– Det største bullshit-rådet som finnes

– Jeg møter altså så mange som har fått høre dette under utdanningen: “Ikke ta med jobben hjem”. Det er det største bullshit-rådet som finnes, sier Per Isdal. Han skriver og snakker mye og gjerne om hvordan hjelpere blir helsemessig preget av jobben sin.  

Jobber du med å hjelpe mennesker som sliter med rus, psykisk uhelse – eller for den sakens skyld kriminalitet, somatisk helse, fattigdom eller vold – er det umulig å stenge av tankene på dette straks arbeidstiden er over, mener Isdal.

– Du må jo være en psykopat om du aldri tar med jobben hjem, sier han.

Den erfarne psykologen peker på at hjelperstudenter heller bør få vite dette: Det vil bli helt umulig å ikke ta med jobben hjem. Og så bør de få undervisning i hvordan de skal håndtere det best mulig. I boken “Smittet av vold. Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene” presenterer han en rekke strategier som kunne vært en del av utdanningen i alle hjelperyrker.

På Ruskonferansen 2. april holder han foredrag med tittelen "Bærekraftig empati gjennom arbeidslivet".

Bet tennene sammen

– Ingenting.

Det svarer John-Arne Horn når vi spør hva de lærte om egne reaksjoner på sykepleierutdanningen. Han er psykiatrisk sykepleier og har jobbet med pasienter med kombinerte lidelser innen rus og psykiatri (ROP) i Trondheim kommune siden 2006. Stort sett trives han i jobben sin. Som mange andre i yrket, drives han av en genuin hjelpeglede. Likevel har han i to perioder gjennom et langt yrkesliv han kjent at jobben er blitt for belastende.

– Vi har med oss jobblivet hjem, og hjemmelivet på jobb, sånn er det jo å være menneske. Av og til blir totalpakken for vanskelig.

Den første gangen problemene tårnet seg opp, valgte John-Arne å skifte arbeidssted. Han søkte seg vekk fra en høysikkerhetsavdeling innen psykiatrien. Den erfarne sykepleieren tror mange velger å skifte jobb i stedet for å få hjelp til å løse utfordringene. Han unngikk den store smellen gjennom jobbskiftet, men på sikt var det ingen løsning å beholde den gamle mestringsstrategien: å bite tennene sammen.

Ble veldig kald

– Problemene kommer snikende, uten at du selv greier å se hva som skjer. Jeg husker at det begynte med at jeg hadde mareritt om pasientene mine. Så ble jeg søvnløs. Fikk anfall av panikkangst. Stort kontrollbehov. Ble en sånn venn som aldri syntes kompisers trøbbel var alvorlig. For sammenlignet med det jeg så på jobb, var jo for eksempel kjærlighetssorg ingenting. Du blir veldig kald når dette slår inn.

John-Arne ser det tydelig nå når det hele er kommet på avstand.

– Det var et voldsomt trykk i brystkassen. Jeg prøvde løpe det av meg på tredemøllen, men det hjalp jo ikke.

Gode kolleger kompenserte en stund for en mann som ble mindre smidig i møte med pasienter og som mistet improvisasjonsevnen. Det endte med sykemelding.

Helsemessig belastende

Sykefraværsstatistikk viser at ansatte i helse- og sosialtjenestene har klart høyest fravær. Noen knytter dette til den høye kvinneandelen i disse yrkene. Psykolog Per Isdal peker på at det like gjerne kan skyldes det faktum at daglig kontakt med mennesker i lidelse og smerte faktisk er helsemessig belastende.

– Å være vitne til at mennesker du skal hjelpe, utsetter seg selv og kroppen sin for selvdestruktive handlinger, uten å kunne forhindre det, er en belastning. Å erkjenne dette er et viktig steg for å kunne beskytte seg selv, sine ansatte eller sine kolleger, påpeker forfatteren av “Smittet av vold”.

Det er hjelperne selv som må gjenkjenne årsakene til plagene for å kunne ta mer fornuftige grep

Symptomer som utmattelse, høyt blodtrykk, smerter i rygg, nakke, skuldre, konsentrasjonsvansker, problemer med fordøyelse, søvn, lyst og følelsesregulering vil ofte bli møtt med symptombehandling hos legen. Belastningskonsekvenser har tradisjonelt sett vært noe hjelpere bærer i stillhet, og det er langt mer sannsynlig å bli sykemeldt for symptomer som en vond skulder enn å få hjelp til å redusere den emosjonelle belastningen på jobb.

Det er hjelperne selv som må gjenkjenne årsakene til plagene for å kunne ta mer fornuftige grep, mener psykologen.

Vi trenger andre

–  Kunnskap hjelper. Vi må ha et språk for det som skjer, for symptomene og sammenhengene. Hvis vi skjønner hva som foregår, kan vi reagere og forebygge før det går for langt, sier han.

Selv om Per Isdal mener ansvaret for å skjønne hva som skjer ligger på den enkelte, har han lite til overs for begrepet “selvivaretakelse”.

– Vi trenger andre til å hjelpe oss, vi må dele følelsene med noen, vi trenger at noen lytter til vår sorg, vårt sinne, vår følelse av avmakt.  I dette tilfellet hjelper det ikke med yoga, mindfulness, sunt kosthold og trening. Vi må få komme til et metaforisk leirbål der vi våger å ta fram det vi bærer på, og det må sitte noen der som viser medfølelse med vår medfølelsestretthet.

Skjer ikke dette, kan vi bli ganske kjipe hjelpere, som ikke egentlig orker folk lenger. Dette er fortsatt litt tabu, sier psykologen, og baserer påstanden på de tilbakemeldingene han får når han reiser land og strand rundt for å snakke om tematikken.

Får regelmessig veiledning

Etter to måneder i full sykemelding, begynte John-Arne med en gradvis opptrapping etter smellen den gangen for noen år siden.

– En sykeliggjøring av det jeg plagdes med ville gjort situasjonen verre, og heldigvis hadde jeg en fastlege som var opptatt av å få meg tilbake på jobb. Løsningen ville ikke vært å sitte hjemme.

Det er nesten umulig å hjelpe seg selv når det røyner på

Vel tilbake i de ambulante ROP-tjenestene, tok han grep. Han stilte krav om veiledning og ventilering, for seg og kollegene. Han skaffet seg – for å bruke Per Isdals metafor – et leirbål.

– Vi blir opplært til at vi bare må tåle de følelsene jobben vekker i oss. Kanskje særlig blant mannfolk er det kultur for å være tøff og ikke snakke om det. Men alle jeg kjenner som har valgt den strategien, er blitt ubrent. Det er nesten umulig å hjelpe seg selv når det røyner på, sier John-Arne.

Vi som jobber i rus og psykiatri står i et heftig yrke

Nå tilbyr arbeidsplassen hans regelmessig veiledning og faglig påfyll utenfra for at de ansatte skal greie å å stå i den normale hverdagsbelastningen, og ekstra debrief etter spesielle hendelser.

– Vi som jobber i rus og psykiatri står i et heftig yrke, det er krav og forventninger som verden utenfor ikke forstår, sier han. Sykepleieren er overbevist om at arbeidsgiver med god margin tjener inn utgiftene til veiledning og faglig oppdatering gjennom å ha ansatte som holder seg friske, yter godt på jobb og dermed gir pasientene bedre tjenester.

Ikke syk, bare preget

– Det hender jeg snakker med folk som opplever traumereaksjoner og traumesymptomer knyttet til jobben sin som hjelper, og som tar det som et tegn på at de er syke, sier psykolog Per Isdal.

Å være preget av jobben er ikke det samme som en sykdomsdiagnose

– “Nei, du er ikke syk, men tvert imot normal!”, sier jeg da. Å være preget av jobben er ikke det samme som en sykdomsdiagnose, men snarere tegn om at det er på tide å redusere belastningen for å unngå å bli syk.

Isdal mener det gjelder å finne balansen mellom å ta hjelperens utfordringer på alvor, men samtidig ikke overdramatisere.

Det har gått litt inflasjon i bruken av begrepet "sekundærtraumatisert stressyndrom"

Å være preget av jobb betyr ikke nødvendigvis at man er sekundærtraumatisert, påpeker Isdal.

– Det har gått litt inflasjon i bruken av det begrepet. Sekundærtraumatisert stressyndrom er en alvorlig diagnose som vi bør forbeholde for de få som faktisk er sekundærtraumatisert.

Begrepet er utviklet for lidelser hos pårørende til mennesker som har opplevd overveldende jævlige ting, for eksempel foreldrene til Utøya-ungdom. Og jeg tror vi skal passe på å skille mellom det de sliter med, og det vi som hjelpere sliter med, sier Isdal, som har kalt avslutningsforedraget han kommer til Trondheim med på Ruskonferansen 2025,  “Bærekraftig empati gjennom arbeidslivet”.