— Det som tar bort alt som er vondt, vil jo også ta bort alt som er bra

— Jeg er for avkriminalisering og muligens legalisering av cannabis, men det er ikke noen grunn til å glorifisere noen rusmidler. Jeg tror ikke det er så hensiktsmessig å fremheve skadepotensialet med alkohol og bagatellisere skadevirkningene av andre rusmidler, og overdrive cannabis sin terapeutiske effekt, sier forfatter Maria Kjos Fonn (34).

14. august deltar hun og forfatterkollega Oliver Lovrenski i en samtale under Arendalsuka om identitet, rus og oppvekst, arrangert av Rusfeltets hovedorganisasjon, Tyrilistiftelsen, Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen. Fellesnevneren for Maria Kjos Fonn og Oliver Lovrenski er rus som det drivende temaet i forfatterskapet.

Unyansert debatt

 Hun mener debatten om avkriminalisering fort blir skjev og unyansert på begge sider.

— Det er en vanskelig diskusjon. Det er en grunn til at folk bruker rusmidler, og rusmidler både gir og tar. Alle rusmidler har potensielle skadevirkninger for kropp og sinn, samtidig som smerten de tar vekk i noen tilfeller er enda verre. Det er viktig å kunne snakke om det på en nyansert måte. Rusavhengighet henger jo også gjerne sammen med andre problemer, noe jeg er opptatt av å formidle, sier Kjos Fonn.

Rus og traumer

I disse dager feirer hun 10-års jubileum som forfatter, et forfatterskap som har kastet et helt spesielt lys over bruk av rusmidler, medavhengighet, vold og traumer. I 2018 kom Kinderwhore, en roman som fikk strålende kritikker og som ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris. I 2020 kom Heroin chic, som flere litteraturanmeldere utropte til en av årets viktigste romaner.

I oktober kommer forfatteren med sin tredje skjønnlitterære roman, Margaret, er du i sorg. Også dette er en mørk historie, men denne gangen er det selvmord som er hovedtema.

— Jeg har også skrevet barneboken Memoria, som handler om en jente som mister bestemoren sin. Jeg ville prøve noe nytt, og eksperimenterte med fantasy, var litt lei av å bevege meg i det sosialrealistiske landskapet. Men når jeg jobbet fram denne romanen, kjente jeg at jeg måtte legge historien nærmere virkeligheten, og at jeg ikke måtte fornye meg for fornyelsens skyld. Derfor er også denne boken i litt samme gate som de to andre bøkene, men dette er vel første gangen jeg skriver om en sympatisk hovedperson.

— Å være suicidal kan være en sterk rus

Boka handler om Margaret, som bare er seks år da hun mister moren sin til selvmord. Hun får hjelp til å skyve sorgen og sjokket bort av faren, fantasien og ulike barneleker, men smerten forsvinner ikke. Den er bare gjemt unna.

— Som voksen begynner Margaret å studere medisin, og da begynner det å rakne for henne. Når de skal dissekere lik i anatomiundervisningen, setter det i gang en psykose hos henne. Hun opplever vrangforestillinger og blir suicidal.

Romanen handler om desperasjonen ved å trekkes mot livet og døden samtidig.

— Temaet er eksistensielt, og det handler om valget mellom å leve eller dø. Jeg følte at det ble moralsk riktig å skrive om det å ikke orke mer, samtidig som man kan ha et ønske om å høre til på jorden. For hovedpersonen er jo det å være suicidal en sterk rus. Det er en flukttanke som dukker opp hele tiden, uten at man nødvendigvis vil eller kan utføre handlingen. Tanken på selvmord kan holde en i live, rett og slett.

For hovedpersonen er jo det å være suicidal en sterk rus

Romantiserer rus

Hvordan andre påvirkes av bøkene, er noe hun har tenkt mye på.

— Jeg vil selvfølgelig ikke at ungdom skal bli interessert i prøve dop av å lese bøkene mine, selv om jeg ikke tror det er stor fare for at det blir utslagsgivende. I Heroin chic lot jeg jo hovedpersonen romantisere rus og spiseforstyrrelser, og i den kommende boka Margaret, er du i sorg har jeg skrevet gjennomgående om det å være suicidal, noe som potensialt kan være smittsomt. Litteraturen skal jo hverken være didaktisk eller terapeutisk, men jeg håper likevel boken kan gi håp. Dessuten tror jeg ikke at romaner er den største trusselen mot unges psykiske helse.

Forfatteren har selv vært åpen som egen erfaring med traumer, overgrep og rusavhengighet.

— Jeg har slitt helt siden jeg var tenåring, som en reaksjon på traumatiske opplevelser. Og utover i tjueårene økte rusbruken, en erfaring jeg også skriver om i Heroin chic, sier hun og legger spøkefullt til at hun den gangen ville hatet den personen hun nå har blitt, en person som trener mye, går skogsturer med familien og som har kontroll på livet.

— En sorg at traumer sitter så lenge i 

Men selv om Maria Kjos Fonn i dag tilsynelatende lever et A4-liv, er hverdagen til tider fortsatt tung.

— Jeg sliter fortsatt, og har fremdeles traumesymptomer, for eksempel. Det er en sorg at det skal sitte så hardt. Men når det først er som det er, er det bra at jeg kan skrive om det. Ellers ville det føltes meningsløst. Nå får jeg gjort nytte for meg på andre måter, og det er mye kraft og livsvilje i tekstene mine, selv om det er tung tematikk, sier hun.

Det er mye kraft og livsvilje i tekstene mine, selv om det er tung tematikk

 

Opptatt av pårørende

Pårørenderollen er noe som har preget 34-åringens forfatterskap, og i Kinderwhore er det et noe spesielt mor/datter-forhold, omsorgssvikt og overgrep forfatteren tar tak i.

— Jeg har hele veien vært opptatt av marginaliserte skjebner, folk med problemer, som faller ut på en eller annen måte. Bøkene handler om rus, men også om flukt fra traumatiske opplevelser, sier hun og fortsetter.

— En rusavhengig vil jo alltid ha familie og venner rundt seg, som også blir pårørende. Ordet «pårørende» er et veldig teknisk ord, som kan spise opp en hel relasjon. Man er fortsatt mor, datter eller venn. Det er ulike måter å forholde seg til den som er rusavhengig på, for omgivelsene. Jeg mener tillit er viktig i den sammenhengen, og ikke stakkarsliggjøre den som sliter, eller redusere henne til sykdommen. Tillit gir ansvar, understreker forfatteren.

Ordet «pårørende» er et veldig teknisk ord, som kan spise opp en hel relasjon. Man er fortsatt mor, datter eller venn.

 

Om dagens rusbehandling tror hun det for noen kan være motiverende å høre fra fagfolk at en sprekk går bra, men for andre blir det for fristende.

— Og det er jo ikke slik at alle som holder på med rus, ønsker å slutte med det. Eller, man ønsker på et plan, og på et annet plan ikke. Sånn er det vel alltid.

34-åringe synes det er vanskelig å uttale seg om rusbehandling, fordi det er så individuelt.

— Noen trenger strenge rammer og totalavhold, for andre blir regimet for stramt til at man kan klare det. Jeg tror man må få en opplevelse av at det er i ens egen interesse å slutte eller redusere. At man fortjener noe bedre enn en avhengighet som innskrenker hele livet. Det som tar bort alt som er vondt, vil jo også ta bort alt som er bra.

Det som tar bort alt som er vondt, vil jo også ta bort alt som er bra