Emilie (20) har tro på at hun skal klare et liv utenfor

Etter seks år på ulike institusjoner nærmer Emilie (20) seg et selvstendig liv. Nå bor hun på Fossumkollektivets jenteavdeling i Drøbak. Før hun ble lagt inn, brukte hun det meste av rusmidler, men mest benzo, amfetamin og hasj.

Emilie har erfaring både fra barneverninstitusjon og behandlingsinstitusjoner i TSB, og har vært innlagt både på tvang og som frivillig. Nå er oppholdet frivillig, en forskjell hun mener er avgjørende.

– Jeg har mye mer påvirkning nå. Jeg setter mine egne mål, og det er jeg som er kapteinen. Jeg føler meg mer sett, sier hun.

Tidligere opplevde hun at avgjørelser ofte ble tatt over hodet på henne.

– Det var en følelse av at andre visste best, sier hun.

Ikke alle får hjelpen de trenger

Regine Bakken er forsker og psykolog ved Forskningssenter for rus- og psykiske lidelser (ROPforsk) ved Sykehuset Innlandet. Hun har forsket på rundt 400 unge mellom 16 og 29 år som har fått døgnbehandling ved Fossumkollektivet. Regine fulgte dem tre år før og tre år etter oppholdet. Det finnes få studier som følger denne gruppen over så lang tid.

– Rundt 40 prosent er i arbeid eller utdanning tre år etter behandlingen, mens over halvparten mottar sosialhjelp. Det tyder på at ikke alle får hjelpen de trenger, sier hun.

Det som ligger bak rusen

Emilie syns det er fint at de bare er jenter der hun er, og at alle er på omtrent samme alder. Hun trekker også frem at behandlingen går dypere enn det hun har opplevd tidligere.

– Her handler det ikke så mye om rusen. Det handler mest om det som ligger bak, som traumer og følelser. Og så har vi mye gruppeterapi. Det syns jeg er fint, sier hun.

Hvis hun skal trekke frem noe negativt, er det at hun måtte flytte fra den forrige avdelingen på Hamar, da den ble lagt ned i november i fjor.

– Plutselig var det helt nye jenter å forholde seg til og helt nye ansatte. Det var ganske tøft, sier hun.

Klar for et nytt liv

Til høsten skal hun flytte for seg selv, i en bolig med døgnbemanning. Da skal hun også fullføre videregående skole. Deretter vil hun studere sykepleie.

– Jeg vil jobbe med rus, kanskje i barnevernet eller på et akuttmottak. Jeg liker at det skjer ting, og jeg føler meg klar for å starte livet på utsiden, sier hun.

Hvem er de unge i rusbehandling?

Døgnbehandling kan gi unge med alvorlige rusproblemer en ny start. Men forskningen viser også at mange fortsatt sliter lenge etter at behandlingen er avsluttet.

Forsker Regine Bakken forteller at de ofte strever på de fleste områdene i livet, både sosialt og på skolen. Nesten ingen har fullført utdannelse etter ungdomsskolen. Mange vokser opp med foreldre som har egne utfordringer. Flesteparten er utenfor jobb og skole både ved behandlingsstart og -slutt.

– De som kommer til behandling, har store psykiske helseproblemer. De begynte med rusmidler tidlig og bruker flere forskjellige rusmidler. De har lite erfaring med å mestre ting. Derfor er det viktig å tenke langsiktig og gi opplevelser av mestring underveis i behandlingen, sier hun.

Den tredje gangen skjedde det noe

Ingrid Bråten (35) står under et tre på Gjøvik gård og venter på meg. Hun er lett å få øye på i den fargeglade jakken. Smilet er stort. Ingrid har vært i døgnbehandling tre ganger, og har brukt både piller, hasj og heroin. Hun var også innom andre rusmidler som amfetamin, sopp og LSD.

Den siste gangen i døgnbehandling ble et vendepunkt. Etter flere år med rusproblemer og med to mislykkede behandlingsforsøk bak seg, var hun igjen innlagt.

Denne gangen ved Blå Kors-klinikken i Skien, tidligere Borgestadklinikken.

Da Blå Kors stilte et ultimatum til Ingrid, skjedde det noe.

– Jeg var egentlig ikke interessert i å være i behandling noen av gangene. Jeg gjorde det fordi de rundt meg presset på, sier Ingrid.

Under det andre oppholdet, som varte i ti måneder, tok hun stadige permisjoner for å ruse seg. Hver gang fikk hun komme tilbake.

– Sånn var det ikke på Blå Kors. Der stilte de tydelige krav til meg. Etter to måneder hadde jeg en sprekk, og da sa de rett ut at hvis jeg fortsatte i den retningen, kunne jeg like gjerne reise hjem, sier hun.

Søvn og mat må på plass først

Oppholdet på Blå Kors varte i ett år. Ingrid synes det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde at hun lykkes på det tredje forsøket. Alle stedene hadde ansatte som viste omsorg og brydde seg om henne. Likevel var det noe som traff annerledes på Blå Kors-klinikken.

– Der begynte de med det mest grunnleggende, som søvn og mat. Da jeg ble lagt inn, var jeg midt i en alvorlig depresjon. De ga meg tid til å komme ut av den før vi begynte med behandling. Det tok flere måneder. Da var også søvn og mat på plass, og jeg var mer mottakelig og motivert for behandling, sier Ingrid.

Hun syns behandlingen var veldig konkret, og de ansatte jobbet direkte og målrettet mot de utfordringene hun hadde.

– For første gang ønsket jeg å være rusfri for min egen del. Hvis jeg begynte å ruse meg igjen, føltes det som å pisse på alt det gode arbeidet de hadde gjort for meg der inne, sier hun.

Har funnet en mening

I dag bor Ingrid i egen leilighet i Lillehammer sammen med hunden Casper. Hun jobber i bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm.

– Nå har jeg mye å miste hvis jeg begynner å ruse meg igjen. Jeg har funnet noe som gir mening og mestring, og det er noe jeg vil ta vare på, sier hun. 

Tidlig, helhetlig og samtidig

Regine Bakken understreker hvor viktig det er at behandlingen kommer tidlig, er helhetlig og samtidig. Det er ofte litt tilfeldig hvem som kommer i kontakt med de unge først. Derfor er det også tilfeldig hvilken hjelp ungdommene får. 

–   Mange baler mellom BUP, PPT, skole og Nav. Hvem skal gjøre hva? Alle sitter på hver sin tue og behandlingen blir stykkevis og delt. Mange må feile seg oppover i systemet før de får mer omfattende hjelp, slik som døgnbehandling, sier hun.

For mange unge blir døgnbehandling et viktig vendepunkt. Men veien videre handler også om hva som møter dem etterpå. Som bolig, skole, arbeid, nettverk, oppfølging og å ha mennesker rundt seg som bryr seg og som ikke gir opp. Det er kanskje vel så viktig som selve behandlingsoppholdet.