Siw delte ut sin avdøde fars klær til rusavhengige i vinterkulda. Slik startet Gateteam Oslo.

Det er vinter og isnende kaldt. Men på Europarådets plass ved Oslo S syder det av liv. Det er Gateteam Oslo som har inntatt plassen. Hver onsdag mellom kl. 17.30–20 står en hardbarka gjeng i gule vester her. De ti faste og syv frivillige ildsjelene deler ut soveposer, varm mat, drikke, varme klær, undertøy og hygienevarer til Oslos rusavhengige. Og brukerne strømmer til.

– Vi får ofte spørsmål om hvor mange som kommer innom oss i løpet av kvelden, sier Gateteamets grunnlegger, Siw Indsetviken.

–  Det er vanskelig å gi et riktig svar på dette fordi alle har ulike behov. Men hvis vi skal gjette, er det minst 300 venner innom i løpet av en onsdagskveld.

Hun tør ikke engang prøve å anslå hvor mange tonn klær de har delt ut i årenes løp.

– Klær er et stort behov fordi man ikke får vasket. Undertøyet vi kjøper, må være mørkt fordi det blir brukt både bak, fram og på vranga! 

Siw forteller at Gateteamet i tillegg har delt ut matposer for godt over 14 millioner kroner på 14 år. Pengene kommer fra givere og sponsorer.

– Og så har vi grasrotandeler og gaver. Pengene blir samlet opp i en pott til det blir nok til det vi trenger. Vi får også inn mye fra butikker, hygieneartikler blant annet. Det går det mye av, sier hun.

Det begynte med at faren døde

Nå i desember er det 14 år siden hun startet Gateteam Oslo.

– Jeg er fra Nittedal og jeg har vært i åtte begravelser som har vært rusrelaterte, forteller hun.

– Moren min jobbet som rusmiddelkonsulent. På tunet der vi bodde, kom de rusavhengige til etterbehandling. Så det å jobbe med rus har alltid ligget i blodet mitt.

Siw forteller at hun snakket mye med faren sin om å opprette noen tiltak for dem som falt utenfor samfunnet grunnet rus. Men hun hadde ikke klart å finne en politisk uavhengig organisasjon som passet henne og den typen jobb hun hadde lyst til å gjøre. Den ute blant folk på gata.

– Og så døde faren min i kreft, sier Siw. – Jeg var utrøstelig. Det var i desember 2011. Jeg husker at det var 23 kuldegrader ute. Jeg spurte mamma om jeg kunne få lov til å dele ut hans klær til rusavhengige som frøs på gata i Oslo. «Selvfølgelig», sa hun. «Det ville pappa ha likt».

Som sagt, så gjort. Tre dager senere tok Siw alle de varme klærne til faren og dro ned på Plata etter jobben. Hun var kjemperedd først, men de rusavhengige var imøtekommende og viste henne hvor hun skulle gå. Og de passet på henne. Det endte med at hun spurte på Facebook etter flere ting som folk kunne tenke seg å gi bort..

 – Ja, det var egentlig sånn Gateteamet startet, sier Siw.

Svarer på meldinger klokken 4 om morgenen

– Men jeg er bare den som satte i gang dette, sier hun. – Nå holder jeg mest foredrag og lager sponsoravtaler. Gateteamet ville ikke eksistert uten de frivillige. Vi har medlemmer som har vært med i over 12 år. Over 1700 frivillige registrert. Og det kommer hele tiden nye.

Jobben med Gateteamet kommer i tillegg til full jobb, samboer og barn.

– Det er mye jobbing, sier hun. – Jeg får det til på en eller annen måte. Men noen ganger lurer jeg på om døgnet mitt har flere timer enn andres. Det er ikke uvanlig at jeg som jobber natt på institusjon, sitter klokken 4 om morgenen og svarer på meldinger mens samboeren min sover. 

– Sønnen min på snart 15 år har vært med ute mange ganger, helt siden han var to og et halvt år og satt i barnevogn. Han påstår at han skal ta over den dagen «mamma ikke orker lenger». Men vi får nå se på det, sier hun med et smil.

–  Dette er min «baby» og min livsstil, så jeg vil nok holde på lenge. Vi har brukt 14 år av livet vårt på å opprette tilliten mellom oss brukerne på gata i Oslo. De er blitt nesten som en familie.

En mannlig bruker sier det slik:

– Jeg er i live på grunn av dere! Jeg sliter med så mye, har angst og tenker på å avslutte alt. Men så kommer onsdagen og jeg treffer dere. Da blir alt bra igjen, i alle fall for en liten stund. Og så går det nedover til jeg møter dere igjen neste onsdag.

 

 

Mange ønsker å gi ting, men vet ikke hvordan

– Målet vårt er å gjøre det enkelt for alle å gi.  Jeg har veldig tro på at det enkle er det beste. Fordi jeg ser at det fungerer.

– Og det er utrolig hva du får tak i hvis folk bare får en klar beskjed om hva du trenger, og hva de skal gjøre med det. Mange ønsker å gi bort ting, men vet ikke hvordan. Og da kan de fort bli liggende glemt fordi hverdagene går så fort.

Hun forteller at Gateteamet egentlig har mottak en gang i måneden, men at de nå ikke har hatt det på et år.

– Vi har fått inn så mye som vi må sortere og ta oss av først, forklarer hun.

Det er mye jobb med innsamlingen og sortering. Mye hadde ikke vært nødvendig hvis folk lot være å levere inn skitne ting.

– Konsekvensen blir jo bare at vi sender det bort. Og det tar uhorvelig mye ekstra tid.

De er tydelige på at de kun vil ha inn det de selv kunne brukt. Eller ting som du hadde vært komfortabel med å gi til kompisen din.

– Heldigvis har vi har mange faste givere på klesfronten som gjerne leverer klær ferdig sortert for at det skal være enklest mulig. Det liker vi.

Godt brukte «voksenleker»

 Det er også en jobb å passe på at ting ikke ligger gjenglemt i lommer og lignende.

– Det kommer ganske mye rart inn her, som for eksempel godt brukte «voksenleker». Og en dag da vi skulle hente på hittegodset, var det noen som hadde levert inn en hund. Den ble heldigvis tatt vare på.

– Det er så mye bruk og kast. Ting ligger jo på hittegodset for at folk skal ha mulighet til å hente dem. Men det gjør de ofte ikke. Vi snakker nye ski og jakker til 10- 12 000.

 Hun legger til at det ikke har vært like mye de siste par årene. Høy rente og svakere kronekurs har nok gjort at folk tenker seg litt mer om, tror hun.

Kommer rullende i sykehustrøya 

– Vi ser mange tragiske historier i Gateteamet. For eksempel folk som har blitt utsatt for voldtekt og kommer ned til oss for å få hjelp.

Så har vi de som kommer fra andre byer i Norge. De har fått beskjed om at hvis de skal få hjelp eller bistand, må de komme seg tilbake igjen. Men så har de har ikke penger til billetten. Da henviser vi til legevakta, hvor vi håper de kan få stønad for å komme seg hjem.

Men selv om teamet har møtt mange tragiske skjebner i løpet av disse årene, har de også solskinnshistorier.

– Spesielt en kar som jeg har fulgt egentlig helt fra starten, forteller Siw.

– Han var bare noen og tyve år gammel og skikkelig sliten. Men han hadde en drøm om å leve et vanlig liv. Feire jul sammen med familien. Han hadde bestemt seg for å bli rusfri, og fikk en del hjelp av oss. I dag er han edru, har tatt utdanning og klarer seg veldig bra.

– Noen gange må vi også le litt midt oppi alt, forteller hun. For eksempel når vi plutselig ser folk komme rullende i full fart. Med sykehustrøya på seg og drassende på hele dryppstativet. Det har skjedd flere ganger. Men da blir de selvfølgelig hentet av ambulanse, og kjørt tilbake dit de hører hjemme.

– Folk i dyre klær ber om å få en matpakke

Det kommer også folk du ikke ville tro skulle komme, forteller hun. Folk i dyre klær som ber om å få en matpakke.

– Vi spør dem hvorfor de er her. «Alle pengene mine er brukt på kokain og til å opprettholde standarden jeg har på jobben», svarer de. «Så jeg har ikke penger igjen til mat».

– For å si det sånn, sier Siw: –Det du har sett på TV, Exit og sånn, det er sant. Litt overdrevet noen ganger, men veldig mye er sant. Det har vi i Gateteamet sett med egne øyne.

Hun forteller at det også kommer «vanlige» folk for å kjøpe seg et gram. Folk som politiet ikke bryr seg om.

Og så er det bakmennene og selgerne.

–  De er som gribber.  Vi har sagt klart ifra at hvis ikke de fjerner seg, så pakker vi sammen på minuttet. Dette skal ikke være en plass hvor det skal være lett å få tak i rusmidler, sier Siw bestemt.

Jeg er her bare for å treffe dere og for å ta en kaffe med gubbene!

Mannlig bruker

 En belønning som ikke kan kjøpes for penger

– Det kan virke skummelt å stå her som frivillig, sier hun. Men som jeg sier til alle nye: Det er ikke folka med knekk i knærne man skal være redd for. De er såpass i sin egen verden. Dem som du skal være litt forsiktig med, det er de som er rusa på sprit. For da kan det fort bli litt opphetet stemning.

– Det er mange sterke følelser i sving her ute på plassen. Men man må lære seg å svelge når man står her. Og så kan man heller reflektere over det man har opplevd på veien hjem.

Selv etter 14 år blir jeg fortsatt like ydmyk når jeg sitter på bussen og tenker på at jeg har et godt og varmt hus å dra til. Med kjøleskap, dusj og seng. Man blir takknemlig for det vi ofte tar litt for gitt. Det er en belønning i den takknemligheten som ikke kan kjøpes for penger.

– Og vi ser at de onsdagene vi står her, er viktige for folkene på gata. Rusavhengige lever ikke etter klokka som deg og meg. Men de vet at vi står her hver onsdag, i ur og skur. Det er en trygghet for dem.

– Står ikke med pekefingeren

–  Det er viktig for oss at de vet at de blir mottatt som de mennesker de er. Vår oppgave er ikke å stå med pekefingeren og si at «dette var dumt av deg.» Eller: «Dette burde du ikke gjøre.» Det vet de rusavhengige godt nok selv. Det er en unik historie bak ethvert menneske. Og vi har alle fått tildelt forskjellige kort for hvordan det skal gå i livet.

Siw oppfordrer til å vise respekt.

– Du behøver for eksempel ikke kjøpe = Oslo. Men husk på at det er et menneske som du selv som står der og selger. Svar hyggelig når du blir spurt om du vil kjøpe.

Ønsk selgeren en fin dag og gi et smil. Det er ikke så vanskelig, sier Siw Indsetviken.