Et hardtslående fellesskap

Noen solide steinkast fra Bragernes torg og noen hundre meter fra elvas bredder finner man lokalene til Kirkens Bymisjon i Drammen. På den ene siden av gaten ligger bruktbutikken, og på andre siden en moderne kafé hvor mennesker kommer innom for en prat og sort gull i koppen.

Rett ved inngangsdøren fører trapper ned til en kjeller, og i kjelleren hører man ljomende musikk; ikke fra musikere som øver på takt og slag - men fra lydanlegget til slagkraftige menn og kvinner som trener thaiboksing.

Sidespark, rundspark, jabs, uppercutts, clinch, albueslag. Svetten renner. Atmosfæren er trygg, og latteren sitter løst.

Den intense kampsporten med asiatiske røtter som er flere hundre år gamle, er en del av Bymisjonens flerfoldige tilbud Aktiv fritid. Noen av deltakerne går tur med føtter eller ski, andre fordyper seg i kreative eskapader med form og farge. Noen prøver
seg på MMA og thaiboksing. En viktig og felles del av poenget, er at tilbudene gir et rusfritt nettverk hvor man kan vokse – og bli del av et fellesskap.

I begynnelsen
– Å være her gir en trygghet og omsorg som betyr veldig mye, sier Siv.  29-åringen har tatt av boksehanskene og er en fast del av gjengen som trener kampsport hver torsdag.

Ved siden av henne sitter jevngamle Tony. I likhet med Siv hadde han null erfaring med thaiboksing fra før, noe som kan være vanskelig å tro når man ser hans himmelhøye spark.
– I starten av treningen i våres følte jeg meg helt ubrukelig. Men det gjorde ikke noe, for det var så godt samhold i gruppa, sier han.
– Man prøver på nytt, og på nytt igjen.

Både Tony og Siv har blitt tryggere på seg selv, og merker at treningen hjelper med å bytte ut negativ energi med positiv energi, som en god utladning.
– Jeg sloss en del da jeg var yngre, men nå føler jeg at jeg kan gå bort fra en potensiell kamp.
Usikkerheten som gjør at man vil slå og slå, er ikke så sterk lenger, forteller Tony.
– Når man er mye ensom, og mangler venner og familie i nærheten, så blir fellesskapet her en stabilitet i hverdagen, sier Siv.

Berg- og dalbaner
Begge to har slitt med rusavhengighet og opplevd en god porsjon med berg- og dalbaner i livet. I oppveksten elsket Tony filmene om bokseren Rocky Balboa; en underdog som blir mester mot alle odds. Det var lite penger i hjemmet; først i Norge, og senere på en gård i Sverige.
– Jeg ble inspirert av filmene og løp ut på jordene og løftet på trestokker, smiler han.
Tony beskriver seg som et de sorte fårene i klassen på skolen. Allerede før tenårene prøvde han alkohol, og begynte et par år senere å feste med eldre gutter.

– Jeg ble introdusert for narkotiske stoffer, og man vil jo tøffe seg. Etter hvert begynte jeg å selge stoff selv, begikk innbrudd og annet. Politiet kom noen ganger på døra, men jeg kom heldigvis ikke i fengsel.

Mistet mye av ungdomstiden

Siv hører nøye etter på Tonys historie. Hennes egen historie er ikke den samme, men samtidig deler de noen av de samme opplevelsene av hva rusen kan gjøre med et menneske.
– Jeg ble ganske følelsesløs i møte med omgivelsene mine, sier hun. – Man sluttet å bry seg.

I tenårene begynte hun å ty til alkohol, som en virkelighetsflukt fra det hun opplevde som en komplisert hjemmesituasjon. Hun la lokk på følelser og tanker. Ga blaffen i skole og lekser.
– Man ble vanskelig å være rundt, siden man lukket seg inne i seg selv. Jeg mistet mye av ungdomstiden, av vennskap, av skole, av alt. Jeg slapp ingen inn, forteller Siv. – Jeg holdt det skjult for familien.

En vekker 

For Siv ble det en vekker da hun forstod at trettiårene nærmet seg. Kombinert med kontakten hun fikk med Kirkens Bymisjon, ble det en omvending fra et liv preget av rus. Tonys beskrivelse av sitt eget vendepunkt er kanskje ikke så ulik. Også han opplevde at livet og tiden stirret ham i hvitøyet, og fikk ham til å stille spørsmål ved livet han levde.

– Jeg så meg selv i det store speilet. Skal jeg virkelig fortsette slik? Man får litt angst, og tenker at man har kommet langt ut i tjueårene, men uten å fullføre noe.
For begge har kampsport og fellesskap vært med på å stake ut en ny kurs. Siv utdyper at hun fremdeles må passe på. Avhengigheten er ikke noe som bare går plutselig over.– Det sitter i kroppen min.

Et lyttende øre

– Hva er den største forskjellen på livet før og nå? For dere begge?
– Jeg har et sted å gå til, og opplever at jeg kan være en som andre kan se opp til, fordi man har klart å bygge en sterk grunnmur, sier Tony.
– Jeg har selv sett opp til andre her. Alle må starte et sted.
For Tony og Siv er det viktig å dele med andre. Både det de har lært av kampsport, og å gi et fellesskap til nye mennesker som finner veien til treningsrommet. Mennesker som kan føle seg misforstått av samfunnet, men som kan bli møtt slik de er, med et smil.
– Jeg føler nesten at jeg allerede har levd fire liv, og er klar for å bli pensjonist og spise kake hele dagen, ler Siv.

Ikke gi opp

Under spøken ligger det et alvor om at livet ikke er enkelt for noen. Begge påpeker at det viktigste de har lært, er å ikke gi opp. Og siden ingen lever i et vakuum, finnes det pårørende til mennesker som sliter med rusavhengighet. Tony tror at noe av det viktigste man kan gjøre som pårørende, er å gi et lyttende øre.

– Bare lytt, i stedet for å komme med mange råd, supplerer Siv. 
– La den rusavhengige få tømme seg for ord, tanker og følelser. Spør dem; hva trenger du?
– Ikke push for mye, sier Tony.
– Et spedbarn lærer ikke å gå med en gang. Når noen har pushet meg for hardt, så har det hatt motsatt effekt. Den dagen jeg selv fant ut at jeg trengte forandring, så klarte jeg å snu livet mitt.

Gjengmiljø og vendepunkt

Sammen med utøverne sitter treneren Frank Roar Svendsen, som var med på å introdusere dem for thaiboksing. Bare noen minutter tidligere har han vært i clinch-teknikken med Tony, og instruert Siv i hvordan man gjør et godt knespark. Kampsporten har betydd mye i hans eget liv, som i flere år var preget av rus og kriminalitet. På grunn av familierelasjoner har han tilbrakt store deler av livet i London, hvor nordmannen også ble involvert i et kriminelt gjengmiljø. Som 27-åring begynte han med hasj for å få sove, etter at en kompis ble drept.

– Da jeg først hadde prøvd ett, eskalerte det fort til andre rusmidler, forteller Frank.
– Vendepunktet kom da broren til min avdøde venn kom på besøk. Da han så kulehullet fra brorens jakke, og visste at jeg selv hadde opplevd å bli skutt noen år tidligere, sa han til meg: «Jeg vil at du skal leve for din datter og for min bror, og ikke gå samme veien som han gjorde. Lev heller for ham».

Som en ladestasjon

Nordmannen vendte etter hvert nesa hjem til Norge, og ble sendt til Kirkens Bymisjon som et ledd i arbeidsutprøving via NAV. Under pandemien begynte han sammen med Bymisjonen å utvikle planene for dagens kampsporttilbud, som inneholder selvforsvarskurs, thaiboksing og lett MMA (mixed martial arts).

– Kampsport har hele tiden vært en ladestasjon for meg, noe lystbetont. Til og med i mine mørkeste rusperioder var treningen utrolig viktig for meg for å behandle kaoset.

– Hvordan oppleves det å være leder for denne gjengen på Bymisjonen?
– Den tiden vi har sammen, er som å se en tung sky lette. Følelsen av egenverdi styrkes og man ser en rask progresjon for både kropp og psyke. Det styrker også min egen psyke, sier Frank.
– Latteren skaper positiv energi, og det å delegere ansvar til utøverne, utløser også den enkeltes vekst. Alle mennesker trenger å bli sett, og jeg ser at deltakerne også blir flinke til å bygge egne nettverk utenfor Bymisjonen.

Mer enn kampsport

Siv kaller Frank et forbilde og ønsker selv å være et forbilde, spesielt for ungdommene hun møter. Hver uke er hun med på Bymisjonens ungdomskafé, og merker at hun kan bringe noe verdifullt til bordet.
– Det er mange sårbare ungdommer som kommer innom, og jeg kan vise dem tryggheten jeg selv ikke kjente på, forteller hun.
– Ungdommene merker at jeg forstår dem, og da blir det lettere å åpne seg.

Frank ser det samme som Siv. Om kort tid skal han jobbe direkte og forebyggende for å hjelpe ungdom, i en ny jobb via barnevernet. Han vet at det er i tenårene – slik det var for Siv og Tony – at ting kan skli ut for mange.

Selv om han skal ut i ny jobb, ønsker treneren å fremdeles holde kontakten med kampsportgruppa når han har mulighet. Og gruppa fortsetter ufortrødent videre.

– Vi møtte nylig deltakere fra bymisjonen i Kongsberg, som vi hjalp med å starte en thaiboksinggruppe i 2022. Mange av dem hadde vi ikke sett på noen år, men kjente likevel straks på et samhold vi hadde skapt for hverandre.
– For dette handler ikke bare om to timer i uken med kampsport, men om å ta tak i eget liv, finne seg selv og se andre. Man blir som en liten familie.