Det er på tide med nye rammer for erfaringsutveksling, både med medlemmene vi representerer, og med fagfolk, skriver Ida Kristine Olsen. Foto:Astrid Renland

Ut av komfortsonen!

Det handler om å bruke seg selv og egne erfaringer i et felt preget både av moralisme, fordommer og generalisering.

Begrepet brukermedvirkning har gått som en vind over landet. Vi skal med i alle ledd, og på alle nivåer. Det sier både loven, forskningen, og moralen. Det hender at vi får det til, men jeg er overbevist om at vi kan bedre!

Samme året som jeg fødte min yngste datter, i 2007, kastet jeg meg inn i arbeidet med etablering av brukerorganisasjonen proLAR, og som brukerrepresentant for Helsedirektoratet i arbeidet med retningslinje for gravide i LAR og oppfølging av familien frem til barnet når skolealder. Dette er erfaringer jeg i dag vil betegne som noe i nærheten av ekstremsport! Med vesla på seks måneder under armen, en uføretrygd å betale faste utgifter med, samt et brennende engasjement, la jeg ut på en tynn sti. Den stien har jeg fulgt siden, og den ferdes jeg fremdeles på. Det er med vekslende hell, noen ganger i godt sig og andre ganger heseblesende løpende etter.

Balansekunst

Det gjelder å holde tungen rett i munnen når man brukermedvirker. Man skal jo bruke sine egne erfaringer. Men ikke for personlig! Man må vokte seg vel for å oppfattes som en som fremmer sin egen sak, eller kjeder andre med altfor lange utlegginger om egen historikk. Dersom man kan smyge inn egen erfaring for å underbygge et poeng, eller bruke seg selv som eksempel på erfaringer som mange har felles, ja da er det lov!  Så skal man jo da også ha gått en vei med egen historie, som det heter så fint. Dette for å kunne medvirke slik at fagfeltet kan dra nytte av det. Dette er noen av de uskrevne regler som vi brukermedvirkere forholder oss til.

Så vi går på kurs, ja visst gjør vi det. Vi kurses ofte av dem vi skal medvirke for. Sykehusene holder egne kurs slik at man kan passe inn i sykehusets forståelse av nivåer på brukermedvirkning. Det gis klare føringer for hva og hvordan vi skal medvirke, og på hvilket nivå. Jeg opplever det ofte sånn: Vi ønsker deres erfaringer, men servert i en slik form at vi kan klare å ta det til oss. Og ikke minst, i en slik form at det passer inn i vår møtekultur, begrepskultur, og ikke minst dannelses kultur. Ja takk, men på våre premisser!

Profesjonstilpasning

Vi har vel alle som er involvert med brukermedvirkning, sittet i møter der en av deltagerne har sovnet, en annen har snakket altfor lenge om seg selv, ikke forstått agendaen med møtet eller rett og slett ikke har bidratt med noe som helst – nettopp fordi møtet foregår over hodet på en. Jeg tror at vi har lagt lista for brukermedvirkning på et nivå som først og fremst passer fagfeltet, og at vi i organisasjonene har godtatt det, uten nevneverdig protester.

Vi er noen få medvirkere på rusfeltet her på berget. Noen av oss medvirker så mye for fagfeltet at vi ikke lenger har verken tid eller mulighet økonomisk til å beholde nærhet til dem vi egentlig representerer. Noen av oss titulerer seg som «profesjonelle» brukermedvirkere.

Jeg undres på hva som skiller en profesjonell fra en «vanlig» brukermedvirker? Jeg synes det er en skummel utvikling vi ser, og jeg er bekymret!

For all del, jeg sikter i høyeste grad også til meg selv. Jeg mener noe om LAR og graviditet både her og der. Jeg blir nesten litt forlegen når det kommer forespørsel om å holde foredrag om LAR og graviditet. Jeg har fartet rundt og snakket om dette nå i flere år, og til dags dato har jeg ikke klart å få med meg noen nye på laget.

Mot

De finnes, og de har så mye viktig å formidle! Det er svært frustrerende å se hindringene som står i veien for å involvere dem bedre i arbeidet som brukermedvirkere på feltet. Ikke minst de økonomiske hindringene. Det holder ikke med en møtegodtgjørelse for timer, når arbeidet krever så uendelig mye mer. Det handler om å bruke seg selv i et felt preget både av moralisme, fordommer og generalisering. Det koster å argumentere mot dem som mener å ha fasiten for hva som er det beste for våre egne barn. Det krever mot til å si imot dem som kan slå i bordet med sin faglige tyngde, på en arena der man er i mindretall.

Det er nå sju år siden jeg fikk mitt yngste barn, og da fantes det ikke retningslinjer for LAR og graviditet overhodet. De første årene som brukermedvirker var som en virvelvind. Jeg syntes selv at jeg utførte noe av betydning. Jeg ble et ansikt og en stemme for meg selv og mange familier i samme situasjon da jeg arbeidet med retningslinjen for oppfølging av gravide i LAR og deres barn på oppdrag fra Helsedirektoratet. Jeg ble gitt muligheten til å medvirke og til påvirke premissene for familier i samme situasjon som vår, i årene fremover.  Det var 16 fagfolk som representerte ulike faggrupper i feltet, også var det meg.

 Jeg lærte masse, og opplevde også å bli tatt på alvor da jeg satte ned foten og formidlet at «erfaringskompetansen» ikke kunne baseres på mine to svangerskap i LAR alene. Vi fikk til en dag i Oslo, der foreldre med barn eksponert for LAR-medikamenter fikk dekket reise og opphold. Det var en lettelse for meg! Jeg kunne drøfte de tankene jeg selv hadde, forslagene til anbefalinger og hvordan disse ville komme til å se ut i praksis for familiene. Jeg vet nå i dag at vi dessverre gikk glipp av viktige stemmer ved å organisere det slik vi gjorde.

Vi har organisert brukermedvirkning på en slik måte at vi går glipp av de viktigste stemmene. Jeg mener bestemt at den komfortsonen brukermedvirkning i Norge har befunnet seg i de siste årene, er det største hinderet for nytenkning. Til nå har de av oss som kan «kopiere» fagfeltet best, fått mest plass å medvirke på.

Selv lider jeg av flink pike-syndromet.  Jeg tilpasser meg, ut fra om det er barnevernsansatte, LAR-ansatte, politikere, institusjoner, studenter eller foreldre jeg snakker med.  Jeg har tilpasset meg det fagfeltet jeg medvirker i, og dermed også bidratt til en utvikling jeg ikke synes så godt om.

På egen premisser

Jo visst ligger vi langt fremme sammenlignet med andre land når det gjelder brukermedvirkning, og heldigvis er det både lovfestet og en kultur for brukermedvirkning her til lands. Derfor er det sløvt at vi som har et så godt utgangspunkt, hviler på den kjente soveputa. Jeg bruker mye tid på å tenke på hvordan vi i proLAR kan få fram de viktige stemmene, uten å måtte formidle dem gjennom «kvalifiserte brukermedvirkere». Jeg har til gode å finne opp kruttet i denne saken og er nok selv altfor godt begravd i komfortsona. Så jeg tenker fortsatt.

Vi i proLAR har gjort noen forsøk. Vi laget filmen Jeg er også mamma i samarbeid med Barns Beste, og vi har fått gitt ut brosjyren Fra mamma til mammaom å få barn i LAR. Begge deler er utarbeidet av mødre med egen erfaring. Vi jobber hele tiden med å finne nye måter å få synliggjort våre medlemmers syn og erfaringer på. Men jeg opplever at vi mangler gode nok verktøy. Vi som brukerorganisasjoner på rusfeltet har et ekstra stort ansvar for å finne nye måter å fremme våre medlemmers stemmer på, og vi må gå i bresjen for den nytenkningen som trengs. Vi jobber daglig med å fremme brukermedvirkning i ulike deler av rusfeltet, men har lite fokus på hvordan vi ivaretar det overfor egne medlemmer innad i egne organisasjoner.

Vi har også altfor lenge tatt til takke med å bli invitert inn på fagfeltets arena. Jeg tror det er tid for å se på hvordan vi selv avstemmer vår medvirkning og påvirkning mot våre medlemmers erfaringer. Vi kan ikke basere vårt arbeid kun på vår egen historikk og vår personlige erfaring. Det er på tide med nye rammer for erfaringsutveksling, både med medlemmene vi representerer, og med fagfolk. Vi må rett og slett komme oss ut av komfortsona!

 

Artikkelforfatteren er brukerrepresentant i proLAR, LAR-mor og prosjektleder i SMIL, og artikkelen er tidligere publisert i Rus & Samfunnn 4-2014

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse