Sønnene deres døde av overdose: – Åpenhet ble det eneste riktige

– Jeg angrer på at vi ikke var åpne rett etter at Henrik døde. Han fikk ikke «bare» hjertestans. Sannheten var at han hadde tatt MDMA, ble overopphetet og fikk en akutt, fullstendig kollaps av hele kroppen, sier Charlotte Ådna Aasestad

– Når ungdom dør i trafikkulykke, blir det fakkeltog, åpen kirke og tenning av lys. Ved rusrelatert død blir det langt stillere. Det fører til mer skam og stigma for oss som er igjen, forteller moren.

Vekkes midt på natten: Sønnen i livsfare

Charlotte tar oss gjennom det som skjedde for fem år siden:  

Politiet vekker foreldreparet midt på natten mens paret ligger i sengen i huset i Tønsberg. De får beskjed om en alvorlig rushendelse der Henrik er i livsfare. De blir bedt om å komme til kameratens leilighet, der sønnen er. Men før de har kommet seg dit, får de ny beskjed. Redningshelikopter er på vei og de må kjøre til Oslo. Midt i en tunell før Holmestrand får de ny oppringning med kontrabeskjed fra politiet. De blir bedt om å snu og kjøre hjem. Henriks liv sto ikke til å redde, var beskjeden fra politiet.

– Det eneste jeg ville, var å se ham og ta på ham. Men jeg begynte ikke å argumentere der og da. Det har gitt meg mye dårlig samvittighet. Det var som om jeg svek sønnen min, forteller Charlotte.

Foreldrene måtte vente en hel uke med å se ham, til etter obduksjonen. Hvorfor det er slik, forklarer politiet i en annen sak vi har publisert.

Overveldet over egen naivitet

Den natten ble det mange tekniske spørsmål. Foreldreparet ble overveldet over det hun kaller egen naivitet. De skjemtes over at de ikke visste hva som skjedde på festene. Følelsen ble forsterket av at helsepersonellet og politiet signaliserte negative holdninger til ungdom som ruser seg. Også på krisemøtet på legevakten var preget av spørsmål.

Charlotte husker at hun senere fikk se journalen som ble skrevet den natten. Der stod det at «det hadde skjedd en helt forferdelig hendelse».

– Det hjalp. Det føltes som at det faktisk var et menneske som hadde skrevet det. Vi skulle ha vært der i leiligheten den natta. Det har også nødetatene i etterkant innrømmet. De unnskyldte seg og fortalte at kommunikasjonen dem i mellom heller ikke hadde vært den beste.

Åpnet opp om sannheten

Etter noen uker åpnet foreldrene opp og fortalte sannheten og sønnens dødsfall. De inviterte alle de fine vennene som den gode gutten deres skulle ha feiret russetiden sammen med. Det ble et omsorgsfullt møte. Dessuten fikk de oppklarende informasjon om hendelsen og om festkulturen. 

– Ungdommen lever i en annen tid med rusmidler overalt. Det blir lett å tro at man har kontroll – helt til man ikke har det. Ungdommen kan bli redd for straff og tør kanskje ikke ringe 113 hvis noe skjer. Dette snakker vi om når vi forteller ungdommen vår historie. For meg var det godt å vite at Henrik ville ha dødd uansett – og at det gikk fort.

Også Olas foreldre ble nektet å se sønnen

Birgitte forteller:

– Ola, min sønn, var akkurat i gang med studier i Oslo. Jeg hadde mistanke om at han drev litt med rusmidler og fant også ketamin i lommen hans en gang. Men han bagatelliserte det. Han var overbevist om at de hadde kontroll. Det var vanskelig å vite hva man skulle gjøre, forteller Birgitte. 

For Ola startet det med en bad trip på fleinsopp. Kompisen fikk han omsorgsfullt i seng og satte seg i stua for å passe på. Men kompisen sovnet, Ola gikk ut og ble funnet senere funnet druknet. Før presten kom med budskapet til foreldrene i Larvik, hadde faren sett en notis i en nettavis om funnet av en druknet mann i Akerselva.

Foreldrene ble nektet å se sønnen sin før etter at obduksjonen var gjort. Først sjette dagen lå han pyntet i en kiste.

– Politiet undersøkte et overvåkingskamera rett ved der han ble funnet, men det var ute av drift. Obduksjonsrapporten kom etter fem dager. Den ga ingen svar utover at han hadde en liten knusningsskade i bakhodet. Vi spurte om politiet kunne undersøke overvåkingskameraene på veien fra leiligheten hans tildrukningsstedet, men fikk beskjed om at de ikke hadde kapasitet.

Les politiets kommentar til dette i denne saken.

– Han var en danser

Foreldrene tok på egen hånd kontakt med eierne av kameraene, men da var filene slettet. Det gjøres etter syv dager.

– Jeg har laget meg et bilde av Ola som tok en backflip på en bro, skallet hodet i rekkverket på broen og deretter datt i vannet. Det har hjulpet meg. Han var en danser.

Birgitte mener at politi og helse bør gå gjennom sine rutiner og lovverk og hvordan de møter folk i slike kriser. Det å ikke vite og ikke få se forstyrrer sorgarbeidet og forsterker skyldfølelsen, mener hun.

Ville gjøre en forskjell for ungdommen

Birgitte er takknemlig for at hun fikk kontakt med Charlotte som allerede da var i gang med å jobbe for et forebyggende prosjekt kalt  Psykisk helse og rus i Vestfold og Telemark. Hun ble den tredje mammaen som reiste rundt på skoler for å fortelle elevene om historiene deres. Prosjektet er avsluttet, men Birgitte og Charlotte holder gjerne foredrag hvis de blir spurt.

– Det føles meningsfylt å treffe ungdom som lever i samme virkelighet som våre sønner gjorde. Hver eneste gang kommer det bort noen som sier at de trengte å høre det fra sånne som oss. Kanskje vi gjør en forskjell for en eller flere. Det kjennes godt for overdosesaken – og for oss selv.

Det å fortelle, jobbe sammen og bygge et sterkt vennskap dem i mellom har vært viktig i sorgarbeidet. Å bli intervjuet i lokal presse med fullt navn og bilde har gjort det samme. De har bare fått støttende tilbakemeldinger fra leserne og tilhørerne.

Sønnene er fortsatt med i hverdagen

– Jeg har bedt folk rundt meg om at Henrik fortsatt må få være med i samtalene i hverdagen. Jeg snakker om han hele tiden. Folk må ikke bli redde for å nevne navnet hans, sier Charlotte.

Hjemme hos begge mødrene henger det flere bilder på veggen av guttene deres nå enn før dødsfallet.

På kjøkkenet hos Birgitte har hun samlet bilder, utskrift av tekstmeldinger og programmet fra begravelsen i en liten kommode der hun fortsatt tenner lys. Noen har lurt på om det er et slags alter. Spørsmålet har gjort at Birgitte tenkte at hun kanskje overdriver, men har kommet til at dette fungerer for henne.

– Når noen av de andre barna passerer ulike milepæler i deres liv, blir jeg glad og stolt. Samtidig blir jeg lei meg for at ikke Henrik får oppleve det. Glede og sorg går hånd i hånd og kan bli overveldende, forteller Charlotte. Birgitte nikker.  

Vennskap har endret seg

Begge har erfart at noen egne venner har blitt viktigere, andre mindre viktige.

– Det handler om at man ikke lenger er helt den samme. Da passer ikke alle type omgangsformer lengre. Den gode og nære samtalen har blitt viktigst. Jeg og pappaen til Ola hadde flyttet fra hverandre før Ola døde.  Vi har hver vår nye partner. Likevel har vi som foreldre blitt tettere. Heller ikke min nåværende partner kan forstå tapet av Ola fullt og helt. Dette må man godta, sier Birgitte. 

– Hva med å få litt avstand til det hele?

– Det rådet fikk jeg ganske raskt; dra på ferie! Det funket ikke for oss. Det var for tidlig. Vi foreldre hadde helt forferdelige dager i København der jeg bare tenkte på hvordan det så ut på kirkegården. Jeg har i det hele tatt blitt mindre lysten på å reise. Det skjer noe med en som person. Det nære blir viktigere, forteller Charlotte.

Ulikt hva helsetjenesten kan tilby

– Hvordan fungerte møtet med helsetjenesten?

– Vi har hatt hjelp av helsetjenesten, men det er ulikt hva de kan tilby. Kjemien stemmer ikke alltid. Psykolog, sorggrupper og pårørendesenter kan være gode støttespillere. Fastlegen har ikke hatt oversikt over tilbudene. Vi har stort sett funnet tilbud ved å søke på nettet. Jeg var digitalt med på etterlatte-konferansen i fjor, den samme der vi nå skal holde foredrag den 19. november. Det var bra for meg, forteller Birgitte.  

Begge fikk råd om å trene. Birgitte som var vant til å være i aktivitet, fikk dårlig samvittighet av at hun ikke fikk det til.

– For meg har det å være mye utendørs vært godt nok. Plutselig var det noen spesielle steder som var ekstra godt å være. Da må man bare stole på det. Det er ikke én måte å sørge på, sier Birgitte.

Skammen har bleknet

Årsaken til dødsfallene har blitt mindre viktig. Skyldfølelsen og skammen har bleknet med tiden. Det er fem år siden Charlotte mistet Henrik og tre år siden Birgitte mistet sin Ola.

– Litteratur om sorg har hjulpet meg, særlig boken «Å sørge» av Kristiane M Hansson, forteller Charlotte.

Birgitte har fortsatt problemer med konsentrasjonen. Podcaster har vært viktigere for henne.

Jobbhverdagen endrer seg også

Både fedrene og mødrene til Henrik og Ola ble sykemeldt rett etter dødsfallene. Mødrene trengte lengre tid og kom mer gradvis tilbake. Begge arbeidet som lærere.  Å være på jobb kunne noen ganger være en slags pause i sorgen. Likevel ble det for vanskelig for Birgitte å være helt tilbake etter ett år.

– Jeg var ikke i stand til å yte som før - og var blitt en annen. Jeg ble sykemeldt igjen, men nå er vi begge i full jobb, forteller Birgitte. 

Sorgen tar tid

Det er ikke slik at alle har samme sorgreaksjon. Det sies at den første julen og bursdagen er verst, så blir det bare bedre. Det er ikke nødvendigvis sant, forteller mødrene. Det går fortsatt veldig opp og ned. Svingningene kan være fra dag til dag. Som bølger som skyller over en.

– Når andre sa at svingningene ville bli borte, så tenkte jeg at det aldri ville skje med meg. Bølgene kommer fortsatt, men nå har jeg en visshet om at bølgen igjen vil stilne. Jeg blir ikke like satt ut av det, avslutter Charlotte.