– Det beste ved å bo her er å slippe å bo på gata

Rodeneset nødboliger består av 14 små og enkle boliger i rekke. Joakim er ikke sikker på hvor lenge han har bodd her.
– Jeg har ikke snøring, og lurer litt på det. Uansett er det altfor lenge. Jeg vil finne et nytt sted å bo. Men først må jeg sone en fengselsstraff. Jeg vil gjøre opp for meg. Det som er kjipt, er at jeg ikke har fått dato, forteller mannen vi kaller Joakim. 

Avdelingsleder Iselin Berglyd Holme sjekker innkomster, og forteller at Joakim har bodd på Rodeneset siden 19. desember 2024. Han har også bodd her en periode tidligere.

– Det beste ved å bo her er å slippe å bo på gata. Jeg ruser meg ikke så mye og bruker nesten bare medisiner utskrevet at lege. Jeg håper cannabis blir legalisert, sier han.

Vil komme seg videre

Nå vil Joakim kontakte Kriminalomsorgen for å finne en løsning for soning, slik at han kan komme seg et steg videre. 

Det begynte med eventyrlyst, så ble jeg avhengig.

– Uansett vil jeg ikke tilbake hit etterpå. Jeg blir syk av bråk og uro. Jeg trenger mer ro, stabilitet og trygghet, og tenker at det beste er noe utenfor byen. Å bo midt i byen vil bety stress på døra hele døgnet. 

Joakim forteller at han begynte å ruse seg da han var 14 år gammel. I dag er han 43.
– Det begynte med eventyrlyst, så ble jeg avhengig. Nå tar jeg tak i ting etter hvert. Av og til sklir det ut. Jeg er sta og vil klare det meste selv. Men det går ikke. Jeg er motivert for endring, men må ta en dag av gangen. 

Han har vært i behandling flere ganger, og synes det har fungert. Det er dagene som kommer etterpå som er vanskelige. 

Iselin Berglyd Holme er sykepleier med videreutdanning i psykisk helse, ledelse og kognitiv terapi. Hun har jobbet med rus i åtte år, og har vært avdelingsleder ved Rodeneset i tre år.

Vi erfarte at kvinnene dro herfra med flere traumer enn de kom med

Snuoperasjon

Går vi tre år tilbake,var boligene preget av kaos med mye bråk og hærverk. Politiet måtte ofte tilkalles, de ansatte opplevde at det kunne være vanskelig å være på jobb og naboer klaget. Det måtte gjøres noen grep.

– På den tiden var det flest men og av og til noen kvinner. Da den siste kvinnen flyttet ut, gjorde vi et vedtak om at det heretter bare skulle være for menn. Årsaken til endringen var at kvinner trenger å beskyttes mot det de møter her. Vi erfarte at de dro herfra med flere traumer enn de kom med, forteller avdelingslederen. 

Advarsel før utkastelse

Det er stort sett fullt belegg. Beboerne er der alt fra få timer til flere år. Boligene tildeles via Nav, og regler satt av Nav må følges. Er en beboer borte mer enn tre døgn, opphører tilbudet. Kastes de ut, er det til natthjem eller til ingenting.

– For å få mer ro gjeninnførte vi et regelverk som tidligere ikke hadde blitt fulgt. Nå får beboere en skriftlig advarsel dersom de bryter reglementet. Skjer det ikke forbedring innen kort tid får de en påminnelse. Skjer det noe enda en gang, er det utkastelse. De fleste skjerper seg etter advarsel. Vi har kanskje fem-seks utkastelser årlig. 
Det er blitt mer ro. Forholdet til naboer og de som driver med næringsliv i området er mye bedre.

Lavere "trykk"

– Trykket er lavere nå enn før. Politiet hører ikke like ofte fra oss, men noen akutte saker har det vært. Vi har fremdeles en vei å gå. Er du enig i at det er blitt bedre, Joakim? spør Iselin. 

– Ja, men det er nok mye dere ikke ser. På et sted som dette vil det alltid være vanskelig. Det er mye blanding av rus og psykiatri. Med 14 dører ved siden av hverandre med folk i aktiv rus sier det seg selv at det blir noe bråk, sier Joakim.

– Ja, du har rett, og vi må erkjenne at det er vanskelig. Folk i aktiv rus er i en fase der mye kan skje. Men vi er stolte av det vi har fått til. Det handler om kjempegod innsats fra de ansatte. For en målgruppe uten alternativer utgjør de en forskjell. De gir aldri opp tanken om at beboerne her kan få det bedre. Kanskje kan noen bli rusfrie, og flere kommer seg videre til behandling.

Tilstreber ro og trygghet

Regler og rammer nytter. Uroen i forbindelse med besøk har roet seg. Oppstår det noe, vises de besøkende bort. Kvinner kan komme på besøk, men må forlate området klokken 22.00. 

– Vi jobber intenst med å få det tryggere og roligere, og vi jobber konstruktivt med det relasjonelle. Noen gode historier har det blitt, og fremgang ser vi hos de fleste, sier Iselin. 

Selv om Joakim opplever at det fremdeles er en del bråk og uro, mener han at det er mye positivt å si om botilbudet. Som imøtekommende personale som serverer mat, kjører ham til lege og hjelper til med det meste. 

– Beboerne kan få hjelp til mye her, hvis de vil. Alle ansatte har vært trygge og gode å snakke med fra første dag. Jeg har så vidt jeg husker bare vært sint på en av dem, en eneste gang. Jeg hadde sikkert en god grunn, sier han og smiler.

 Overdoseansvarlig redder liv

Iselin Berglyd Holme mener nøkkelen til mer ro og trygghet er godt samarbeid mellom de ansatte. Det er drøyt 11 årsverk på Rodeneset. De fleste er sosionomer og pedagoger. I tillegg er det ansatt en miljøvaktmester og en ambulerende miljøvaktmester.

 – Vi har en overdoseansvarlig på huset som er drillet på overdoser. Det har gjort at vi redder mange liv. Det har bare vært ett dødsfall i løpet av de siste årene, sier hun.
På huset er det også en barneansvarlig, en sikkerhetsansvarlig og en Nav-los. 

Drømmen om en permanent bolig

– Mer ro både for ansatte og beboere gir oss større mulighet til å jobbe relasjonelt. Når det er trygt og tiltakene for sikkerhet følges ser vi at vi kan bidra til å gi hver enkelt en bedre hverdag. Det har også kommet gode ideer, som mentorsamarbeidet vi skal i gang med i samarbeid med Jegersberg gård.

Det skal sikre at beboerne får en å snakke med i forbindelse med overgang til annen bolig, forteller hun.

Midlertidig bolig kan oppleves som vondt og vanskelig. De aller fleste beboerne på Rodeneset ønsker en permanent kommunal bolig. 

– Vi lykkes ikke så godt som vi ønsker. Dessverre går det tregt å finne faste, egnete kommunale boliger. Mange her hos oss vil klare egen bolig, andre vil ha behov for bemannet bolig eller oppfølging av mestringsteamet, sier Iselin.

Skulle gjerne hatt treningsboliger

Overganger er sårbare. – Vi ville gjerne hatt treningsboliger i vår regi. Det hadde vært en god løsning. De kjenner oss og er trygge på oss, sier Iselin. 
Ingen skal gå sultne, selv om det går ut over budsjettet. Beboerne tilbys kaffe, frokost, lunsj og vanligvis middag som ofte er donert fra andre. Lørdag er det alltid felles middag. 

–  Nå er målet vårt å bygge et nytt, stort fellesrom. Egentlig en spisesal, men vi tenker vi kan bruke rommet til mye mer, forteller Iavdelingslederen.

Flere frivillige organisasjoner kommer regelmessig på besøk og tilbyr aktiviteter og treff i byen.

– Jeg bruker ofte tilbudene. Vi får kaffe og kaker, varm mat og masse annet. Av og til får jeg klippet håret, og jeg kan bli med på tur, forteller Joakim. 

For mange er gata alternativet til Rodeneset. Å ha et sted å komme til, gir trygghet.