Rusbehandling på samisk: Det handler om identitet

Karasjok

 – Pasientene er lei av alle spørsmålene om hva det betyr å være same. Noen har følt at terapitimene i altfor stor grad har blitt brukt til å forklare terapeuten hva det innebærer. Her hos oss kan pasienten hoppe over det avgjørende første hinderet, forklarer Ellen Ingrid Eira. 

– De som jobber her, vet hva vår felles historie og kultur betyr i livene våre. Det må det tas hensyn til, både når vi planlegger behandlingen og i selve terapien.

Eira er leder for leder for Døgnenheten psykisk helse og avhengighet i Sami Klinihkka- Avjovargeaidnu Karasjohka/ Karasjok. Vi er midt i Sápmi, nærmere bestemt et par kilometer vest for Sametinget og Karasjok sentrum. På veggene inne og ute henger det samiske symboler og flagg.  Rett bak avdelingen står reisverket til en liten lavvo. En  større lavvo og et par snøscootere som avdelingen disponerer, står klare til bruk.

Det er i denne døgnbehandlingen de ansatte har et spesielt ansvar for å tilby samer med rusavhengighet en kulturelt tilpasset behandling. Hvordan man kommuniserer med ord og kropp, viser seg å bli et hovedtema under besøket.

Jeg kan allerede nå avsløre at det er uvant og litt ubehagelig å være en minoritet - selv bare for noen få timer.

Taushet med motsatte betydninger

Språkbarrieren er en ting. Noe annet er det som sies mellom ordene. Tausheten.

– På norsk hører man jo at den som tier, samtykker. Men det er absolutt ikke sånn her. Den som tier, samtykker ikke. Det kan du være sikker på! Og det kan være veldig viktig å være klar over - ikke minst i en terapeutisk situasjon. Man må utforske hva uenigheten innebærer, forteller overlege May Britt Nystad. Hun er den første legen som har tatt hoveddelen av spesialistutdanningen i rus og avhengighet i Finnmark.

– Vi samer er ikke nødvendigvis så tydelige og direkte når vi snakker om vanskelige ting i livet. Språket har heller ikke så mange ord for følelser, utdyper hun.

– Blir ikke det vanskelig når samtaleterapier i hovedsak handler om å sette ord på følelser?  spør jeg, som selv er vokst opp i Oslo-området, er både lege og journalist og nylig tok en videregående terapiutdannelse. Den foregikk i Oslo og inneholdt ikke et eneste ord om samisk språk eller kulturforståelse.

–  Det er nettopp derfor det kan være viktig å ha vokst opp med denne kommunikasjonsformen. Jeg har mye av den selv. Man må bruke tid. Mye tid for å komme over denne barrieren, forteller Nystad.   

– Så må man observere kroppsspråket til pasientene. For kroppsspråket er sterkt hos oss, skyter Eira inn.

De to ser på hverandre, smiler og er tydelig veldig enige om noe jeg ennå ikke helt forstår.

Nystad fortsetter:   

– Jeg kan gi et eksempel. En kollega fra Bergen og jeg har misforstått hverandre noen ganger. Når samtalen er over, kan jeg ha reist meg for å gjøre andre ting. Hun har savnet en tydeligere avslutning på dialogen. Den noe brå avslutningen min - sett med norske øyne - kan misforståes som noe frekt eller avvisende. Det er ikke meningen.

Eira nikker.

– Det formelle blir gjerne borte når vi må snakke på et tillært språk, altså norsk. I samisk språk er det heller ikke like mange høflighetsfraser, forklarer Eira.

Hun reiser seg og går noen skritt bort fra bordet. Jeg misforstår situasjonen og tror jeg har sagt noe galt. Eiras måte å tydeliggjøre dette fenomenet på, uroer meg. Jeg klarer så vidt å le av meg selv og situasjonen, men blir likevel sittende litt mer frampå stolen.

– Humoren er også annerledes, faktisk veldig forskjellig. Den norske blir litt sånn.., sier Eira, nå litt nølende.

– Hvordan da?

De to andre ser på hverandre. Smiler med øynene. Nå er det min tur til å bli stille og nølende.

– Du vil syns humoren vår er litt pinlig, kanskje litt drøy. Egentlig veldig drøy. Skulle vi ha oversatt en samisk vits til norsk språk, så hadde det blitt ...  det hadde ikke vært humoristisk for deg i det hele tatt. Bare kort og konsist. Humoren ville blitt borte på et vis, mener Eira.  

Jeg rekker så vidt å tenke på det klaustrofobiske ved å være innlagt et sted der man ikke forstår hverandres humor, men tankerekken stoppes idet avdelingens kokk kommer inn. De tre snakker noen få setninger på samisk før de igjen slår over på norsk. Det er som om deres «hemmeligspråk» varer mye lenger. Å ikke forstå er aldri særlig gøy. Særlig ikke når man ikke kan dele det med noen.

– Vi snakker alltid norsk hvis ikke alle kan forstå samisk. Så dette ble et ørlite unntak. Det var ikke noe hemmeligspråk som du ikke skulle forstå, unnskylder Eira seg.

Norsk blir fellesspråket også for samene

Det finnes ti ulike samiske språk. Tre av dem er fortsatt høyst levende i Norge; nord- og sørsamisk og lulesamisk. Sameland heter for eksempel Sápmi på nordsamisk, Sámeednam eller Sábme på lulesamisk og Saepmie på sørsamisk. Ifølge Eira er forskjellene mellom dem omtrent så stor som mellom islandsk og norsk.

– Hva om pasienten for eksempel er fra Hamarøy i Nordland og snakker lulesamisk?

– Ingen av de ansatte snakker lulesamisk, men vi har tolketjeneste i Sámi klinihkka. Hvis ikke alle kan snakke nordsamisk under et fellesmåltid her på avdelingen, vil vi uansett snakke norsk. Det er vårt fellesspråk. Kulturforståelsen, humoren og historien er ganske så lik for alle samene, forteller Nystad.

– Selv når vi snakker norsk sammen, skjønner vi hva de andre samene tenker. Det er her viktigheten av kulturkompetansen kommer inn. Du må huske at mange av samene aldri har lært eller har mistet språket sitt. Vi har vår felles historie med fornorskningen. Den sitter i, sier Eira, og forteller: 
– Jeg er 65 år og måtte selv bo på internat fra jeg var liten skolejente. Jeg har alltid vært helt bestemt på at det aldri skulle skje med mine barn. Det slapp de.

Hun mener at fornorskningen skjer fortsatt, men uten at hun vil utdype utsagnet mer.

46 år gamle Nystad forteller at hun  bodde hjemme under hele skolegangen. – Men det er klart – historien til folket vårt blir ikke borte så fort, sier hun.

Tillit til det offentlige er (naturligvis) lav

Den mørke historien har også gjort at tilliten til det offentlige ikke nødvendigvis er så høy,  heller ikke til helsetjenesten. Mange oppsøker gjerne guvllar (naturmedisinere, lesere eller håndspåleggere) før man oppsøker helsetjenesten.  

– Det er høyst levende i samfunnet, men det er sånt som man ikke snakker om. Å bli skeptisk til den tradisjonen eller vise tydelig at man er overrasket eller tenker negativt om det, er ikke så lurt, mener overlegen.

– Er rusmidler en del av repertoaret til naturmedisinere eller en del av tradisjonelle seremonier?

– Nei. Slike tradisjoner har vi ikke.

– Hvilke rusmidler ser dere oftest blant pasientene her?

–I all hovedsak har man ruset seg på alkohol, men nå ser vi også blandingsmisbruk med amfetamin og hasj. Opioidene ser vi lite av i det samisk miljø, men det finnes samer som bruker andre stoffer i byene i Finnmark eller i andre byer. De er også velkomne hit til behandling.

Lange avstander og mye vær

Klinikklederen forteller at de ikke har mulighet for avrusning her i Karasjok. I TSB i Alta kan ta de ta enkle avrusninger, men som regel blir det Blåkors i Tjeldsund eller UNN i Tromsø eller Narvik. Det betyr at pasientene må ta fly til Lakselv og deretter må kjøres over vidda til Karasjok.

– Det med avstander er vi vant med. Det kan bli innstilte fly eller stengte veier. Slike hensyn er ikke like opplagt når jeg snakker med andre som jobber i feltet i Norge. Alt må planlegges bedre her. Både på grunn av avstander, men også av kulturelle årsaker, påpeker hun .

Skal folk være med på fiske eller reinslaktingen, må behandlingen vike. Det er livsgrunnlaget og kan ikke utsettes.

– Man tenker litt annerledes om tid her, føyer Nystad inn. Hun kom selv litt for sent til avtalen vi hadde i dag.

På norsk heter det «Tiden går», mens på samisk sier man gjerne «Tiden kommer, den går ikke».

Slekt – på godt og vondt

Vi tar en omvisning i de helt ordinære og litt små lokalene. Det er en liten avdeling med plass til kun seks pasienter. I dag er det bare menn mellom 30 og 60 år som er innlagt. Kvinnene pleier å være i mindretall blant pasientene. Ingen av pasientene ønsker å snakke med meg i dag, men en av dem angir at han «hadde hatt mye å si, men ikke nå..»

På biljardrommet henger det et stort samisk flagg og en fargerik tegning av et slags slektstre. Under hver person står det ikke et navn, men kun benevnelsen på slektsrollen.  På samisk har man ulike navn på for eksempel onkel. Máhka betyr inngiftet onkel og mors bror kalles eanu. Fars brødre kalles forskjellig ut fra om de er født før eller etter far; den yngre heter čeahci, den eldre heter eahki.

– Slekten er svært viktig i samisk kultur. Samfunnet er kollektivistisk, ofte med mor som en slags overhode, forteller Eira.

Hemmeligheten forblir hjemme

– Problemer kan skjules innenfor husets fire vegger. Mennesker som sliter med rusavhengighet kan derfor ha vansker med å spørre om hjelp. Når vi i tillegg vet at de fleste som drikker for mye alkohol, ikke nødvendigvis drikker på offentlig sted, så kan hemmeligheten forbli hjemme. Hemmeligheter øker skamfølelsen.

«Birget» er en viktig del av oppdragelsen i samisk kultur. Det betyr at man skal være selvstendig og kunne lære seg ting på egen hånd. Det kan for eksempel være å drive med håndverk eller kjøre snøscooter. Under fornorskningen måtte man det for å «beholde seg selv». Man fikk faktisk ikke hjelp fra storsamfunnet.

– Det er derfor så viktig at vi her på avdelingen jobber med helheten. Vår felles historie må være med, forteller Eira. Hun legger til at det finnes tilsvarende poliklinisk hjelp flere steder i landet. Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus, SANKS, har kontorer i Oslo, Trondheim, Røros, Hamarøy, Tromsø, Kautokeino og Karasjok. SANKS driver også undervisning og veiledning til fagfolk innenfor helse og sosial.