Arrangerer ettervernkonferanse: De vet hva som står på spill

– Vi er ulike på veldig mange plan. Alder, rushistorie, tidligere jobberfaring og bakgrunn. Noen har blitt rusfrie hjemme på kammerset, andre har gått i mange behandlinger før man klarte det. Noen er tilhengere av avkriminalisering, andre motstandere. Ulike meninger om LAR har vi også, forteller presseansvarlig for den forestående, nasjonale Ettervernkonferansen, Jon.

Konferansen han skal gjennomføre sammen med elleve andre tidligere rusavhengige, er den første i sitt slag i Norge. 

Norge har hatt mange konferanser om behandling og rus, men nesten ingen om livet etter behandling. Endelig skal de få sette fokus på noe som snakkes altfor lite om – og som alle tolv har erfaring med; det veldig viktige ettervernet.

Den vanskeligste overgangen

– Det heter «ettervern», altså etter vernet. I rusbehandling er du jo verna praktisk talt 24 timer i døgnet. Helt til den dagen du blir utskrevet. Da skal du liksom være frisk. Det er den desidert vanskeligste overgangen. At jeg - via bekjente - fikk vite om Retretten, var helt avgjørende for at jeg har klart å stå i det, forteller Marcus. 

For ham gikk det galt etter de to første behandlingene. Etter tredje behandlingsrunde – og med god støtte fra Retretten - klarte han å bli rusfri. 

Fra Kaos til Kompass

Alle tre hadde vært på Retretten en lengre periode da de startet på årsutdanningen «Fra kaos til kompass», et kurs med opplæring i innovasjon, prosjektledelse, entreprenørskap, samfunnsutvikling og kontaktskapende kommunikasjon ledet av Øyvind Sandve. Han er kursleder, leder på Retretten og har selv pårørendeerfaring. 

Da seks kvinner og seks menn fikk utdelt «eksamensoppgaven» før jul, kom den som et sjokk. De skulle planlegge og gjennomføre en ettervernkonferanse. De tre vi møter i dag, har jobbet spesielt med å synliggjøre konferansen. 

Den første i sitt slag

Rus & Samfunn har ikke klart å finne en eneste norsk konferanse med ettervern som hovedtema. Tidligere konferanser minner litt om hva som skjer under rusbehandlingene, mener alle tre. Det er tilfeldig når ettervern kommer opp som et tema. Behandlerne har ikke oversikt over tilbudene som finnes. Det gjør det vanskeligere å planlegge hva som skal skje når 24/7-vernet er borte.

Den nærmeste og tryggeste vennen – rusen – er den som står og banker på når man er tilbake fra behandlingen

Kommer praten om livet etter behandlingen for sent i forløpet, drukner det i alt det praktiske som skal på plass når man er på vei ut i den aller vanskeligste fasen. Livet skal ha mening. Relasjoner skal reetableres eller bygges. Det er ingen quick fix, ifølge de tre. 

– Den nærmeste og tryggeste vennen – rusen – er den som står og banker på når man er tilbake fra behandlingen, oppsummerer Marcus. 

Det er da det er viktig at det finnes alternative dører. Videåpne dører med lave terskler som gjør det lett å passere. Innenfor dørene må det være et fellesskap.

Når utsikten til suksess begynner å bli reell, setter frykten for det ukjente inn

Fra teori til virkelighet

Nå er det under en måned igjen før konferansen går av stabelen på Kongressenteret i Oslo. Alle tolv er fortsatt med. Noen er mer nervøse enn andre. Oppgavene er ulikt fordelt -  alt etter mulighet, ønsker og helsetilstand. Det føler alle seg komfortable med. 

En godt gjennomført konferanse vil kunne være et første steg inn i nye jobber. Blest om konferansen vil kanskje åpne nye dører.  

– Likevel ønsker dere ikke å stå fram med fulle navn? 

– I forhold til jobber innenfor rusfeltet ville det være positivt, men utenfor er det dessverre fortsatt stigma og motforestillinger. Folk har reservasjoner. Den beste måten å predikere fremtiden på, er å se på fortiden, tenker mange. Dessverre, sier Alexander. Han uttaler seg klok av skade. 

Å stå i utryggheten

– Den fasen prosjektet er i nå, er den mest risikable for meg. Det er fristende å trekke seg når jeg tenker på utryggheten ved å stå på scenen foran kanskje 200-300 mennesker, forteller Alexander.

Han forsetter: 

– Jeg er mest kjent med å feile i livet. Når utsikten til suksess begynner å bli reell, setter frykten for det ukjente inn. Vi gjør gjerne ikke det som er bra for oss, men heller det vi er vant til å gjøre. Slik vil underbevisstheten beskytte meg mot det skumle. 

Han lever med kompleks PTSD og ADHD. Begge diagnosene er satt etter at han ble 50. Han utviklet rusavhengighet i restaurantbransjen tidlig i voksenlivet. Først alkohol, så kokain. 

– Psykiater og foredragsholder Jan Sunder Halvorsen vil fortelle om at 80 prosent av oss som får alvorlige rusproblemer, har traumer fra før syv års alder. Mange har i tillegg ADHD som en risikofaktor. Det var egentlig bare spørsmål om tid før jeg ville få rusproblemer – akkurat som min mor hadde allerede før jeg ble født.

Likevel velger Alexander nå å stå i livet uten rusmidler. 

Tidligere jobber traff aldri helt

– Det var fint å få muligheten til å jobbe i Oslo Bygg og på Sykkelverkstedet til Kirkens Bymisjon i Bjørvika. Men dette studiet og konferansen er det noe som jeg virkelig brenner for. Det tok tid å finne hva som er viktig for meg her inne, sier han og peker mot hjertet i den 55 år gamle kroppen. 

Livet hans består for tiden av planlegging av konferansen, trening og NA-møter (Anonyme Narkomane). Målet etter konferansen er å skaffe seg en jobb han kan trives med.

Fellesskapet her har vært helt avgjørende

Han er på arbeidsavklaringspenger (AAP), og har ikke gitt opp å komme tilbake i arbeidslivet på vanlige vilkår. Han håper også at også den sosiale delen av livet skal utvide seg enda mer. 

– Fellesskapet her har vært helt avgjørende. Vi tre, som kanskje er mest ivrige, jobber med dette hver dag. Så spiser vi lunsj sammen med dem som skal eller har vært på yoga, meditasjon, øreakupunktur eller i en av relasjonsutviklende gruppene her på Retretten. Hvis vi ikke har gått på årskurset i «kontaktskapende kommunikasjon», må vi ta det som en del av utdanningen. 

Ansvar, relasjoner og tillit

Alexander og Marcus er begge fedre. Barna til Marcus er fortsatt tenåringer.  

– Rus går åpenbart ut over barna. Hvor mye de bærer preg av det får vi kanskje ikke svar på før de er godt voksne. I mellomtiden må jeg som er i tilfriskning, gjøre så godt jeg kan for å få en god rusfri relasjon nå.  

Det som tidligere var skamfullt, har de delt med hverandre - og nå også med journalisten. 

– Du skjønner vel nå at vi har blitt godt kjent med hverandre underveis. Det måtte til for at jeg kunne finne min rolle i dette store prosjektet. Da ble alt mye lettere, forteller Jon. 

Han har blant annet kartlagt rusomsorgen i alle norske kommuner. Det har resultert i en omfattende kontaktliste som de sender fortløpende informasjon om konferansen til. Nå er det om å gjøre å få budskapet ut i pressen. Jon trodde de skulle få en avtale med Godmorgen-Norge, men det glapp.

Likevel mistenker ingen at Jon har gjort en for dårlig jobb. Blant annet kommer leder for det arbeidende Rusbehandlingsutvalget, Guri Spillhaug.  

– Jon er til og med på nedtrapping på LAR-medisin mens han gjør den store innsatsen her. Det står det respekt av, sier Alexander.

Lederen vokste ut av et tomrom 

Gruppen respekterer hverandres begrensninger, styrker og forskjeller – et godt utgangspunkt for å kunne lede en gruppe.

– Vi var lettet da Marcus var villig til å ta lederrollen. Han har hatt en stilling med mye ledelse før livet hans gikk i grus, sier en av dem og ser på Marcus.

Nå øyner Marcus nye mål i livet. 

– Ja, det begynner å ligne et liv, er det ikke det han sang om, Ole Paus? Det gjør faktisk det, smiler han. 

Han ønsker seg også tilbake til det «vanlige» arbeidslivet.

På scenen – og i etterkant

– Hvor mye vi selv skal stå på scenen under konferansen, har vi diskutert mye. Kanskje ikke beste sammenligningen, men: De som arrangerer OL, er vanligvis ikke selv deltagere, sier Marcus. 

Likevel skal noen av dem stå i scenelyset på scenen i Kongressenteret på Youngstorget. 

– De av oss som vil, skal mellom de faglige innleggene svare på spørsmål om vår erfaring fra ettervern. Det er konferansier Thomas Seltzer som skal spørre oss. Vi har mest lyst til å gi ham en konkret spørsmålsliste så vi vet hva vi skal svare, smiler Alexander. 

Programmet består av fagfolk, politikere, forskere og brukerrepresentanter, noen av disse kan ikle seg alle disse hattene. Tommy Sjåfjell har for eksempel egenerfaring i tillegg til høyere utdanning, forskerkompetanse og ledet prosjekter blant annet på universitet, Helsedirektoratet og A-Larm. Han er nå ansatt i Korus. Den tidligere politimannen Ronny René Raveen er en annen innleder. Han har selv ruserfaring og driver innen behandling og ettervern, og har dessuten skrevet boka “Blålys og kokain”. 

Statssekretær Ellen Rønning Arnesen åpner konferansen. Blant foredragholderne finner vi også psykologspesialist Kari Lossius, professor Thomas Clausen, forsker Dagny Adriaenssen, professor Johannessen Aleksander H. Erga og professor Stian Biong.

Dagen avsluttes med en politisk debatt.

– Vi tolv er jo heller ikke helt enig om hva som er det beste ettervern, så det blir interessant å høre hva som blir sagt fra fagfolkene. 

Det kan hende at arrangørene blir så travle at de ikke får med seg alt som vil bli sagt fra scenen.  

– Det er sant. Men da kan vi høre på streamingen etterpå. Det kan forresten alle som vil - bare de har betalt kursavgiften, smiler Jon.