Ofte er det stort avvik mellom erfaringene og oppfatningene til den enkelte rusmiddelbruker på den ene siden, og de profesjonelle teoriene som forsøker å forklare og definere brukernes adferd. Foto: Ole Magnus Kinapel

Mulighetene for en mer inkluderende brukerrepresentasjon

En mer åpen og spørrende tilnærming kan gi et nødvendig supplement til dagens rådende modeller i rusforskningen.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev en gang at god helse er betinget av evnen til å løse motsetninger. Utfordringer knyttet til det å ha en fri vilje i en verden fylt med ulike begrensninger; det å forhandle om friheter og begrensninger, kan arte seg som eksistensielle spørsmål. En tilnærming som handler om disse aspektene kan være relevant i mange menneskelige settinger, men i denne sammenhengen dreier det seg særlig om hvordan dagens samfunn oppfatter bruk og misbruk av illegale stoffer.

Man kan tenke seg eksistensen av to kontrasterende perspektiver og diskurser eller rådende oppfatninger i denne sammenhengen. Den offisielle diskursen er at bruk av narkotika henger sammen med en økt risiko, og at dette må reguleres og kontrolleres nøye. På den andre siden finnes det et innsideperspektiv som legger vekt på valg, mening og kontekst i forbindelse med bruk av narkotika og nytelse i forbindelse med dette forbruket.

Erfaringer og teorier

Det er bred enighet om at den effektive utformingen av retningslinjer i stor grad er avhengig av hvor godt man kjenner en bestemt målgruppe og dermed hvor godt man kan imøtekomme og ivareta deres behov. Men når det gjelder å forstå bruk av rusmidler i ulike sammenhenger, oppstår det ofte en konflikt basert på de ulike tolkningsmodellene. Ofte er det stort avvik mellom erfaringene og oppfatningene til den enkelte rusmiddelbruker på den ene siden, og de profesjonelle teoriene som forsøker å forklare og definere brukernes adferd. Det som skjer, er at de profesjonelle modellene reflekterer et overordnet syn på rus som noe sykelig eller patologisk. Dette synet blir implementert gjentatte ganger, gjennom modeller som tar lite eller ingen hensyn til de «folkelige» modellene som oppstår blant menneskene som står nærmest rusmidlene og bruker dem. Disse perspektivene har en tendens til å marginaliseres.

Ulike perspektiver

Til tross for en generell enighet om at det å forstå den subjektive motivasjonen blant narkotikabrukere er nødvendig for å kunne gi fullgode svar, er motsetningen mellom utenfra- og innenfra-perspektivet også svært tydelig i moderne rusforskning. De to «diskursene» eller samtalerommene blir stående i opposisjon til hverandre, noe som også gjenspeiler seg i to ulike forskningstradisjoner på dette feltet: Den epidemiologiske tilnærmingen og kulturstudietilnærmingen. Forskning innen bruk av moderne ecstasy og annet såkalt partydop blir illustrerende for epidemiologisk versus kulturorientert tilnærming: Mens epidemiologisk rusmiddelforskning gjerne snakker om partydop som «særdeles farlige stoffer» og unge mennesker som «spesielt sårbare og med behov for beskyttelse», tar forskere innen kulturstudier ofte utgangspunkt i at unge mennesker er «aktive og kreative forhandlere» som «bygger kompetanse» og gjør kvalifiserte valg innenfor det domenet de tilhører.

Patologi

Til dags dato har den patologiske diskursen vært tilnærmet enerådende innen rusfeltet som fagområde. Et søk på internettsiden Web of Science etter begrepet ‘cannabis’ i perioden 1997–2007 viser at bare 10 av 3500 artikler var innen fagfeltet sosiologi, mens 1200 oppføringer var innenfor psykiatri. Årsaken til denne overvekten av medisin kan ligge i at rusmiddelbruk primært er blitt definert som noe sykelig og problematisk, og dette blir svært tydelig i studier av rusmidler innennfor behandlingsrelatert forskning. Samtidig som denne medisinske diskursen er viktig for å forstå skader som er knyttet til rusmiddelbruk, blir det et problem at retningen ignorerer opplevelsen til det store flertallet av rusmiddelbrukere, bruken har en tendens til å være uproblematisk, forbigående og del av et større bilde med et levesett som begrenser og regulerer denne bruken.

Endret status

En annen problemstilling oppstår fordi modellen med problematisk rusmiddelbruk anlegges med større kraft på enkelte stoffer enn for andre. Illegale stoffer som kannabis, heroin og kokain blir kategorisk ansett som problematiske, mens legale stoffer som alkohol og nikotin ikke er det i samme grad. Ser man videre på legemidler som Valium, Metadon og Ritalin, har disse en tendens til å endre status fra å være moderat akseptable og nødvendige til å bli farlige og truende så snart de distribueres gjennom andre kanaler enn de som er offentlig godkjente.

Når søkelyset settes på illegale stoffer som kan være farlige og potensielt truende mot både den enkelte og samfunnet, oppstår den sideeffekten at ethvert sosialt fenomen som kan motbevise denne antagelsen, har en tendens til å bli totalt tilsidesatt. Dermed fokuserer ofte undersøkelser av utviklingsmessige forløp blant brukerpopulasjonen utelukkende på utgangs- og inngangsprosesser, mens forbindelsen mellom dem har en tilbøyelighet til i stor grad å være oversett. Dette betyr at problematiske rusmiddelbrukere er svært profilerte i både kvalitativ og kvantitativ rusmiddelforskning, mens de mer hverdagslige og langt mer utbredte rekreasjonsbrukerne kommer langt mindre til orde.

Det finnes utvilsomt logiske forklaringer på dette, for eksempel at forskerne og deres oppdragsgivere ønsker umiddelbare svar og løsninger på problemer som angår en svært sårbar og truet gruppe mennesker. Dessuten kan det være vanskelig for utenforstående å få tilgang til miljøer med mer moderat bruk av illegale rusmidler, sammenlignet med de tunge rusmisbrukerne, som ofte allerede finnes tilgjengelige i institusjonene.

Man bør imidlertid merke seg at ved å overse den store variasjonen av faser eller typer bruk i en «stoffkarriere», mister man muligheten til å skaffe seg inngående kunnskap om de komplekse realitetene som brukerne står overfor. Man evner heller ikke å identifisere viktige faktorer som kan være avgjørende i den enkeltes utviklingsløp.

Resultatene påvirkes

Hvilke respondenter som inngår i et forskningsprosjekt, hvilke typer spørsmål som stilles og holdningen respondentene møter, vil i stor grad påvirke både funn og resultater. Forskeren får ikke samme resultat når han eller hun har definert objektet for forskningen som patologisk og ukontrollert, som dersom den samme forskeren mener å observere et subjekt som handler rasjonelt og strategisk og bevisst tilpasser seg omstendighetene. Det siste tiåret har det meste av rusmiddelforskning vært innenfor psykiatri, klinisk psykologi og biomedisinske fag, noe som impliserer at man i stor grad ser bort fra subjektive motiver, symbolimport og sosiokulturelle faktorer. Selv om de dominerende innfallsvinklene frembringer uunnværlig informasjon om rusmiddelskader, utbredelse av stoffer og sosiodemografiske trekk ved brukerne, lider de under mangelen på tre viktige elementer.

Først og fremst blir rusbrukernes egne valg ignorert eller ikke vektlagt, og dermed har den store majoriteten av forskere utelatt å vurdere hvilken rolle eller betydning rusmiddelet spiller i livet til brukerne. Som et resultat av dette blir rusbrukerne sett på som fundamentalt passive og problematiske, fanget i et risikofylt forbruk.

For det andre har hensynet til nytelsesaspektet ved rusbruk blitt marginalisert som en følge av at hoveddiskursen handler om patologi. Man vil ikke anta at bruk av illegale rusmidler kan være forårsaket av søking etter nytelse, men definerer det i stedet som kroppslige, sosiale eller psykologiske feiltrinn, brister og svakheter som har ledet til «ufornuftige» handlinger.

For det tredje har forskerne ved utelukkende å fokusere på selve substansen, bagatellisert betydningen av å studere bruken av stoffene i en sosial sammenheng. Noen ganger tas rusmiddelbruken så fullstendig ut av sammenhengen at det er vanskelig å forstå hvordan personene som bruker stoffet oppfører seg i sosiale sammenhenger, hvordan de oppfatter sitt sosiale liv eller hvordan de uttrykker sine følelser og oppfatninger.

Et større bilde

En fenomenologisk tilnærming til rusmiddelbruk som inkluderer bevissthet om konteksten, refleksivitet og kulturkritikk, har mye å tilby, som en tilnærming som ikke har som forutsatt premiss at rusmidler er et problem som bør elimineres, og som frikobler seg fra en normativ oppfatning av avhold er godt og forbruk er ondt. Etnografisk forskning har gjentatte ganger visst at de farmakologiske egenskapene til et stoff ikke alene kan bli sett på som den eneste påvirkningsfaktoren for potensielle skadevirkninger, like viktig er sammenhengen mellom sosialt strukturert sårbarhet og destruktiv rusmiddelbruk. Epidemiologisk vitenskap og medisin har åpenbart mye å bidra med i denne sammenhengen, men mennesker er langt mer enn vandrende biokjemiske hjerner på to ben.

Som skapninger er vi rotfestet i dynamiske sosiokulturelle landskap, og vi formes og vedlikeholdes hele tiden gjennom mellommenneskelig interaksjon. Det er nettopp det som er utelatt fra bildet skapt av forskning som primært baserer seg på kliniske utvalg av problematiske brukere. Det er denne ensidigheten som har skapt et stort gap mellom tause, folkelige modeller og tunge, autoritative faglige modeller, som igjen resulterer i en videreføring av en altfor forenklet, nesten enfoldig politikk med tilhørende enkle retningslinjer for behandling, fjernt fra den daglige virkeligheten til dem som står nærmest rusmidlene. Siden de aller fleste brukere av illegale rusmidler har lite eller ingen kontakt med behandling eller offentlige tjenester rettet mot rusmisbrukere, er det desto viktigere å fokusere på ikke-kliniske perspektiver.

Et mer spørrende, fenomenologisk perspektiv kan trolig gi en langt mer uttømmende beskrivelse av brukernes forløp og forbruksmønstre, og samtidig vil en slik tilnærming være både et alternativ og et supplement til de dominerende paradigmene innen biomedisin og adferdsforskning.


Referanser:

Hunt, G. og J.B. Barker, (2001): «Socio-Cultural Anthropology and Alcohol and Drug Research: Towards a Unified Theory». I: Social Science and Medicine, Vol.53 (2): 165–188.

Hunt, G., M. Moloney & K. Evans (2009): «Epidemiology meets cultural studies: Studying and understanding youth cultures,clubs and drugs». Addiction Research & Theory 17 (6): 601–21.

Klein, A. (2008): Drugs and the world. London: Reaktion Books.

Pedersen, W. (2009): «Cannabis use: Subcultural opposition or social marginality? A population-based longitudinal study». Acta Sociologica 52 (2): 135–48.

Rosenqvist, P., J. Blomqvist, A. Koski-Jannes og L. Ojesjo (2004): «Introduction». I: Addiction and Life Course, NAD Publication No.44, Helsinki: NAD Publications (5–8).

Artikkelen er basert på doktoravhandlingen Facing the Dragon: Exploring a conscious phenomenology of intoxication (Trondheim: NTNU 2007) og omarbeidet for R&S.

Artikkelen er tidligere publisert i Rus & Samfunn nr. 4-2012


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse