Norge var vertsskap for den første internasjonal nalokson-konferanse og konferansen avsluttet med en paneldebatt om videre veivalg. Fra venstre: Thomas Clausen, Sharon Stancliff, Traci Green, Phillip Coffin, Alexander Walley, Martin Blindheim, Arild Knutsen og John Strang. Alle foto: Astrid Renland

Internasjonal overdosekonferanse i Bergen

Det er mye penger å spare på å redde mennesker fra overdosedødsfall, var konklusjonen etter to dager med diskusjoner og kunnskapsformidling.

Bergen var vertskapsby for overdosekonferansen 2015 som startet på verdens overdosedag 31. august og gikk over to dager. Konferansen er et ledd i den nasjonale satsingen mot overdoser, nasjonal overdosestrategi 2014–17 under ledelse av seniorrådgiver Martin Blindheim, og dag to var i sin helhet viet motgiften nalokson.

31. august

Verdens overdosedag ble etablert i Australia i 2001 med formål om en dag i året både for å minnes og sørge over de døde, og for å øke bevisstheten om overdosedødsfall og motarbeide stigmatisering. I dag markeres 31. august verden over. I Norge går omtrent 260 menneskeliv hvert år tapt i overdosedødsfall, og siden det første dødsfallet i 1977 og fram til i dag teller vi langt over 5000 døde. I dag finnes en offentlig debatt om dette, og strategier for å forebygge dødsfallene, men som det ble påpekt av forskere, behandlere og aktivister fra både inn- og utland har det tatt bemerkelsesverdig lang tid. Professor ved Kings College London John Strang og Sharon Stancliff fra Harm Reduction Coalition, fortalte om hvordan man allerede på midten av 1990-tallet tok i bruk motgiften nalokson, men at det først var på begynnelsen av 2000-tallet at det ble systematikk i bruken.    

Overdosevettregler

Til tross for at dødsfallene skjer blant unge og etter hvert eldre mennesker og rammer familier, venner og nærmiljøer hardt, har temaet ikke fått den nødvendige oppmerksomheten hverken i rusfeltet eller hos helsemyndighetene. Ser man bort fra at overdosestatistikken har vært hyppig brukt i debatter for og imot skadereduksjonstiltak som substitusjonsbehandling, sprøyterom og heroinbehandling, har tragediene blitt møtt med mye taushet.

Martin Blindheim knytter det til narkotikatabuet som vokste fram i behandlingssektorens barndom, man skulle ikke snakke med stoffbrukerne om doprelaterte temaer fordi det kunne føre til sprekk, og dermed gikk man også glipp av mulighetene til å spre gode holdninger, innhente kunnskap og komme i dialog med risikogrupper og berørte parter.

Dette er i ferd med å endre seg, selv om det som Blindheim pekte på er langt igjen før det er like naturlig å ha en livreddende nesespray med nalokson på innerlomma som det er å sikre seg med utstyr mot dårlig vær i påskefjellet. Blindheims mål er at nulltoleranse mot overdoser skal utløse like mye forebygging og sikkerhetstiltak som man i dag har i trafikken og i fjellet.

Og noe har skjedd, for det er mer oppmerksomhet og forskning på overdosedødelighet, risikosituasjoner og samarbeid mellom etatene når det gjelder registrering og oppfølging av overdosetilfeller. I tillegg jobbes det med kameratredning i form av å øke kunnskapen og bevisstheten om overdoser, og et prøveprosjekt pågår i Oslo og Bergen med utdeling av nalokson og opplæring i livredding i stoffbrukermiljøene.

Forebygging og risikogrupper

De fleste av oss forbinder overdoser med injiserende heroinbrukere, og det er ikke helt uriktig. De fleste overdosedødsfallene, omtrent 80 prosent, er relatert til bruk av illegale rusmidler og opioider, som også inkluderer illegal bruk av legalt foreskrevet medikamenter, formidlet forsker Thomas Clausen og flere andre forskere på konferansen. Men overdosebegrepet rommer flere grupper, og som Sirus forsker Ellen Amundsens studie viser, kan ikke overdosedødsfall isoleres til en enkelt sosioøkonomisk gruppe. Overdoser skjer også ved illegal eller legal bruk av benzodiazepiner. Det betyr at både forebyggingsstrategier og kunnskaper for å identifisere tegn på overdoser må være brede og mangfoldige.

Men noen grupper er som professor John Strang pekte på mer utsatt enn andre, og én av disse gruppene er innsatte ved løslatelsessituasjonen. En annen er personer som dropper ut av behandling og en tredje gruppe er personer på vei inn eller ut av substitusjonsbehandling. Nye strategier i forebygging må rettes mot mennesker som befinner seg i risikogruppene, men også miljøene de er knyttet til og pårørende. Det eksisterer en stor og villig arbeidsstyrke som må tas i bruk, sa Strang, som også formidlet at arbeidet til nå hadde gått smertefullt tregt.

Det finnes flere barrierer å forsere for å nå ut til disse gruppene. Spesielt gjelder dette innsatte i fengsler som soner dom på grunn av narkotikarelatert lovbrudd og der vilkårene for prøveløslatelse også innbefatter rusfrihet. Men også helsevesenets og behandlere i rusfeltet kan være en propp for å få gjennomført endringer, og sist men ikke minst handler det om lovregulering og økonomi og politisk vilje til å redde liv gjennom å endre lover og subsidiere tiltak som utdeling av nalokson nesespray.

Normalisering av livredning  

Dag to av konferansen var forbeholdt bruk av nalokson. Motgiften har til nå vært forbeholdt helsevesenet, men er i dag på vei ut til brukere, pårørende og andre som jobber med grupper hvor man kan bli berørt av overdoseproblematikken.         

På nasjonalt nivå pågår det i dag som sagt et prøveprosjekt hvor man lærer stoffbrukere opp i kameratredning som inkluderer kompetanse på å identifisere overdoser, bruk av nalokson nesespray og å bevisstgjøre brukere på å ha nesesprayen tilgjengelig i tilfelle man opplever overdoser.


Forsker John Strang og Kim Jørgen
Arnetvedt fra FHN, var enig om at
det er viktig å engasjere både
brukere og andre i det sivile
samfunnet i kampen mot
overdosedødsfall.

Under konferansen fikk publikum se Kim Jørgen Arnetvedt fra Foreningen for en human narkotikapolitikk (FHN) i Hordaland, og en innføring i hans likemannsarbeid blant stoffbrukere i Bergen. I tillegg til at leder FHN i Hordaland, Annette Svae åpnet konferansens første dag var brukerperspektiver presentert i plenumsdebatten gjennom videosnutter, og ulike temaer knyttet til overdosekunnskap og forebygging ble reist og diskutert i grupper.

På spørsmål fra Rus & Samfunn om hvor viktig likemannsarbeidet er, svarte Arnetvedt at det å kunne identifisere seg med brukerne, ha egne erfaringer og kompetanse på bruksmønster er alfa og omega for å få med seg personene i miljøene. John Strang sa seg enig i at det er viktig med likemannsarbeid, men påpekte at det er like nødvendig å normalisere livreddingen slik at pårørende, brukere og folk flest, ikke bare autorisert helsepersonell, kan håndtere en overdosesituasjon. 

Norske pårørende er ikke udelt begeistret fordi de frykter at nok et ansvarsområde ville bli lagt over på dem, sa Kari Sundby, leder for Landsforbundet mot Stoffmisbruk. Mange pårørende har hatt smertefulle møter med helse- og behandlingsvesenet. Ifølge Strang er det en velkjent problematikk, men samtidig påpekte han at mange pårørende uttrykket lettelse over å kunne ha en reell mulighet til å redde liv.

Oppsummering og videre arbeid   

Konferansen i Bergen var interessant både fordi den satte temaet på dagsorden, og fordi man fikk innblikk i og kunnskap om forskning, forskningsdebatter, tiltaksmetoder og aktivisme i feltet.

For noen ble det for bredt og for andre for smalt; det er jo ingenting nytt her, kommenterte noen av deltakerne. Andre igjen trakk fram den kliniske dominansen og fraværet av debatt om hvordan strukturelle og samfunnsmessige forhold trigger overdosedødeligheten. Som Helge Waal viste under sin presentasjon om åpne russcener i Europa har mennesker som befolker disse miljøene hovedsakelig blitt oppfattet som et kriminalitets- og ordensproblem og vært overlatt til justissektoren.


Helsedirektoratets Martin Blindheim og 
professor og forsker John Strang.

Prosjektleder for den nasjonale overdosestrategien og konferansens sentrale medarrangør, Martin Blindheim, formidler på e-post til R&S at han er veldig fornøyd.

– Jeg synes det var to flotte dager; smekkfulle av lærerike innlegg presentert av engasjerte folk. Jeg er særlig fornøyd med den gode brukerdeltakelsen, både i salen og på skjermene. Hvis jeg savnet noe, er det en bredere presentasjon av den globale overdoseepidemien og hva som gjøres i andre land.

– Hva betyr det å være vertskap for den første internasjonale naloksonkonferansen?

– Jeg er stolt, selvsagt, og litt overrasket. Norge kom jo ganske sent i gang med naloksonutdeling sammenlignet med flere andre land. Jeg oppfatter det som at vi nå er inne i ledersjiktet internasjonalt og håper at dette vil virke forpliktende i fremtiden. Vi kan fortsatt rekke å bli det første landet i verden med en statlig finansiert utdeling av nese-nalokson.

Ifølge Blindheim bør videre arbeid konsentrere seg om å videreutvikle og styrke allerede igangsatte tiltak samt stake ut kursen for hva som skal skje etter at strategiperioden er over i 2018.

– Da må vi minne politikerne på at trafikksikkerhetsarbeidet startet for over 50 år siden og nå er inne i sin fjerde handlingsplanperiode. Det vi kan lære av arbeidet for å forebygge dødsfall på andre områder, er nettopp at slikt arbeid tar tid og at det krever kontinuerlig innsats. Det er hvis vi investerer i slik langvarig innsats, at det nytter.

 

 

 

 

 


Kommentarer til artikkelen

Legg til ny kommentar:
  • Vis respekt for andre lesere og omtalte personer. Kommentaren kan være inntil 1000 tegn.

iconSkriv ut
iconTips en venn
Annonse