Hun har forsket på ROP i 30 år: – Det har skjedd altfor lite

Tirsdag kveld mottok hun Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt rusfaglig arbeid på fagkonferansen om rus og straff. Landheim delte årets pris  med Lars Linderoth (Les intervjuet med ham her)

Begge har bidratt til å sette fokus på blant annet situasjonen for mennesker med alvorlige rus og psykiske lidelser.

– Jeg ble veldig, veldig glad for å få denne prisen, sier Anne Landheim. 

– Både fordi den løfter opp feltet og gruppen ROP-pasienter, og fordi den viser betydningen av å fortsatt jobbe for at disse pasientene skal få et godt nok tilbud. Det gjenstår fortsatt mye, sier hun.

Leder for Rusfeltets hovedorganisasjonen Jan Gunnar Skoftedalen og styreleder Kine Haugen overrakte prisen tirsdag kveld, og sa blant annet:

– Anne er blant dem som kjenner best til ACT og FACT, fleksible måter å arbeide på. En metode som ofte trekkes frem som den beste for å nå mennesker med alvorlige rus- og psykiske lidelser.

De nevnte videre brukermedvirkning i forskning, lokalt rus- og psykisk helsearbeid og integrert behandling.
– Anne har vært opptatt av samhandling og integrerte tjenester i hele yrkeskarrieren, og hun hadde en sentral rolle da vi endret betegnelsen dobbeltdiagnose til ROP.

ROP-begerepets «mor»

Det var Anne Landheim som sammen med kollegaer ved KORUS Øst i sin tid skapte betegnelsen ROP, som overtok etter det tidligere «dobbeltdiagnose»-begrepet. Forkortelsen kom opp da de skulle navngi et forskningsprosjekt i 1997 som skulle undersøke forekomsten av psykiske lidelser hos personer i rusbehandling. Etterpå ble betegnelsen tatt i bruk av andre på feltet.
(For uinnvidde lesere: ROP står for rus og psykiske lidelser.

30 år i front for ROP-feltet

I 30 år har Landheim jobbet med forskning, utviklingsarbeid og implementering av blant annet ROP-retningslinjen for personer som har problemer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse.
Hun arbeider nå ved Innlandet sykehus på forskningsenheten ROPforsk (tidligere Nasjonal kompetansetjeneste ROP, som ble lagt ned 1. januar i år).

– Det har vært veldig interessant og viktig å få lov til å være i dette feltet så lenge, sier prisvinneren.

–  Har det gått fremover for denne pasientgruppen i løpet av disse tre tiårene?

– Det har jo skjedd flere viktige ting. For eksempel kom den nasjonale faglige retningslinjen for ROP-lidelser i 2012, som jeg fikk være med på å utarbeide.Noe jeg synes har vært spesielt bra, er skadereduserende tiltak, legemidelassistert rehabilitering (LAR), mindre straff og mer behandling og oppfølging. Og at brukerorganisasjonene og erfaringskonsulenter har kommet mer på banen.

– Stor vilje til å beskrive problemene

Landheim påpeker at det er vist stor vilje fra helsemyndighetenes side til å beskrive utfordringsbildet for ROP-pasienter.
– Det er mange stortingsmeldinger, faglige retningslinjer og veiledere som viser til at personer med store og sammensatte problemer ikke får det tilbudet de trenger fra de ordinære tjenestene. Dette har vært påpekt i mange år.

Men det er fortsatt et stort problem med siloer og fragmentering, og at personer med store og sammensatte problemer blir kasteballer mellom tjenestene. Det er også en stor belastning for de pårørende.

– Det har skjedd altfor lite

– Både Helsetilsynets landsomfattende tilsynsrapport, som kom i 2017, og Riksrevisjonens rapport i februar i år var veldig nedslående, sier hun.
Den siste konkluderte med at det var «sterkt kritikkverdig» av myndighetene å ikke sørge for at ROP-pasienter får den hjelpen de trenger.
– Så det har jo skjedd altfor lite. Det må jeg bare si, sier hun med ettertrykk.

Hun påpeker at pasientene med de mest alvorlige utfordringene fortsatt er kasteballer mellom psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

– Det er vanskelig å få til den nødvendige samhandlingen mellom de ulike nivåene. Fordi disse menneskene har store og sammensatte problemer, trenger de at tjenestene samarbeider.

Stor nytteverdi av oppsøkende team

På den positive siden synes hun det har vært givende å dokumentere og følge nye tjenester som FACT og ACT, og se hvordan ROP-gruppen blir ivaretatt der – og at oppsøkende team faktisk har stor nytteverdi.

– Men den gruppen innenfor ROP-pasientene som kanskje virkelig faller mellom alle stoler, er de med alvorlig personlighetsproblematikk og alvorlig rusmiddelavhengighet – som ACT og FACT-teamene i varierende grad inkluderer.

– Hvorfor det?

– Det er nok fordi noen mener at det er en veldig ressurskrevende gruppe som tar mye ressurser fra de andre pasientene, og at modellen ikke er godt nok tilpasset denne gruppen.

Kunnskapen smuldrer opp

Fire uker før Riksrevisjonen kom med sin rapport som viste hvor dårlig det står til med tilbudet fra tjenestene, ble Nasjonal kompetansetjeneste for ROP (NKROP) avviklet og slått sammen med to andre kompetansetjenester.

– Mange folk med viktig kompetanse sluttet. Jeg synes det var tungt at miljøet og kunnskapen som er bygd opp gjennom 30 år, smuldret opp. Jeg tror ikke de som sto bak denne sammenslåingen helt visste hva de gjorde, sier hun.

Landheim er 64 år, men hun har ikke tenkt å gi seg på lenge ennå.
– Nei, virkelig ikke! Jeg skal holde på i hvert fall til jeg er 70, og sikkert lenger enn det. Det trengs kontinuitet i forskningen også.