Michelle er guide i "Gatestemmer:" En vandring gjennom ruslivets mareritt.

På en solfylt og vakker septemberettermiddag samles en gjeng mennesker ved Tigeren utenfor Oslo S. En vever, ung kvinne med fiolette fletter skal lede oss gjennom gatene og plassene sine. I løpet av halvannen times tur skal hun dele noen av de verste opplevelsene hun har hatt. Michelle er 36 år. Hun har ruset seg i 20 av dem.

 Nå er hun en av guidene i «Gatestemmer»; byvandringer der mennesker forteller historier fra egne, gatenære liv. Mange har erfaringer fra rus. Det er gjennomført 48 turer så langt med rundt 700 deltagere.

Krøp på alle fire 

Første stopp er Plata utenfor Oslo S. Tidligere tilholdssted for Oslos sprøytenarkomane, som de ble kalt den gang.

Fontenen her er også åstedet for et av Michelles verste minner. Det var vinter og kaldt. Hun og kjæresten hadde så sterke abstinenser at de ikke kunne stå på beina. De krøp rundt på alle fire. De hadde nettopp fått nok penger til en sprøyte. Satte seg bak fontenen, samlet regnvann fra bakken til sprøyten. Da kjæresten holdt på med å varme opp stoffet, kom det to vektere og slo kokekaret ut av hendene hans. 

– Han satte i det verste skriket jeg noen gang har hørt. Det var jo redningen fra abstinensene våre som føk opp i luften, forteller hun.

Havnet i politiets ryddeaksjon

Plata ble forsøkt ryddet og miljøet forsøkt fjernet flere ganger. Det etablerte seg bare på nye steder.

En junidag i 2011 kom Michelle intetanende med tog fra Kolbotn til Plata for å selge heroin. Hun havnet midt opp i politiets storaksjon for å rydde området. De rusavhengige som satt på trappen ble sprøytet med brannvesenets kraftige vannslanger.

Michelle glemmer ikke lyden av smellene etterhvert som hodene til de «narkomane» traff steinkanten. Blodet fløt, husker hun.

– Etter dette ble det bare mye verre. Miljøet ble spredt, og det ble vanskelig å sette inn hjelpetiltak, sier hun.

– Hvordan kunne de tro at dette bare ble borte av seg selv?

Vond barndom

 Michelle bryter på "svorsk". De første 13 årene bodde hun i Sverige. Foreldrene var skilt, og det var mye flytting. Senere kom hun til Norge, som tenåring.

Hun forteller om en vond barndom, med psykiske lidelser tidlig i barneårene, flere diagnoser og sterke medisiner. Hun drev med selvskading som niåring. Et par år etter kom spiseforstyrrelsene.

 13 år gammel tok hun hasj for første gang. – Jeg visste med en gang at jeg var hekta. Jeg sov godt og det ble for en gangs skyld helt tyst i hodet, sier hun. – Endelig noe som gjorde at jeg orket å leve. Så ble det ecstasy, piller, amfetamin og heroin.

Den første sprøyten tok hun som 14-åring. 

Tilhørerne som står i ring rundt henne lytter konsentrert for å få med seg alt, i bråket fra rushtrafikken i sentrum. Innimellom suser el-sparkesykler forbi – og gjennom – flokken.

Bodde på pappkartonger

Gruppen legger av gårde etter Michelle i retning Grev Wedels park. – Jeg har aldri kalt den for noe annet enn horeparken, sier Michelle tørt.

Hun møtte sin store kjærlighet på avrusning, som 20-åring. Etter å ha prøvd behandling en tid havnet de to her i parken, uten noe sted å bo. Også da var det vinter. De bodde på pappkartonger på benkene i tre uker.

– Vi torde ikke sove, måtte holde oss gående gjennom natten, minnes hun. – På den tiden var det ikke så mange steder å ta inn om natten og få hjelp, som det er i dag.

"Jævla narkoman"

 Michelle langer ut med spenstige skritt. Det er mye som skal ses og fortelles på halvannen time. Hun tar tiden på seg selv så hun ikke skal prate for lenge på hvert sted.

 Når du tror du har nådd bunnen, så har du ikke det. Det kommer en ny bunn. Og enda en. 

Fremme på dagens «Plata», i Brugata, forteller Michelle om en gang hun sto her og pratet med en venn. En eldre dame kom bort, stilte seg opp foran henne og spyttet henne rett i ansiktet.

 – Jævla narkoman, hveste hun. 

– Hvordan jeg reagerte? Jeg ble ikke sint eller provosert. Jeg tenkte bare:” Ja. Jeg er en narkoman som ikke er verdt noen ting.” Men det satte seg et sår. 

– Når du tror du har nådd bunnen, sier Michelle, så har du ikke det. Det kommer en ny bunn. Og enda en. 

Døde av overdose i armene hennes

Kjæresten døde i armene hennes av en overdose i 2015. Etter det fikk hun posttraumatisk stresslidelse. 

– Jeg var rusfri da han døde. Dagen etter var jeg på kjøret igjen.

Likevel satte hun seg fore å ta opp fag på skolen. Det tok fire år å ta opp seks fag.

 – Det er en dårlig kombo å gjøre mattelekse når du røyker joint samtidig, smiler hun. 

Hun gikk også på små doser heroin mot abstinensene. Da brukte hun en time på å sette en sprøyte fordi blodårene var blitt så ødelagt. – Det var vanskeligere å få i seg heroinet enn å skaffe det.

Men hun klarte det, sto i alle fag, selv om det ble 2 i matte. 

– Det er så sterkt å høre henne fortelle, sier en av damene i gruppen, Hanne Lien, lavt. 

Det er andre gangen hun og mannen Jens Andreasson er med på Gatestemmer-vandring. De har også hørt en annen guides historie.

Jeg møtte verdens beste behandler

Men hvordan kom hun seg ut av rusen?

– Jeg møtte verdens beste behandler, en mirakelmann var han, på behandlingsstedet der jeg var i to og et halvt år. Han lærte meg å regulere følelser, sier Michelle. 

Nå har hun vært rusfri i to år.

Turen er over. Vi står i Torggata, der Foreningen for human ruspolitikk holder til. 

Et symbol på hennes nye liv.