinnen overføres til et norsk behandlingstiltak, så vil imidlertid faglige nasjonale retningslinjene gjelde dette tiltaket, sier Welle-Strand.

Abort

Sakens hovedperson, Marlene, er en ung kvinne fra Vestlandet som takket nei til å være med i LAR av redsel for å møte medlemmer av rusmiljøet daglig. I stedet gjør hun som mange andre norske narkomane: Hun reiser jevnlig til Brussel hvor hun får utskrevet Subutex av psykiater Marc Reisinger. Det er Schengen-avtalen som gjør denne ordningen mulig.

Da hun ble tvangsinnlagt ved Rogaland A-senter før jul, var Marlene cirka ni uker på vei. I tillegg til at hun ble holdt innesperret, trappet de ifølge henne og Marc Reisinger ned medisinen hun gikk på fra tolv milligram Subutex per dag til ingenting i løpet av et par uker.

Avgjørelsen om å tvangsinnlegge henne var et såkalt midlertidig vedtak fattet av NAV Stord ved sosialtjenesten. Marlene klaget tvangsbehandlingen inn for Fylkesnemnda, men fikk ikke medhold. I stedet ble hun beskyldt for tilleggsmisbruk. Etter den negative avgjørelsen tok hun abort. - Jeg følte dette var det eneste jeg kunne gjøre for å komme hjem, sier hun. – Jeg var knust.

Ingen kommentar

For at de skal få anledning til å uttale seg i saken, har kvinnen opphevet taushetsplikten til NAV Stord. Kontorsjef Siren Eldøy Hinderaker sier at hun likevel ikke ønsker å si noe om denne konkrete saken. Hun begrunner dette på følgende måte:

- Fordi jeg opplever at saken har fått en helt annen vinkling i media enn det som er realitetene. Ingen journalister har for eksempel vist til det som er lovgrunnlaget i saken, paragraf 6-2a i sosialtjenesteloven. Jeg opplever at media skubber denne jenta foran seg i en politisk debatt om innførsel av Subutex eller ikke, sier hun.

Også Rogaland A-senter vil bare uttale seg på generelt grunnlag. Men klinikksjef Anita K.D. Aniksdal skriver i en e-post at de vurderer føringene som ligger i de statlige retningslinjene for behandling av gravide i LAR som nyttige og understreker at de følger disse i sitt faglige arbeid.

Evaluering

Siden 1996 har man i Norge hatt anledning til å holde tilbake gravide rusmiddelbrukende kvinner i institusjon mot deres vilje. Dette er hjemlet i § 6-2a i lov om sosiale tjenester. For at man skal kunne sette i verk en slik tvangsinnleggelse, må rusbruken være av en slik art at det er «overveiende sannsynlig at barnet blir født med skade» og at frivillige hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig.

I fjor ble bruken av tvang overfor rusmisbrukere evaluert for første gang. I rapporten fra Rokkansenteret konkluderes det blant annet med at bruken av tvangsbestemmelsene er beskjeden, men at det har skjedd en markant økning over tid. I 2001 var det 39 realitetsvedtak på landsbasis etter § 6-2. I 2009 hadde antall vedtak økt til 87. Tilsvarende hadde det
skjedd en økning av tvangsbruk overfor gravide rusmiddelmisbrukere fra 12 realitetsvedtak i 2001 til 29 i 2009.

Nye tall fra sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosialsaker viser at tvangsbruken er stigende eller holder seg på omtrent samme nivå. I 2011 ble det ifølge denne statistikken fattet 113 vedtak etter § 6-2 og 34 etter § 6-2a. Det må imidlertid tas forbehold om at denne statistikken ikke er helt sammenlignbar med tallene i Rokkan-rapporten ettersom de ikke er kvalitetssikret av forskerne på samme måte.

Et tankekors

En av forfatterne bak evalueringsrapporten, professor Karl Harald Søvig ved Universitetet i Bergen, har fulgt den konkrete saken og venter spent på Helsetilsynets avgjørelse. Søvig mener saken om tvangsinnleggelse har prinsipielle aspekter, selv om den likevel ikke ble den prinsippsaken dette så ut til å være da den først dukket opp i mediene.

- Nå viste det seg jo at pasienten trolig har hatt et sidemisbruk utover medikamentene hun hadde fått foreskrevet av lege, i tillegg til at hun avslo å ta imot LAR-behandling i Norge. Dermed er de prinsipielle aspektene ikke lenger knyttet til selve tvangsinnleggelsen, men heller til spørsmålet om eventuell nedtrapping av buprenorfin under graviditeten eller ikke, sier Søvig og utdyper:

- Utgangspunktet er jo at behandlingstilbud som gis på institusjon skal være medisinsk forsvarlig, men ifølge regelverket har legen på institusjonen rett til å bestemme hva slags legemidler som skal gis under oppholdet, uavhengig av hva slags legemidler pasienten har fått forskrevet utenfor. Dette blir jo et medisinsk spørsmål, men det er klart et tankekors om institusjonen lar være å gi medikamenter som vedkommende ville fått forskrevet i offentlig regi om hun ikke var innlagt, mener Karl Harald Søvig.