Det kan være et liv etter LAR

Helsepersonell har i mange år frarådet pasientene å gå ut av legemiddelasisstert rehabilitering (LAR), i tråd med nasjonale, faglige retningslinjer. De har vært redde for at pasientene havner tilbake på kjøret. Den nylig publiserte studien viser at det er mulig å trappe ned, selv om det er vanskelig.

I forskergruppen bak studien har to av de fire forfatterne egenerfaringer med nedtrapping på LAR. Per Bergqvist som gjennomførte alle intervjuene, kuttet selv ut LAR-medisinen mange år før han ble involvert i forskningen.

I likhet med mange av informantene i forskningsprosjektet, følte han at reglene og de hyppige oppmøtene i LAR-opplegget ble for dominerende i livet. Etter mange år med god hjelp fra LAR, var han i en stabil livssituasjon med fast jobb etter utdanning. Han ville videre i et friere liv.

Bergqvist valgte å trappe helt ned medisinen uten bistand fra LAR. Denne fremgangsmåten fungerte for ham.

Men det var ikke tilfelle for flere av de 24 informantene han har intervjuet til studien:

• Halvparten klarte å kutte helt, men noen brukte flere år og med flere stopp underveis.
• Hver fjerde klarte å trappe betydelig ned og opplevde ikke lenger LAR som så kontrollerende og stigmatisende.
• De resterende var i planleggingsfasen.
• Kun én oppga bruk av illegale rusmidler etter å ha gått ut av LAR, men i lave doser.

Vi møtte forskningsleder og førsteforfatter Sverre Nesvåg og medforfatter Per Bergqvist i kontorlokalene til KORFOR, Stavanger Universitetssykehus. Sammen med Ingrid Elin Dahlberg og James R. McKay står de bak artikkelen “Leaving the Norwegian opioid maintance treatment program – patient experiences», publisert i november 2024 i BMC Health Service Research. 

Måtte bruke egne nettverk 

Da forskerne skulle finne informanter, viste det seg at det var vanskeligere enn antatt. Med unntak av LAR-Stavanger fikk forskerne ingen respons da de tok kontakt med alle LAR-sentrene.

– Dette kan handle om manglende entusiasme eller kjennskap til pasienter som trapper ned medisinen, men det vet vi ikke, sier Nesvåg.

Henvendelser til brukerorganisasjonene og Per Bergqvists nettverk fungerte bedre: Totalt 12 kvinner og 12 menn fra hele landet ble intervjuet. De fleste var over 40 år og majoriteten hadde vært i LAR i over 10 år.

På intervjutidspunktet hadde halvparten av informantene vært uten LAR-medisin i mellom 6 måneder og 5 år. 

Flesteparten oppga et behov for mer frihet og et ønske om å komme videre i livet som en avgjørende faktor for den tøffe beslutningen.

Informantene var alle forskjellige

– Vi fant ingen systematiske forskjeller knyttet spesifikt til alder, kjønn, type medikament eller tid i LAR.  Et godt rehabilitert og stabilt liv kombinert med stor motivasjon for nedtrapping var avgjørende for å lykkes.

Et fast nedtrappingsregime fungerte ikke. Mange hadde behov for et eller flere stopp i nedtrappingen.

Det var svært individuelt hvordan informantene trappet ned medisinen. Noen brukte få uker, andre brukte mange år. Et fast nedtrappingsregime fungerte ikke. Mange hadde behov for ett eller flere stopp i nedtrappingen. Noen måtte opp i dose i en periode før de igjen reduserte, forteller Nesvåg.

Den vanskeligste delen var å komme helt av medisinen. Da kunne redselen for å havne tilbake i et illegalt rusmiddelbruk dukke opp. Særlig ved lave doser fikk mange behov for annen midlertidig medikamentell behandling og andre hjelpetiltak som for eksempel retreat-pregede tilbud.

Møtt på ulikt vis

Godt samarbeid med fagpersonell der personens egne opplevelser var i fokus, ble viktig. Studien peker på at det var ulikt hvordan man ble møtt i forsøket på å trappe ned, dels fra et LAR-senter til et annet og fra én behandler til en annen behandler på samme sted.

Dette betyr at behandlingskulturene innad i LAR-programmet var, og mest sannsynlig fortsatt er, ulike.

Noen opplevde negative holdninger til nedtrappingen. 

– Dette betyr at behandlingskulturene innad i LAR-programmet var, og mest sannsynlig fortsatt er, ulike. De nye retningslinjene for LAR-behandling fra 2022 åpner opp for støtte for dem som ønsker seg ut. Det virker ikke til å være implementert overalt, sier både Bergqvist og Nesvåg.

Støttespillere utenfor LAR

Studien viser at de fleste av informantene fant flere støttespillere enn bare ansatte i LAR; fastleger, psykiatriske klinikker, selvhjelpsgrupper og tilbud med andre tilnærminger, slik som yoga. Noen var innlagt på rusbehandlingsinstitusjoner. 

For noen var det utfordrende å dele behandlingstilbudet med rusavhengige som ikke var i LAR. Mangel på erfaring på nedtrapping på LAR-medisin blant helsepersonellet, var et annet problem. Støtte i eget nettverk og familie ble for enkelte vel så viktig som det de fikk i helsetjenesten.

Mister gratis tannbehandling

Bortfall av full refusjon for nødvendig og kostbar tannbehandling var problematisk for mange.

– En stor del av LAR-brukerne har store tannskader som må behandles. At man ikke lenger får støtte til dette når man kanskje endelig kan klare å gjennomføre en slik behandling, er håpløst. Jeg er så glad for at min egen økonomiske situasjon har vært god nok til at jeg fått orden på tennene mine. Slik burde det være for alle, mener Bergqvist.

Nederlag ikke å klare det

Mange snakket om at abstinens eller senvirkninger av et langt liv i rus og i LAR var til stede mange år etter nedtrappingen, både kroppslig og psykologisk. Særlig søvnproblemer og «urolige ben» var plagsomt. Bivirkningene ble særlig uttalt på slutten av nedtrappingen. Den psykiske utfordringen med å stå utenfor LAR, kunne for noen være særlig krevende.

Flere av dem som ikke klarte å gå av medisinen og måtte tilbake eller fortsette i LAR, opplevde dette som et nederlag. Den negative stigmatiseringen LAR-pasient ble en byrde som man hadde håpet å slippe. Regler for medisinutdeling eller kontroller ble igjen en irritasjon.

Likevel var det ulikt hvordan de selv og LAR taklet denne situasjonen. LAR la i noen grad til rette for mer fleksible ordninger, slik at man i mindre grad levde et LAR-dominerende liv.

Særlig gjaldt dette for dem som ble stabile på en svært lave doser. For andre ble det mer tydelig at de fortsatt trengte flere deler av LAR-oppfølgingen.

De måtte bruke tid på å bearbeide nederlaget. Flere håpet at de kunne gå ut av LAR på et senere tidspunkt.

Fortsatte i LAR uten medisin

Også de som klarte å kutte helt ut medisinene og derfor forlot LAR, kunne savne støtten og mulighetene i behandlingsopplegget. Totalt sett var de likevel fornøyde.  

– En informant fikk muligheter til å fortsette i LAR-opplegget i et helt år - selv uten medisinering. Det er en fleksibilitet som vi tenker er veldig positivt, sier Nesvåg.

Også helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre er opptatt av fleksibilitet. Under talen ved lanseringen av rusreformen i fjor høst understreket han viktigheten av mer fleksbilitet og videreutviklingen av LAR.

Regjeringen skal sette ned et utvalg som skal utrede fremtidens rus- og avhengighetsbehandling. Vestre var også opptatt av at det fortsatt mangler viktig kunnskap om det faglige grunnlaget for behandling av rusmiddellidelser.

God respons 

Nesvåg understreker at det å ha ulik kompetanse og erfaringer med i rusforskningen, er viktig. KORFOR har lang erfaring med brukermedvirkning i alle deler av prosessen: 

– Det er sannsynlig at intervjusituasjonen oppleves tryggere når intervjueren kan kjenne seg igjen i noe av deltakernes tanker, følelser og reaksjonsmønstre.  Det bidrar til større åpenhet og mer refleksjon. Også i planleggingen, gjennomføringen og ved publiseringen er det viktig å ha med de ulike perspektivene ved fortolkningen av forskningen. Det har vi ikke minst sett i dette prosjektet, utdyper Nesvåg. 

LAR-brukere er ikke like, og de forandrer seg etter hvor hver enkelt er i livet.

Forfatterne fikk god respons da de presenterte resultatene på LAR-konferansen i 2024 under sesjonen "Faser i livet - faser i LAR". Nå håper de den publiserte artikkelen kan bidra til en diskusjon om hvordan støtte pasienter som har forutsetningene for å lykkes med å gå ut av LAR, i tråd med anbefalingen i den nye nasjonale LAR-retningslinjen.

– LAR-brukere er ikke like, og de forandrer seg etter hvor hver enkelt er i livet. Det betyr at menneskene i LAR, akkurat som andre pasienter i andre behandlingstilbud, må vurderes og behandles individuelt, avslutter forskerne.