Der gatene husker

Bergen

Regnet driver innover fjorden fra Askøy, overrumplende; styrtregn som gjør sitt beste for å slå hull i asfalten ved Sukkerhusbryggen på Nøstet. Vått, kaldt og ufyselig overalt. En mann kulser forbi med kragen slått opp som vern mot himmelens vrede. Uten at det hjelper stort.

– Det var ikke planen min i det hele tatt, utbryter Wibecke Lill Olsen på bredt bergensk og kan ikke holde igjen en galgenhumoristisk humring.

Midt på den åpne bryggen – der Askøyfergen la til i mange tiår – står fire personer og småhutrer. Én kryper sammen under en paraply i et like forgjeves forsøk på å holde seg tørr som mannen som allerede har rundet Nøsteboden. Én har gitt opp og lar paraplyen henge slapt langs siden. De to siste, de eneste som har kledd seg fornuftig, står i fullt regntøy. Det hjelper. Litt, i hvert fall.

En fantete ungdom

Det kunne vært åpningen på en Gunnar Staalesen-roman. Regnet. Nøstekaien. De få menneskene som står værfast ved den gamle fergekaien.

Men dette er ingen krimfortelling. Dette er historien om hvordan et rusmisbruk begynte – og om veien tilbake. Den starter her, ved Askøyfergen. Akkurat som så mye annet i Wibecke Lill Olsens liv. I dag står hun på samme sted og forteller historien sin til fremmede.

– Her er vi. Jeg er Wibecke. 52 år og fra Askøy. Det er derfor vi står her hvor Askøyfergen kom inn. Jeg og en venninne var et radarpar i de tidlige tenårene. Vi tok ofte Askøyfergen til byen for å feste, begynner hun og ser rundt på de tre som har møtt opp for å høre henne fortelle.

Hun legger til, nesten unnskyldende: – Jeg var litt fantete den gangen.

Et smil går rundt i gruppen.

– Vi begynte med piller. Paralgin forte, som venninnen min hadde fått tak i. “Rosa leppestift” kalte vi det. Vi måtte jo ha kodenavn på alt.

Byvandring

Dette er første stopp på en byvandring arrangert av Gatestemmer. De neste timene skal Wibecke lede gruppen gjennom deler av Bergen de fleste haster forbi uten å feste blikket ved. Hun skal vise frem steder der hun festet, ruset seg, sov og etter hvert kjempet for å komme seg gjennom dagene.

Regnet har stoppet like brått som det begynte. En lys stripe åpner seg ute over Byfjorden. Wibecke fisker frem en bunke laminerte kort fra jakkelommen. Intet annet ville overlevd regnskyllet som traff bryggen bare minutter tidligere.

– Jeg har jukselapper med meg. Litt skadet opp gjennom, ikke sant, når jeg skal huske alt. Og så begynner jeg å bli gammel ...

Hun stopper opp et øyeblikk.

– Litt fortutlete. Så dere får bare hjelpe hvis jeg plutselig ser en fugl eller noe og mister tråden.

Hun ler med en litt skrattende, men hjertelig knegging. For de fremmøtte er dette en annerledes guidet tur. For Wibecke er det noe mer. Hun går tilbake til stedene som formet livet hennes.

Feil venner

Historien hennes skiller seg ikke så mye fra mange andres. Faren var alkoholiker, men ellers dreide livet seg lenge om helt andre ting. Håndball, først og fremst. Hun trente med laget sitt på Askøy, med guttene og med damelaget. Etter hvert ble hun både trener og dommer. Hvis hun fikk anledning til å trene, så trente hun.

– Jeg var treningsnarkoman.

Hun trekker litt på skuldrene.

– Men jeg hadde feil venner. Og når du har feil venner, blir du ofte pekt ut, uansett hva du har gjort, om du er skyldig eller ikke.

Hun ler igjen når hun forteller om en episode fra skoletiden.

– En gang ble jeg beskyldt for å ha røyket hasj. Da visste jeg ikke engang hvordan hasj så ut. Men vi hadde jo drukket litt. Da jeg kom hjem, prøvde jeg å overbevise moren min: «Jeg vet ikke hva dere snakker om.»

Wibecke var 14 år gammel. Beskyldningen om hasjrøyking ble sittende lenge i henne. Hun husker fortsatt hvor urettferdig det føltes.

– Jeg ble forbannet. For jeg hadde jo ikke røykt hasj.

Den første pipen

Nesten førti år senere står hun på Sukkerhusbryggen og forteller historien mens solen forsiktig prøver å bryte gjennom skydekket over Byfjorden. Forklarer at hun alltid har vært den typen som en ikke straffer for noe hun ikke har gjort. Hun smiler litt for seg selv.

– Et halvt år senere, det var 17. mai. Jeg gikk til en nabovenninne. Der røykte jeg min første pipe med hasj.

Det ble ikke mye mer den gangen. Ikke før hun senere reiste på skoletur til Danmark. Der fant hun tråden med danskene. Og de røykte.

– Lusene kjenner hverandre på gangen, vet du, sier Wibecke og ler.

Minnet sitter fremdeles klart. Klassen stod utenfor og pratet. Hun og de danske ungdommene hadde trukket inn i en stor rhododendronbusk der pipen gikk på omgang. Da var katten ute av sekken.

Mens gruppen begynner å gå oppover mot Engenhuset, fortsetter historien. Brostein erstatter kaifront. Regnet har gitt seg, men kulden henger fortsatt i luften.

Det som begynte med hasj, utviklet seg gradvis. Piller. Valium. Stesolid. Sniffing. Etter hvert amfetamin.

Overdose

– Hver onsdag i storefri haiket vi til Kleppestø. Vi hadde jo ikke penger. Da fant vi ut at Blanco korrekturlakk kostet 12,90 kroner og ga mye rus for pengene.

Hun forteller det uten dramatikk. Nærmest konstaterende. Men utviklingen gikk fortere enn hun selv forstod. Første gang hun prøvde amfetamin, tok hun en litt for stor «liner». Det endte med overdose. Hun trekker på skuldrene.

– Jeg hadde hørt at amfetamin skulle være slankende. Jeg var ganske lubben – eller rund – den gangen.

Så kommer den karakteristiske latteren igjen. De tre byvandrerne smiler med henne. Historien blir lettere å høre på når Wibecke forteller den. Humoren ligger aldri langt unna, selv når temaet er mørkt.

Etter noen minutters gange kommer gruppen frem til Engenhuset. I dag holder flere tjenester for rusavhengige til her. Men da Wibecke først begynte å ferdes i området, var bygget sykehjem. Hun stanser utenfor og peker oppover mot Sydneshaugen.

– Der oppe bodde fyren jeg kjøpte heroin av.

Den beste følelsen

En periode bodde hun på hospits noen kvartaler unna, i begynnelsen av det som er Nordnes. Veien forbi Engenhuset ble en del av hverdagen. Før hun begynte med heroin, hadde hun ofte besøkt fyren på Sydneshaugen. Hun ville lære å spille gitar. Hver gang hun kom opp, satt han og «mekket» seg et skudd. Og hver gang spurte han om hun ville ha. Svaret var alltid nei. Sprøytene og det brune vannet virket frastøtende.

– Det der skulle jeg aldri begynne med.

Så kom dagen da han foreslo noe annet.

– Jeg satt der med pipen min. Han skulle blande ut heroinen med sitronsyre. Så sa han: «Jeg kan jo drysse litt på toppen.»

Hun ser bort på gruppen.

– Jeg tenkte egentlig bare, det høres jo ikke så farlig ut.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Det var den beste følelsen jeg hadde hatt noensinne. Jeg satt der og spilte. Stemmen var rett. Alt stemte.

Likevel var det ikke begynnelsen på et umiddelbart heroinmisbruk. Det gikk flere år før hun prøvde igjen. Enda lenger tid før hun begynte å sette sprøyter.

Heroinassistert behandling

I dag kommer hun tilbake til Engenhuset hver eneste dag. Ikke som kunde hos en dealer, men som pasient. Hun peker mot bygget bak seg.

– Klokken to i dag var jeg her og fikk meg en sprøyte med heroin. Heroinassistert behandling – HAB – er det beste som har skjedd meg.

Da ordningen ble innført i Bergen i 2022, var Wibecke blant de første som fikk plass.

Wibecke peker oppover Sydneskleiven. I dag er bakken bare bratt. Den gangen kunne den føles umulig. Hun vet ikke hvor mange ganger hun slepte seg opp her med abstinenser. Hun ser oppover mot toppen.

– Noen ganger trodde jeg ikke at jeg skulle komme levende frem.

Hun beskriver hvordan hun dro seg opp langs gjerdene som følger det smale smuget. Mye svette. Og mye tårer. Et øyeblikk blir hun stille.

– Jeg har lyst til å forklare litt om abstinenser.

Hun trekker pusten dypt. Som om minnene fremdeles sitter i kroppen.

Som Pinocchio

– Du blir syk. Ikke psykisk, men fysisk. Kroppen klarer ikke å regulere seg. Det er som å ha den verste influensaen du noen gang har hatt. Hele tiden. Du fryser. Du skjelver. Du har vondt i leddene. Det føles som om du har betong i beina.

Gruppen begynner å gå oppover. Brosteinen er våt etter regnet. Bakken er bratt nok til at alle kjenner pulsen stige. Like før toppen stanser Wibecke på en liten avsats. Alle trekker etter pusten. Hun også.

– Jeg ... kan ... puh ... forklare ... hvordan det føles når du endelig får skuddet.

Hun smiler mellom åndedragene.

– Hvis dere ser for dere hvordan jeg var da jeg var dårlig, så er jeg Pinocchio. Jeg ligger bare der. Alt er i hytt og pine. Så kommer heroinet og plukker meg opp etter trådene. Setter meg sammen igjen. Det er som en god massasje i ryggen. Som om du endelig får puste. Og så kan du leve igjen.

Ingen sier noe. Kanskje fordi de nettopp har kjent hvor tung bakken er. Kanskje fordi beskrivelsen treffer. Wibecke lar stillheten henge noen sekunder før hun spør om alle er klare til å gå videre. Dette stoppet var aldri ment som noe annet enn en pustepause. Men det blir et av de sterkeste punktene på vandringen.

Et sted å henge

Turen fortsetter over Nygårdshøyden. Forbi Johanneskirken. Forbi Universitetsbiblioteket. Forbi det som tidligere var Det samfunnsvitenskapelige fakultetet. Forbi bygningene der tusenvis av studenter haster mellom forelesninger hver dag. Wibecke leder gruppen inn i hagen bak Kulturhistorisk museum.

Der stopper hun ved en liten trapp som de færreste legger merke til. Den fører rett inn i Muséhagen eller botaniske hage som den vanligvis kalles blant bergensere. Elleve trinn. En gammel tørrmur. Et lite innhukk skjult for innsyn. Over dem henger en stor rododendron med falmede lilla blomster.

– Vi måtte jo finne steder å sitte og ta stoffet vårt også.

Hun peker rundt seg.

– Dette var ett av dem.

I dag virker stedet nærmest fredelig. Den gangen så hun noe helt annet. Hun stiller seg på det andre trinnet og ser ned på gruppen.

Smaken av rød brus

– Første gangen jeg var her, hadde kjæresten min og jeg nettopp kommet til byen. Vi traff noen venner som var på vei tilbake til Askøy og fortalte dem at vi skulle opp i parken og kjøpe et gram heroin. Da spurte vennene våre, hvorfor reiser dere ikke til Oslo?

På den tiden kostet et gram heroin omtrent det dobbelte i Bergen som i Oslo, forteller Wibecke. 4000 mot 2000 kroner. Kjøpte du større mengder, ble forskjellen enda større. En tur til Oslo var fort tjent inn igjen. Wibecke og kjæresten tenkte, hvorfor ikke?

Men først måtte de vente på toget. Og ventetiden tilbrakte de her. På den lille trappen. De hadde fått tak i heroin, men manglet utstyr. Hun peker nedover mot sentrum.

– Jeg løp til sprøyteautomaten bak Grieghallen. For én gangs skyld virket den heldigvis.

Sitronsyre fikk de også tak i. Men da de kom tilbake, oppdaget de at de manglet én ting til. Vann. Wibecke ler når hun forteller at hun hadde en flaske rød brus. Den fikk duge.

– Vi blandet det sammen, trakk det opp og satte skuddet.

Hun stopper opp. Minnet er fremdeles tydelig.

– Jeg husker at jeg kjente smaken av rød brus i halsen. Akkurat som om jeg hadde tatt en slurk.

Tyveri og sex

For henne sier det alt om hvor kraftig rusen virker. Etterpå satte hun og kjæresten seg på toget til Oslo. Turen ble ingen suksess. De ble lurt. Hun trekker på skuldrene. Det var ikke noe nytt. Gjennom mange år i rusmiljøet opplevde hun å bli lurt igjen og igjen.

– Sånn er det når du er litt naiv.

På den tiden kostet heroinavhengigheten opptil tusen kroner dagen. Pengene måtte komme et sted fra. I begynnelsen stjal Wibecke kjøttvarer og biler. Senere begynte hun å selge sex. Hun husker godt første gangen. En venninne tok henne med ned til Tollboden.

– «Har du lyst å være med og lette en stril?» spurte hun. Stril var slang for horekunde.

– Venninnen min durte av gårde, og jeg roper etter henne. Hva er planen? Så kommer hun bort til meg og gir meg glidemiddel, kondomer og noen spritservietter. «Ikke gjør noe du ikke vil».

I begynnelsen holdt hun seg til runketurer og sugeturer. Tenkte at hvis hun begynte med liggeturer, så kom du til å se det i øynene hennes. At øynene ville være døde. Wibecke ser ned et øyeblikk.

På skråplanet

Men også den grensen forsvant etter hvert. Årene som fulgte ble preget av rus, fengselsopphold og stadig tyngre belastninger. Hun ble knivstukket. Hun sonet. Hun fortsatte å ruse seg. Først da hun nærmet seg 40 år og kom inn i LAR, begynte livet langsomt å endre retning.

Mens Wibecke forteller, begynner regnet igjen. Ikke styrtregnet som møtte gruppen på Nøstet, men det stille, vedvarende bergensregnet som legger seg som et slør over byen. Hun slår opp paraplyen og blar gjennom de laminerte kortene sine.

– Jeg tror vi kan gå videre.  Skal vi gå bort i parken?

Samhold i parken

Nygårdsparken. I flere tiår var dette Norges mest kjente åpne russcene, den største i Nord-Europa. Det er hit turen nå går. Stien slynger seg mellom trær og våte gressflater. Wibecke stopper ved det som i dag er en lekeplass.

– Her stod vi i begynnelsen. Den gang passet vi faktisk mye på hverandre.

Hun ser seg rundt. For de fleste er dette bare en park. For henne er det et sted fylt av minner. Hun forteller om overdoser. Om folk som ropte etter ambulanse. Om hvordan de delte det lille de hadde. Hun peker mot området rundt.

– Vi fikk ikke utlevert utstyr slik som i dag. Sprøyter ble gjemt bak trærne. Hvis du manglet noe, lette du der.

Hun rister litt på hodet.

– Søppeljunkies kalte vi oss når vi brukte gammelt utstyr eller hentet vann fra sølepytter.

Likevel er det ikke først og fremst elendigheten hun husker. Hun smiler.

– Jeg syntes det var koselig her oppe. Om sommeren satt folk rundt omkring med gitarer. Noen malte. Noen solte seg. Det var musikk og historier. Vi pratet sammen. Det var samhold.

Betenkeligheter

Regnet trommer lett mot paraplyene. En familie med to barn passerer plassen der rusmiljøet en gang holdt til. Kontrastene er slående.

Da Gatestemmer kom til Bergen i 2025, var Wibecke usikker på om hun ville være med. Hun forstod ikke helt hvorfor noen skulle være interessert i å høre hennes historie.

– Jeg var skeptisk.

Hun ler.

– Veldig skeptisk.

Men etter hvert forstod hun hva prosjektet handlet om. Ikke bare om å fortelle. Men om å bli hørt. Og for at folk som henne skal få mulighet til å jobbe.

– Mange som har hatt et liv som mitt, har aldri vært i ordinært arbeid. Jo, jeg jobbet før jeg kom på kjøret. Men etterpå har jeg ikke vært i jobb.

Gatestemmer gir henne noe hun lenge manglet. En rolle. Et ansvar. En stemme.

– Det er viktig at folk får høre hvordan ting ser ut fra vår side. Hvordan det faktisk føles.

Et øyeblikk blir hun stående stille. Så kommer avslutningen, nesten lavmælt.

– Det er for mye stigma.

Regnet har sluttet å falle over Nygårdsparken. Men Wibecke står der, vente på om noen har spørsmål. Ikke som den unge kvinnen som en gang lette etter neste dose. Ikke som den rusavhengige som slepte seg opp Sydneskleiven med abstinenser. Men som guide. Som forteller. Som en stemme fra gatene.

______________________________________________________________________________________________

Gatestemmer:

Gatestemmer startet i Oslo i 2024 og i Bergen i 2025.

Prosjektet er inspirert av det danske «Gadens Stemmer», og er drevet av Foreningen for human ruspolitikk.

Prosjektet har som mål å:

- Bidra til økt livskvalitet for målgruppen
- Skape et arbeids- og aktivitetstilbud for personer som har falt utenfor det ordinære arbeidslivet
- Opplysningsarbeid for skoler, utdanningsinstitusjoner og samfunnet generelt

Byvandringene varierer fra guide til guide, ettersom hver guide har sin egen unike historie og løype, men turene går hovedsakelig i sentrum.

I Bergen har Gatestemmer for tiden én guide, Wibecke Lill Olsen, og har på det jevne to åpne turer i måneden samt private gruppeturer på bestilling. 

Kilde: Gatestemmer.no

_____________________________________________________________________________________

Les også denne saken om Gatestemmer i Oslo.: En vandring gjennom ruslivets mareritt