Fysioterapi i rusbehandling: – Det er så viktig at pasientene stoler på deg. Men det kan ta tid.

– Det som overrasket meg mest da jeg begynte å jobbe på ARA-klinikken, var hvor stor andel av pasientene som har psykiske traumer, sier Oddbjørg Erla Jonsdottir.

Etter mange år i en helt vanlig fysioterapi-stilling begynte hun for tre år siden å jobbe på ARA Nordbyhagen (Ahus). ARA står for Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling, og finnes i flere helseregioner i landet.

Motivasjonen hennes for å søke seg dit, var allsidigheten i behandlingen på klinikken.

– Og så ønsket jeg å prøve meg på noe nytt, forklarer Jonsdottir, som ble utdannet fysioterapeut på Island i 1999.

Mange med traumer

På ARA Nordbyhagen har de to avdelinger. Tun A er akuttavrusning, der pasientene får akutt medisinsk behandling for å få kontroll med abstinenser. Oppholdet pleier å vare tre til fem dager. Akuttavdelingen har ti plasser.

– De som kommer dit, har ofte mistet kontrollen over sitt rusbruk, enten det er alkohol eller andre rusmidler, sier hun

På Tun B, som har fem plasser til disposisjon, finner man de som er lagt inn for en lengre periode. Mange at disse pasientene kommer hit etter at kommunen har utstedt et tvangsvedtak.

– Da er det ofte så kritisk at det er fare for liv og helse. Oppholdet variere fra tre uker til tre måneder.

Jonsdottir jobber på begge avdelingene, gjerne i løpet av samme dag.

– Når man ser for seg en rusmisbruker, er det lett å se for seg en sliten person som henger på et gatehjørne. Det er slett ikke hele sannheten. Vi får også inn folk som er i full jobb og har familie. Mennesker som lever et tilsynelatende normalt liv, men som har mistet kontrollen over sitt bruk av rusmidler, sier Jonsdottir.

– På ARA-klinikkene jobbes det i tverrfaglige team. Hvilken rolle har en fysioterapeut på et slikt sted?

– Det er et godt spørsmål som ikke er enkelt å svare kort på, men jeg kan si at min rolle her er veldig variert.

Åpner opp etter hvert

Hun forteller at på Tun A kan det ofte være snakk om behandling av en akutt skade – et kne eller en skulder som har fått seg en trøkk. Personer som har hatt et ukritisk forhold til rus over tid, har ofte pådratt seg en del skader underveis.

Dette kan være skader som pasientene ikke prioriterer å søke hjelp for i en hverdag der det å skaffe rusmidler tar de meste av tiden.

På Tun B kommer helsepersonellet tettere på pasientene, man blir etter hvert bedre kjent. Etter hvert som tilliten kommer på plass, åpner mange pasientene opp om sitt liv.

Undersøkelser viser at så mange som fire av fem rusmisbrukere har hatt traumatiske opplevelser i livet. Opplevelser som er direkte årsak til rusmisbruket.

Jonsdottir bekrefter dette:

– Jeg har som grunnholdning at alle pasientene jeg treffer på ARA-klinikken er traumatisert, sier hun.

Etter hvert som relasjonene skapes, er det lettere å komme i gang med ulike former for trening som er så viktig for å bedre pasientenes helse.

I det nye psykiatribygget på Ahus, som ble åpnet 26. februar i år, har pasientene gode treningsmuligheter.

– Det er så viktig at pasientene stoler på deg, men det kan ta tid. Noen av pasientene er ikke vant til å ha gode og stabile relasjoner.

Gikk på traumekurs

Jonsdottir leste etter hvert journaler der pasientene har opplevd ulike overgrep, vold eller alvorlig omsorgssvikt tidligere i livet.

– Jeg visste ikke alltid hvordan jeg best kunne hjelpe disse pasientene, forklarer Jonsdottir.

For å øke egen kompetanse ble løsningen å gjennomføre traumekursene Norsk Fysioterapiforbund tilbyr.

– Det jeg lærte der, har jeg hatt stor nytte av i jobben min på ARA-klinikken, understreker hun.

Forskning viser at personer med lang rushistorikk kombinert med psykiske utfordringer lever 5-20 år kortere enn andre.

Derfor er Jonsdottir så opptatt av å få pasientene på ARA-klinikken i gang med trening og aktivitet. Men hun er også opptatt av den psykomotoriske siden av behandlingen.

–Pusteøvelser og ulike reguleringsøvelser som får kroppen litt mer i balanse, er med å dempe uro som de fleste av pasientene har, forklarer Jonsdottir.

Åpner Pandoras eske

I slike behandlingssituasjoner jobber hun noen ganger i par med en psykolog. Ikke så rent sjelden åpner pasientene etter hvert opp om traumene de sliter med. Da må det faglige teamet være klare til å ta imot.

– Vi vet at fysioterapibehandling kan ha den effekten på pasientene, at den kan åpne for ting som har vært undertrykt lenge, sier hun.

Hun merker godt at de pasientene som klarer å nyttiggjøre seg av tilbudet her har god utvikling. Også hender det at noen pasienter som blir så hektet på trening at de ansatte må begrense dem.

– Da har treningen overtatt den rollen rusen hadde før de kom inn, forklarer Jonsdottir.

Jobber med sporene pasientene har i kroppen

En som har mye kunnskap om hva fysioterapi kan ha å si for mennesker med rusutfordringer, er Jorunn Sudbø.

Fra 2008 jobbet hun elleve år i Stiftelsen Bergensklinikkene (siden 2020 en del av Helse Bergen) med denne problemstillingen. Hun har jobbet med både ungdom og voksne, og mener at Bergensklinikkene var landsledende på trening som medisin for rusmiddelavhengige.

– Vi tilbød deltagerne trening tre ganger om dagen i stedet for medisiner like mange ganger, forteller hun.

Som mange andre hadde Sudbø et bilde i hodet av hvordan en rusmisbruker lever og ser ut. Det endret seg fort.

– De fleste lever vanlige liv, med jobb og familie, men så er det noe som stokker seg til for dem, sier hun.

De fleste av de som ruser seg, gjør det for å dempe eller fjerne noe. Dette setter etter hvert tydelige spor.

Hun forteller at mange har brukt rusmidler over tid, og ofte balansert helt på grensen av hva de klarer å kontrollere. Dette gjelder får både alkohol og ulovlige rusmidler.

I løpet av de årene Sudbø jobbet der endret oppgavene seg. Fra i begynnelsen å ha søkelys på treningsterapi, til å jobbe mer og mer med de sporene pasientene hadde i kroppen.

– De fleste av de som ruser seg, gjør det for å dempe eller fjerne noe. Dette setter etter hvert tydelige spor.

Når man tar bort rusmidlene, så skjer det noe i kroppen til pasientene – de fleste blir veldig sensitive. Dette må man ifølge Sudbø være klar over som behandler. Og pasientene må opplyses om at denne reaksjonen er normal.

– I tillegg har rusmisbruket blitt brukt til å dempe traumer og krenkelser, slik at disse utfordringene ikke har blitt bearbeidet, sier hun.

Mareritt og dårligere psykisk helse

Disse traumene blir mer fremtredende når pasientene slutter å ruse seg. Mareritt og generelt dårlige psykisk helse blir ofte resultatene. Dette har Sudbø jobbet mest med etter at hun tok etterutdanning og ble psykomotorisk fysioterapeut.

Behandlingen av denne typen pasienter er annerledes enn tradisjonelle pasienter.

– Den største forskjellen er at jeg tar mindre på pasientene og snakker mer med dem, forklarer hun.

I likhet med Jonsdottir på ARA-klinikken velger Sudbø å tenke at alle hennes pasienter med rusutfordringer på en eller annen måte er traumatisert.

Noen kjenner ingenting, mens andre blir overveldet og kan få flashback fra hendelser langt tilbake i tid

Hver gang Sudbø som psykomotorisk fysioterapeut tar imot en ny pasient, informerer hun om hvordan de skal gå frem. At de skal bruker kroppen som innfallsport i stedet for hodet. Så får hun pasienten til å gjøre noen bevegelser for å kjenne etter.

– Noen kjenner ingenting, mens andre blir overveldet og kan få flashback fra hendelser langt tilbake i tid.

Åpne opp - og alltid lukke

I psykomotorisk fysioterapi har man verktøy der man bruker kroppen til å lukke igjen før timen er over. Det er alltid målet.

– Det at man åpne opp for det vonde og deretter lukke, er det de fleste pasientene setter mest pris på. At de ikke mister kontrollen, sier Sudbø.

Dette handler ikke om hypnose, men øvelser der man bruker muskulatur og pust. Man kan både øke og redusere muskelspenninger på denne måten. Og noen pasienter kan bli ganske dissosiert eller forsvinne litt under behandling.

– Da kaster jeg ofte en ball i fanget deres. Noen tar den imot med en gang, mens andre bruker litt tid før de bøyer seg ned og plukker den opp.

De fleste som er i denne typen behandling knyttet til rus, er ofte innlagt på institusjon. Det betyr at de har et tverrfaglig team rundt ser der man kan sette inn trykket der det behøves. Sudbø tror at det finnes mange der ute som har et rusbruk som grenser til det usunne, men aldri snakker om det.

– Derfor sier jeg til alle mine kollegaer at de skal spørre pasientene om deres forhold til rusmidler. Vi spør jo om medikamentbruk, sier hun retorisk.

Sudbø kommer med et tenkt eksempel;

– Jeg har en pasient som røyker cannabis hver kveld, dette demper sanseinntrykkene.  Da vet jeg at pasienten ikke får samme nytte av behandlingen, og tenker at her bør jeg kanskje avslutte behandlingen. Men om jeg tar opp dette med pasienten, kan det være nok til at han eller hun gjøre et forsøk på å ikke røyke. I hvert fall ikke kvelden før en behandling.