– De fleste rusavhengige er kjærlige og flotte foreldre som vil det beste for sine barn

Hun har nærmere 40 års erfaring i arbeidet med rus og psykiatri, og holdt foredrag om tematikken torsdag under Arendalsuka – i regi av Rusfri Oppvekst. Irgens er avdelingssjef ved avdeling for rusmedisin i Helse Bergen.

 Rundt 410 000 norske barn lever i rusbelastede hjem. Barn som pårørende av rusavhengige og psykisk syke foreldre har høyere risiko for å utvikle psykiske, sosiale og atferdsmessige problemer enn andre barn.

– Svært mange barn vokser opp i familier der dynamikken preges av foreldre eller søskens rusvansker og psykiske lidelser. Noen av disse barna viser tegn til at de har det vanskelig, men mange er lojale og skjuler situasjonen hjemme. Barn som pårørende har forhøyet risiko for selv å utvikle problemer. Men dette kan forhindres, fortsetter Irgens.

Gjelder flere enn hvert tredje barn

Rundt 37 prosent av norske barn lever med at en forelder eller begge foreldre har én eller flere psykiske lidelser eller rusproblemer. Mørketallene er store. Mange av disse barna får lite eller ingen informasjon og støtte i sin rolle knyttet til det å være barn som pårørende.

N​​​​år omsorgspersonens atferd endrer seg ved inntak av rusmidler, kan det skape utrygghet, forvirring og usikkerhet hos barn

– Hvordan rusmiddelbruk rammer barn, er et stort og komplekst spørsmål. Men fellesnevneren er at når omsorgspersonens atferd endrer seg ved inntak av rusmidler, kan det skape utrygghet, forvirring og usikkerhet hos barn, sier Irgens.

Bruk av rusmidler blir et problem når det brukes på en slik måte at det går utover de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien, og når følelsesmessige bånd belastes og forstyrres av rusmiddelinntaket. Alkohol er det rusmiddelet som preger de fleste barns oppvekstsvilkår. Mange barns helger, høytider og hverdager preges av usikkerhet og angst.

–  Det er ikke tilfeldig at vi har lagt mest vekt på alkohol. Det er et lovlig og akseptert rusmiddel som er mye brukt i vår kultur. Mange har et problematisk forhold til alkohol, uten at de ser på seg selv som alkoholavhengig eller opplever at bruken er skadelig, sier Irgens.

Tall fra FHI viser at kun 7 prosent av dem som har en alkoholbrukslidelse, får behandling.

Ruser seg etter barnas leggetid

Hun forteller at samfunnet nok er mer tilbøyelig til å tenke at det må gripes inn når det handler om barn som vokser opp med foreldre som bruker illegale rusmidler. Problemet er at det ikke alltid er så lett å oppdage hvem disse foreldrene er.

– Dette er til dels en gruppe det ikke er så lett å få øye på. Mange lever et tilsynelatende vanlig liv, men så viser det seg at de samtidig er aktive rusmiddelbrukere, og tidvis involvert i kriminell virksomhet. Vi er opptatt av å lære opp barnehageansatte, lærere og helsesykepleiere i hvilke tegn de bør se etter. Det kan handle både om ruspreg, endret atferd og spesifikke tegn som alkohollukt, små pupiller etc. hos forelderen, så vel som endret atferd hos barna.

Ikke sort/hvitt

Irgens understreker at tematikken rundt rus ikke er sort/hvitt, og bruker politikeren Mímir Kristjánsson som et eksempel. I boken «Pabbi» skriver han om oppvekst med sin alkoholiserte far, som han snakker veldig varmt om.

– Det er uheldig å kategorisere rusavhengige foreldre som dårlige foreldre. De fleste er kjærlige og flotte foreldre som vil det beste for sine barn. Mange forteller at de kun ruser seg etter at barna er lagt. Det er selvsagt bedre enn alternativet, men det er også viktig å tenke på at barnet kan våkne av ulike grunner. Kanskje blir barnet også sykt og trenger ekstra omsorg, understreker hun.

Når det først er utviklet et rusproblem, vil kanskje bare synet av glasset eller flasken sette barnet i alarmberedskap

Irgens mener vi ikke bør bli hysteriske når det kommer til inntak av alkohol rundt barn, men at det er en gråsone der det aller mest handler om endringen i forelderens atferd.

–  Og når det først er utviklet et rusproblem, vil kanskje bare synet av glasset eller flasken sette barnet i alarmberedskap, sier hun.

Vi har kunnskapen, trenger handling

Irgens forteller at barn som vokser opp med psykisk syke, somatisk syke eller rusavhengige foreldre opplever et spekter av bekymringer og har høyere risiko for å utvikle psykiske, sosiale og atferdsmessige problemer enn andre barn. Forskning viser at de også har større risiko for å oppleve konfliktfylte familiesamspill, dårligere foreldrefungering og omsorgssvikt.

Ni av de 17 barna som deltok i studien hadde emosjonelle vansker

– Hovedfunnene i Henriette Lillebø Sildens studie fra 2019 viser at nesten 71 prosent av barna som vokste opp i et rusbelastet hjem viste tegn til psykiske problemer, forteller avdelingssjefen og utdyper:

–  Ni av de 17 barna som deltok i studien hadde emosjonelle vansker som å være innesluttet, forsiktig, usikker eller engstelig. Åtte av barna hadde tilknytningsvansker i varierende grad. 13 av barna hadde ulike varianter av atferdsproblemer som sinne og utagering, uro i kroppen, humørskiftninger, kontrollbehov, impulsivitet, samt vansker med å regulere uønsket atferd. Til tross for en del utfordringer med atferd, kan det være vanskelig å oppdage disse barna. 

–  Kanskje er det å banne i kirken å si at vi trenger ikke mer forskning, kunnskapen har vi. Vi trenger handling, og at dette arbeidet er lederforankret og ikke tilfeldig.

Usynlige barn med en katastrofehemmelighet

Irgens forteller at mange barn er lojale og forsøker gjerne så godt de kan å skjule hva som skjer på hjemmebane. Mange bruker store ressurser på å dekke over foreldrenes misbruk. De blir usynlige barn som lever med en katastrofehemmelighet. Nettopp derfor er det viktig at ansatte i skole og barnehage får informasjon om hva de skal se etter av tegn. Atferdsendringer er selvsagt noe man må følge med på, men så er det slik at ikke alle barn gir uttrykk for sine følelser og bekymringer.

–  Noen, kanskje spesielt «flinke piker», holder følelsene inne. Dette gjelder jo også seksuelle overgrep og når foreldre er psykisk syke. Derfor er det så viktig at voksne følger med, at noen er observant og våger å stille spørsmål.

Både stille og utagerende barn

Generell mistrivsel, slitenhet eller barn som er ekstra stille, kan være signaler som viser at noe er galt. Andre igjen utagerer, slåss med andre barn og er avvisende ovenfor de voksne.

–  Ikke minst har vi «klovnen», altså lynavlederen som forsøker å få fokuset vekk fra seg selv. Her er det mange ulike roller å være oppmerksom på.

Unnfallenhet er å svikte barn

Irgens understreker at det er viktig å trå varsomt inn i slike situasjoner. Det er klokt å drøfte saken i team først. Taushetsplikt skal overholdes i alle ledd. 

– Vi skal følge lovverket og vite når det er grunn til å sende bekymringsmelding til barnevernet, og når situasjonen kan løses på andre måter. Unnfallenhet er å svikte barn.

–  I spesialisthelsetjenesten skal vi følge Helsepersonellovens paragraf 10 a som tydeliggjør barn som pårørende sin rett til å få informasjon og støtte rundt familiens situasjon. Av ulike grunner brytes nok denne plikten daglig i alle helseforetak, på tross av at det gjøres svært mye godt arbeid fra barneansvarlige og annet helsepersonell.

–  Å ha gode rutiner er et  lederansvar

Fra et barnehage- skoleperspektiv skal også bekymringsmeldinger til barnevernet være grundig faglig vurdert.

–  Det er viktig å søke transparens og god dialog med foreldrene, med unntak av bekymring knyttet til vold og seksuelle overgrep. Da skal vi melde direkte. Det er viktig å ha gode rutiner for videre oppfølging når foreldre uteblir fra møter, eller henter sine barn i påvirket tilstand. Dette er et lederansvar, understreker hun.

Forebygging er utvilsomt god samfunnsøkonomi, likevel nedprioriteres det

Irgens uttrykker bekymring for utviklingen i rusfeltet:Tap av døgnplasser, stort press på poliklinikkene, krav om inntjening, effektivisering, prioritering, bruk av KI og stadige kutt i driftsmidler ved alle helseforetak.  Irgens er bekymret for hva denne utviklingen gjør med tilbudet til pårørende generelt, og barn som pårørende spesielt.

–  Forebygging er utvilsomt god samfunnsøkonomi, likevel nedprioritert når ressursene stadig blir knappere, avslutter Irgens.