– Rusen følger deg hele livet. Den vil alltid være en del av din historie.

– Min erfaring er at rusen følger deg hele livet. Det tror jeg mange kjenner seg igjen i. Selv om du er blitt rusfri, vil det alltid være en del av din historie og påvirke ulike ting i livet, sier Camilla Røneid Flesland (44).

– Jeg vil for alltid være preget av fortiden min. Jeg har fremdeles problemer med synet av et rom med tomflasker og jeg takler ikke lyden av rennende vann. Det minner meg om at noen skjenker fra en flaske. Da må jeg holde meg for ørene, forteller hun.

Hun har vært åpen om sin tøffe barndom som var preget av omsorgssvikt, alkoholmisbruk og annen rus. Allerede som fireåring ble Camilla og den to år eldre storebroren Gordon ivaretatt av barnevernet, fordi foreldrene ikke var i stand til å vare på dem.  Begge foreldrene har i dag gått bort. 

Barna var i beredskapshjem og barnehjem, og etter hvert ble de flyttet over i fosterhjem. På ungdomsskolen begynte Camilla å vanke med en eldre gjeng som eksperimenterte med alkohol og hasj.

Det tok ikke lang tid før hun ble introdusert for sterkere stoffer som amfetamin, LSD og ecstasy. Camilla var bare 14 år første gangen hun satte sprøyte. Da hun var 16 år, hadde hun blitt introdusert for heroin og begynte å bruke sprøyter. Og dermed var både Camilla og storebroren en del av det tunge rusmiljøet i Bergen.

– Jeg ruset meg for å takle traumene jeg hadde vært gjennom. Broren min slet også med rus i mange år og var inn og ut av behandling. I perioder fikk han god hjelp, men han havnet utpå igjen, forteller hun. 

Startet rusbehandling

I 1997 gikk Camilla med på å starte rusbehandling. Med støtte fra barnevernskontakten kom hun til Hiimsmoenkollektivet på Sand i Rogaland, et sted som tilbyr langvarig tilbud til ungdom med rusproblemer. Her ble hun møtt med trygge rammer, omsorg og en strukturert hverdag.

Oppholdet varte i over to år, og i denne perioden fikk også storebroren hjelp med sine rusproblemer. 18 år gammel fikk Camilla en kjæreste og ble gravid. Alle rundt dem var bekymret fordi paret var så unge, og ikke minst med tanke på Camillas rushistorie. Til tross for utfordringene, bestemte Camilla seg for at hun skulle klare å bli rusfri.

Da jeg ble gravid, handlet det om å overkomme skepsisen fra omverden og vise at dette kunne jeg klare

– Jeg hadde egentlig allerede bestemt meg for å bli rusfri da jeg dro til kollektivet. Rusproblemene hadde blitt omfattende over svært kort tid, og jeg forsto at jeg måtte komme meg vekk om jeg skulle overleve, forteller hun.

– Da jeg ble gravid, handlet det om å overkomme skepsisen fra omverden, vise at dette kunne jeg klare og ikke minst ønsket om at jeg skulle gi mitt barn et bedre utgangspunkt enn det jeg selv hadde.

Fikk god oppfølging

Camilla fikk god oppfølging fra både Hiimsmoenkollektivet og barnevernet det første året, og de fikk etter hvert mulighet til å etablere seg i egen leilighet sammen med datteren. Like bra gikk det ikke med storebroren Gordon. Høsten 2005 ble han på nytt innlagt til behandling for rusproblemene.

– Han sa dette var hans siste sjanse. Hvis det ikke gikk nå, visste han ikke hva han skulle gjøre, forteller hun.

Oppholdet ble imidlertid en positiv opplevelse. Gordon fikk ny tro på fremtiden. Men i slutten av september fikk han permisjon, og denne helgen gikk han på en smell. Han ringte inn til rusinstitusjonen og fortalte at han hadde sprukket. 

– Han ble helt overlatt til seg selv. Han fikk beskjed om å komme tilbake når han var nykter.

Mistet broren

Dagen etter fikk Camilla beskjed om at broren var blitt funnet død av en overdose. 20 år etter blir hun fremdeles provosert av å tenke på at Gordon ikke fikk hjelp. Tankene kverner ennå rundt dette: Mest sannsynlig hadde han levd i dag, om han hadde fått en seng den natten.

– Det er vondt å tenke på. Det hadde alltid vært oss to, og når var han borte, sier Camilla.

Hun brenner for at slike ting ikke skal skje med andre som er i rusbehandling.

– For meg handler fremtidens rusbehandling om forutsigbarhet, kontinuitet og trygghet. Broren min gjorde akkurat det vi ber mennesker i rus om å gjøre: Han var ærlig, ba om hjelp og varslet selv når han hadde en sprekk. Likevel ble han stående alene. Vi vet fra forskning at risikoen for overdose er høyest nettopp i disse overgangene, når ingen har tydelig ansvar. Nettopp derfor må systemet bære folk når det rister som mest.

Vi er alle like når vi «skreller av» fasaden

I dag har Camilla vært rusfri i 26 år. Døtrene har blitt 25 og 19 år. Camilla er nå gift for andre gang og har en voksen stedatter. Til daglig jobber 44-åringen som salgskoordinator i et teknologihus og er i tillegg forfatter og formidler. Hun har skrevet diktboken Kanskje er vi likere enn vi tror - dikt om sårbarhet, styrke og å finne sin plass i verden.
Her setter hun fokus på både barndomstraumer og rus til håp og helbredelse.

Tidligere jobbet Camilla som miljøarbeider i enhet for psykisk helse og rus i Nittedal kommune.

– Jeg brenner for psykisk helse og rus, og det er nettopp disse temaene boken handler om. Jeg er opptatt av at vi mennesker skal møtes på et dypere nivå, vi er alle like når vi «skreller av» fasaden.  Fremtidens rusbehandling må være et sted man kan falle trygt, ikke et sted man mister fotfestet helt, understreker hun.

Må møtes med åpenhet og raushet

I jobben i kommunen møtte hun mange ROP-pasienter, altså personer med samtidige rus- og alvorlige psykiske lidelser. Det vekket noe i Camilla. Hun sto tett på og fikk høre mange personlige historier om folk som slet med ulike ting, og er opptatt av at alle skal bli møtt med åpenhet og raushet.

Gode intensjoner i systemene samsvarer ikke alltid med opplevelsen til dem som faktisk trenger hjelpen

– Alle må bli møtt som de menneskene de er. Som rusavhengig er det lett å bli ekskludert, men det er så viktig å se bak fasaden. Alle fortjener individuell og respektfull behandling. Jeg har sett systemet fra flere sider. Først som barnevernsbarn, rusmiddelbruker, NAV-klient og pasient i psykisk helsevern. Senere som fagperson – i inkasso, i NAV og i kommunalt psykisk helsearbeid. Det gir et unikt innblikk i hvordan gode intensjoner i systemene ikke alltid samsvarer med opplevelsen til dem som faktisk trenger hjelpen.

Hun legger til at dette er komplekse spørsmål uten raske løsninger.

– Ta brukerperspektivet på større alvor

– Erfaringene mine gjør meg opptatt av at vi må ta brukerperspektivet på større alvor. Det handler om opplevelsen av å bli sett, forstått og fulgt opp på en måte som gir trygghet og forutsigbarhet.

Hun ønsker et system som i større grad klarer å møte mennesker – ikke bare problemene deres.

Camilla husker fremdeles følelsen da hun som 18-åring var gravid med Hepatitt C, og fikk oppleve strenge smittetiltak rundt fødselen.

Da oppslagene om smittefaren rundt covid kom, fikk hun flashback til hvordan det opplevdes den gangen, da hun følte seg på utsiden av samfunnet. Da dukket  «spøkelset» opp igjen. Det at man som tidligere rusavhengig aldri kan gi blod, for eksempel, er nok et eksempel på at man aldri blir helt ferdig med fortiden, mener hun.

Startet å skrive dikt som 16-åring

Diktsamlingen hennes kom ut i høst og handler om sårbarhet, styrke og det å finne sin plass i verden. Den er et dypdykk ned i denne tematikken og alt rusen medfører. 

Gjennom ærlige ord setter Camilla Røneid Flesland lys på livets mørke og lyse sider - fra barndomstraumer og rus til håp, helbredelse og kjærlighet.

Rus, vold, tap og utrygghet setter dype spor i nervesystemet

Målet er å invitere med seg leseren til å kjenne seg igjen i det universelt menneskelige, som savn, lengsel, skam og håp. Målet er også mer åpenhet og et rausere samfunn for den som opplever å være utenfor. Camilla startet å skrive dikt allerede som 16-åring da hun var i rusbehandling.

– Å skrive denne diktsamlingen har vært en måte å bære det jeg har vært igjennom på, uten å knekke av det. Rus, vold, tap og utrygghet setter dype spor i nervesystemet. For meg har poesien vært et sted der jeg kan plassere erfaringene – uten å måtte forklare, forsvare eller analysere dem i hjel. Ordene gjør det mulig å skape mening av noe som lenge bare var kaos.

Skriveprosessen reparerer

Diktformen gjør det mulig å nærme seg det vonde i et tempo som er trygt. Den gir rom for nyanser, skam, håp og ambivalens. For Camilla har skriveprosessen vært både en sorgprosess og en måte å reparere indre forbindelser på. Samtidig håper hun at diktene kan gi andre noe av den samme opplevelsen: at de kjenner seg mindre alene, at smerten får språk, og at det finnes lys selv i de mørkeste erfaringene.

– Boken er dedikert til broren min, Gordon. Han bar på sår som ble for tunge. Selv om han prøvde tappert mange ganger, fant han aldri en vei som holdt. I samlingen har jeg skrevet et dikt til ham – «Farvel» – som en siste hilsen, men også som en påminnelse om hvor mye som står på spill for dem som kjemper i det stille.

Finner ro gjennom yoga

I tillegg til sin vanlige jobb, har Camilla også utdannet seg til yogainstruktør, mindfulness- og meditasjonslærer. Hun har i dag sin egen yogabedrift i Hakadal. For 44-åringen handler yoga ikke først og fremst om fysiske stillinger, men om en måte å møte livet på.

Da hun begynte å praktisere yoga, handlet det om å finne ro i en kropp og et sinn som lenge hadde vært i alarmberedskap. Etter år med rus, uro og kamp, ble yoga en trygg måte å lande i seg selv på igjen – uten å måtte flykte fra det som var vanskelig.

Jeg tror mange som har slitt med rus, kjenner seg igjen i behovet for å finne tilbake til kroppen, til pusten

– Yogafilosofien lærer oss å stå i det som er. Å møte egne følelser med nysgjerrighet i stedet for frykt, og å vende tilbake til kjernen – det stedet i oss som ikke er ødelagt, selv når livet har vært brutalt, sier hun.

–  Jeg tror mange som har slitt med rus, kjenner seg igjen i behovet for å finne tilbake til kroppen, til pusten, og til en følelse av egenverdi. Yoga kan være et verktøy for akkurat det, sier hun.

Camilla har sett det også gjennom prosjekter som «Back in the Ring», hvor yoga brukes i arbeid med tidligere rusavhengige. Der ser man hvordan praksisen gir mennesker et nytt forhold til seg selv – og til håp.

– For meg har yogaen vært en måte å bygge bro mellom fortid og nåtid. Den minner meg hver dag om at jeg ikke trenger å være perfekt, bare til stede. Og at helbredelse skjer når vi tør å være i det som er, i stedet for å flykte fra det.

Glad i julen

I disse desemberdager går Camillas tanker til julen og alt som hører med den. Hun er veldig glad i julen, til tross for at hun har mange vonde opplevelser med fyll og vold knyttet til jul. Da hun kom til Himmsmoen fikk hun oppleve trygghet og sterke juletradisjoner.

For meg representerer julen det jeg skulle ønske meg mer av hele året

– Jeg dro dit 1. desember og kom til et vasket og julepyntet hus, med julekalender og alt det gode julen fører med seg. For meg representerer julen det jeg skulle ønske meg mer av hele året: fellesskap, kjærlighet og en liten dose magi. Det å se det magiske i verden, og at vi gjør gode ting for hverandre.

Men hun har stor respekt for at julen også forsterker det vonde for dem som ikke har et nettverk eller stor familie. De som ikke har invitasjoner til julebord og julekonsert og familieselskaper. De som ikke har økonomi til å kjøpe inn god mat og gaver til jul og som strever med sykdom eller vanskelige familierelasjoner.

– Vi må ikke glemme dette når vi selv har luksusen av å glede oss over alt det gode, avslutter hun.

Camillas dikt til broren sin:

FARVEL….

Det ligger et slør over dagen idag
Den dagen du dro din vei
Vår reise har kommet til slutten nå,
Det blir aldri mer deg og meg

Jeg kjenner på smerten i det som er
og alt det som aldri skal bli
På alt det som ikke ble riktig for oss
at det aldri mer skal bli vi

Din reise tok slutt så altfor snart
Men være ikke redd, kjære bror
For minnet ditt skal bli godt bevart
Så lenge jeg blir her på jord

Vi glemmer deg aldri
Ditt gode smil
Og hjertet som banket for andre
Dessverre ble smerten så altfor stor
Aldri mer skal du her nede vandre

Jeg håper du har kommet hjem der du er
og at hjertet ditt har fått fred
En dag skal vi møtes igjen, kjære bror
På et helt fantastisk sted