Det er brutale historier fra livet på gata Trond Henriksen forteller om i boken Gateliv. Og det er et liv han kjenner så altfor godt: 

– Jeg vet selv hvordan det er å erfare at blikk glir forbi, som om du ikke finnes, sier han. Tre av historiene i boken er hentet fra hans eget liv.  De andre bygger på livet til mennesker han har møtt i fengsler, på hospits og på gata, eller skjebner han er blitt fortalt om. Tekstene springer ut av virkelige erfaringer, miljøer og skjebner. De er ikke diktning, men er noe endret for at folk ikke skal bli identifisert.

Henriksen har tilbragt til sammen 13 år i fengsel og vært avhengig av heroin fra ung alder. Han er også blitt kalt “Norges farligste mann" i avisoverskrifter. For ti år siden skrev han sin selvbiografi: Ingen murer er for høye. 
 
Etter at han kom seg ut av rusen, har han jobbet i snart ti år i Kirkens Bymisjon i Halden.

– Jeg var så heldig at jeg møtte noen som trodde på meg. Med de overdosene jeg har vært gjennom og det livet jeg har levd, er det også flaks at jeg står her i dag, sier han.  – Det er jeg utrolig takknemlig for.

Han fortsetter:
 – For en heroinist er livet ufattelig vanskelig og komplisert, og for å komme ut av det, er det er viktig at noen gir deg en sjanse.

–  Tror du livet på gata slik du beskriver det i boken fra 70-80 tallet ligner på det mange i rusmiljøet opplever i dag? 

– Oslo er i stadig endring, gatebildet også. Men jeg tror historiene er ganske representative fremdeles. Selv om rusmidlene nå kommer i tusen former og menneskene som bruker dem, er yngre enn før. Men selve mekanismene, avhengighet og utenforskap, er de samme, sier han.

–  Jeg vet at mange fortsatt ikke blir sett, og at mange som går forbi dem, er redde. Selv om det snakkes mye om hjelp og ikke straff, har vi en lang vei å gå.

Heidi på trappa

En av de selvopplevde historiene handler om Heidi (17) som Trond møtte da han var 19 år og satt på trappa ved Østbanen. De ble forelsket. 

Han skriver: 

Vi ble kjærester fort, kanskje altfor fort. Jeg ble forelsket på en måte jeg ikke trodde var mulig. Et slag i magen, brystet, hodet på én gang. Hun var sytten, gikk på skole, hadde foreldre som ventet på henne hjemme. Hun hadde et rom, en seng som alltid var redd opp, et sted å høre til. Jeg var nitten, levde på gata, hadde rusen og trappa. Jeg prøvde å late som det kunne gå, at vi kunne møtes et sted på midten, der to ulike liv kunne smelte sammen uten å knuse hverandre. Jeg drømte om det, holdt fast i tanken om en slik mulighet, men jeg kunne ikke gå inn i hennes verden. Jeg var allerede merket, stemplet og avvist av alt og alle der hun kom ifra. Så hun kom i stedet inn i min verden. 

Han innviet henne i rusens hemmeligheter. De røkte hasj sammen, senere tok de amfetamin. En måned senere var hun på nåla. Men Trond havnet i fengsel, og Heidi måtte leve videre alene i rusmiljøet på gata. I fengselet fikk Trond vite at Heidi hadde begynte å selge kroppen sin på heltid.

«Den tanken var vanskeligere å bære enn murene rundt meg,» skriver han. Så, bare dager før han skulle slippe ut, så han avisforsiden som han aldri vil glemme: Heidi (18) – død av overdose.

Hun var blitt funnet død på toalettet i en burgersjappe i Karl Johan, av moren sin.

– Å vite at jeg var den gutten hun forelsket seg i, er en byrde jeg bærer med meg hver eneste dag, sier han. – Og jeg vet at mange jenter starter sin ruskarriere fordi de forelsker seg i feil fyr. Dette forteller jeg ungdom når jeg reiser rundt på skolene og holder foredrag.

Utenforskap og fattigdom

Utenforskap, fattigdom og skolefrafall jobber Henriksen mye med i Kirkens Bymisjon. Han har hatt flere stillinger der, men å være miljøarbeider er det han trives best med, nært på folk.

– Mange av historiene i boken handler om oppvekst og hvor viktig den er. Noen vokser opp i trygghet. Andre vokser opp med omsorgssvikt og fattigdom. Det har mye å si for hvilke valg man tar i livet, påpeker han.

Selv er Henriksen vokst opp i veldig fattige kår. – Og det gjelder utrolig mange barn i dag, 100.000 barn vokser opp i såkalte lavinntektsfamilier - men jeg kaller det fattigdom.

Mange av menneskene Henriksen skriver om, er døde. Mange ble aldri ordentlig sett mens de levde. 

–  Jeg skrev boken fordi jeg ikke orket at disse historiene bare skulle bli statistikk, sier han. 
– Jeg vet hvor lett et liv kan bli borte - helt uten at noen egentlig merker det.

Det handler bokens siste fortelling om.

Per-Arne satt nesten alltid på den samme plassen ved fontenen, som om han var blitt en del av den, en skygge mellom duer, brødsmuler og papirposer. Folk lærte seg å gå i en bue rundt ham, som om han var en steinblokk i veien.

Han hadde en stemme som var hes, men varm. Han begynte ofte å fortelle små bruddstykker, minner eller skrå anekdoter, men stoppet halvveis.Setningene ble for tunge. Da lo han kort.

Ansiktet hans var skarpt skåret og slitt, huden grå under skjeggstubbene. Øynene var rødsprengte, men i blikket hans fantes
det en uro, en glød som nektet å svinne bort, glør under et lag av gammel aske. «Jeg har så mye jeg skulle sagt»,
kunne han si. «Men når jeg åpner kjeften, forsvinner alt før det kommer ut.»

Jeg visste hva han mente. Ord avbrutt av hosteanfall, fordi formuleringen ikke var på plass. «Jeg hadde en sønn …», begynte han en kveld. Stemmen sprakk midt i setningen, han svelget, ristet på hodet og hostet til øynene ble blanke. En annen kveld sa han: «Du skulle sett meg da jeg var ung… jeg …». Han ble sittende og stirre ut i mørket.

Så kom den korte, hese lyden som hadde mer smerte enn latter i seg. Noen ganger var det bare ett ord som slapp igjennom, som små gnister i mørket.Mor. Hjem.Musikk. Brikker i et puslespill, uten ramme eller sammenheng, og som aldri ble til et bilde.
Jeg prøvde å spørre, forsiktig, akkurat nok til å vise at jeg hørte etter. Da løftet han hånda, en rask, nesten desperat bevegelse, som om han fryktet at hvis han sa alt, ville han miste det lille som var igjen av seg selv.

Noe tungt og ordløst fylte rommet mellom oss. «Jeg hadde en bror …». Jeg kunne bare gjette om broren levde, om de hadde vokst opp sammen, om de hadde kontakt med hverandre.

«Det var en hund, den fulgte meg overalt …».Han smilte for seg selv og øynene glitret. Så gled skyggene på nytt over ansiktet hans. «Jeg husker en sang mor pleide å synge …». Han ble stille. Leppene beveget seg, formet ord uten lyd, som om han hadde glemt melodien.

Jeg satt stille, ventet, håpet, ville høre tonene. Igjen rev et hosteanfall gjennom stillheten. Det føltes som å sitte med en bok der nesten alle sidene var revet ut. Bare fragmenter, skisser, notater var igjen.

Ja, ordene hadde begynt å forlate ham. Jeg kunne se hvordan stillheten gnagde ham i stykker, og tenkte:
Kanskje er det verste som kan skje et menneske ikke å miste maten, varmen eller hjemmet, men stemmen?

Jeg lovet meg selv at jeg skulle huske alt han sa, de halvferdige setningene, de enslige ordene. Skrive dem ned for
ham, gi ham en historie, når han ikke klarte å fortelle den selv.

En morgen var plassen hans tom. Benken sto der som alltid, på bakken lå en svart plastpose, halvåpen, med noen filler, en plastflaske, et par tomme blikkbokser. Alt som var igjen etter et menneske. De sa at han var blitt funnet i en trappeoppgang, virket som han hadde lagt seg ned for å hvile og aldri våknet igjen.

Jeg kan ikke hente tilbake stemmen hans, men jeg kan gi disse fragmentene videre.

Da vet også du som leser, at Per-Arne var her.