Etter over 25 år på opioider tok Anders en avgjørende beslutning

Pasienter behandles med opioider grunnet akutte smerter. Noen fortsetter med medisinene lenge, med liten effekt og alvorlige bivirkninger. Den usynlige avhengigheten skaper dilemmaer på legekontorene i forholdet mellom pasient og lege.

Da  "Anders" første gang kom på fastlegekontoret til Trond Høibø, hadde han tatt opioider mot smerter i 25 år. Anders er ikke hans egentlige navn.

Fastlegen mente at Anders brukte for store doser og at de ikke burde blandes med andre medisiner, som han også brukte.

Men Anders var ikke enig. Han lot seg irritere og ble sta – akkurat slik han hadde blitt i møte med andre leger og apotekansatte som satte et spørsmålstegn ved medisinbruken.

På det tidspunktet visste hverken fastlegen eller Anders at han i all hemmelighet skulle bestemme seg for å slutte med både medisin, røyk og alkohol.

Først fikk han kreft. Så ble han lam.

Anders er i slutten av 50-årene. Han har alltid vært i opposisjon mot autoriteter. Å ikke bli trodd på egne opplevelser har trigget ham. 

Dette karaktertrekket gjorde det ekstra utfordrende da Anders fikk kreft som 20-åring. Fra da av måtte han forholde seg til autoriteter i helsevesenet. 

Han ble frisk av kreften, men syv år senere falt han ned fra et tak. Han fikk brudd i ryggen og alvorlig ryggmargsskade. Siden har han vært lam fra livet og ned. Følelsen i bena er også borte.

En stor medisincocktail - og øl

Anders tok opioider for smertene, medisiner for spasmer i bena, og tidvis sovemedisin, beroligende og antidepressiva. Opioidene var ment som god akuttbehandling. Men medisineringen skled over til å bli langvarig og ble etter hvert adskillig mindre effektiv. Kombinasjonen med de andre tablettene var også uheldig.

Så ballet det på seg med øl tre-fire ganger i uken, ofte så mye at han ble mer eller mindre full. Det siste fortalte han aldri fastlegen.  

Rus & Samfunn har fått være med når legen og pasienten for første gang møtes utenfor legekontoret. Kaffen står klar når vi kommer til Anders’ leilighet. Men Anders har satt som betingelse at han ikke skal bli fotografert.

– Anders har fått stadig nye komplikasjoner: sittesår, akutte og kroniske smerter og spasmer i bena – i tillegg til mageplager som endte i utlagt tarm.

Depresjon har kommet på toppen, forteller fastlege Høibø. 

Anders nikker og minner om at han snart må legge seg for å avlaste sittesåret som skyldes alle timene i rullestolen.   

Full stopp med selvhypnose 

Det har gått 30 år siden skaden og et halvt år siden Anders på eget initiativ kuttet all medisinering.

Hvordan klarte han det?

Han forteller at han sluttet å drikke alkohol, stumpet røyken og sluttet med medisiner etter at han startet med selvhypnose. Han har ikke hatt abstinenser, og hypnotiserer bort spasmene i bena. Kjedsommeligheten og tomheten i livet har dessuten bleknet.  

Anders tenker at mye av smertene var et slags ekko av at han syntes synd på seg selv. At smertene tok oppmerksomhet og forsterket selvmedlidenheten.  

– Det ble bare for mye

– Men har du ikke vondt?  

– Nei, ikke ... Kunsten er å kunne møte smerten og leve gjennom smerten, sier han. 

Ingen liker å bli bestemt over

I huset hans finnes fortsatt både røyk, alkohol og medisiner.  

– Å ha det tilgjengelig gir meg en følelse av at det er jeg som bestemmer. Det er sikkert derfor jeg ikke sa noe til Trond da jeg begynte å trappe ned. Ingen liker å bli bestemt over. 

– Var det en slags åpenbaring som gjorde at du etter 30 år skulle slutte med alt?  

– Nei, ingen åpenbaring. Hvorfor akkurat nå, det vet jeg egentlig ikke. Det ble bare for mye.

Hypnosen gikk ut på at jeg ikke ville ha noe usunt lenger, ei heller sukker

– Jeg kjente at jeg ikke kunne sløve meg ned lenger. Jeg kuttet veldig raskt fra høy dose til en lav dose. Så programmerte jeg hjernen med selvhypnose som jeg lærte på YouTube, sier Anders og forklarer:

– Hypnosen gikk ut på at jeg ikke ville ha noe usunt lenger, ei heller sukker. Suget etter medisinen er borte. Det eneste dumme med det hele er at varm sjokolade vokser i munnen når jeg drikker det, sier han og ler.  

Overraskende og imponerende

Fastlege Trond Høibø er imponert over det Anders har gjort. Han observerer store endringer:

– Du snakker ikke lenger snøvlete eller utydelig. Du virker mer engasjert i eget liv og forteller mer, er ikke lenger depressiv, sier han og ser på pasienten sin. 

Anders startet med opioider mange år før han kom til meg

Legen visste ingenting om nedtrappingen før Anders var kommet ned på lave doser.  Da diskuterte de sammen hvordan han skulle få til siste del av nedtrappingen. Løsningen ble å bytte til annen medisin i en kort periode.   

Hva gjør legen når medisineringen er på kanten?

– Anders startet med opioider mange år før han kom til meg. En smertespesialist og en tidligere fastlege hadde gått god for behandlingen. 

På en måte hadde Anders derfor "rett" til denne medisineringen, forklarer Trond.

– For meg som lege kan det bli en hvilepute når andre har "skylda" for en uheldig medisinering. Hvis pasienten ikke vil trappe ned, er det lettere å akseptere det, sier han. –  Det kan skje selv når det er uheldig for pasienten å fortsette.

Forsvarlig - eller ikke?

Fastlegen har interessert seg spesielt for medisinering av pasienter med langvarige smerter. Høibø er spesialist i allmennmedisin, har tidligere jobbet på smerteklinikk og gjennomført forskning på tematikken.

Å bare snakke om smertestillende og hvor uheldig det er, kan ødelegge en god dialog

Selv med mye erfaring med denne pasientgruppen, ble han usikker på om behandlingen var forsvarlig. Å komme i søkelyset til Statsforvalteren var ikke fristende. Dessuten skal fordelen med behandlingen alltid være større enn ulempene.  

Fastlegen kontaktet smerteklinikken som hadde startet med medisinen. Han fikk ryggdekning for at Anders kunne fortsette med samme dosering – men at han måtte unngå ytterligere økning av dosen. 

Slik jobber han med andre smertepasienter

Fastlegen har andre pasienter med lignende historier.  Ryggsmerter er det hyppigste, men også andre smertetilstander i kroppen.  

Den erfarne legen bruker mye tid på å bli kjent med smertepasientene. Å anerkjenne smertene er helt essensielt.

– Jeg prøver å få et overblikk over hvordan hverdagen påvirkes og hva den enkelte savner å kunne gjøre. Videre spør jeg etter energiløshet og håpløshetsfølelse som mange av pasientene naturligvis får ved en langvarig smertetilstand. Å bare snakke om smertestillende og hvor uheldig det er, kan ødelegge en god dialog, forteller legen. 

Noen skammer  seg

Han legger til at en del av pasientene skammer seg for å bruke opioider. Noen, som Anders, er redde for at en eventuell ny lege ikke vil skrive ut medisinen.

Neste skritt er å være sikker på hvilken medisinsk tilstand pasienten har. Legen må så forsikre seg om at pasienten og han ser likt på diagnosen. Først da lager de sammen en plan som inkluderer medisinering. Det kan resultere i at han endrer, trapper ned, pauser, eller helt stopper med opioider – fordi slike medisiner kan forsterke eller opprettholde mye av det de strever med.

Bivirkningene kan bli store

– Den smertestillende effekten kan være svært god i oppstarten, men vedvarer bare i liten grad. Man blir avhengig, og bivirkningene kan bli store, sier legen. Han bruker gjerne rådene fra nettsiden www.trappned.no.

Økt aktivitet, gjerne med støtte fra en fysioterapeut, er hovedbehandlingen. Medisineringen anses som en støtte for å oppnå større livskvalitet.

Det var ubehagelig å ha en pasient med så store doser

– Det finnes pasienter som ikke trenger å gjøre noe med bruken av opioidene, hvis funksjonen er god og dosen forsvarlig. Men som regel er ikke det situasjonen.

Vanskelig å tenke høyt med Anders 

I starten var det vanskelig å komme i posisjon til å tenke høyt sammen med Anders, synes Høibø.  

Stakkars Trond. Han hadde ikke en lett oppgave

– Jeg følte jeg måtte sette opp tydelige regler for dosering. Dessuten hvor ofte – eller sjelden – han kunne bruke sovemedisin og beroligende i tillegg. Det var ubehagelig å ha en pasient med så store doser, ikke minst da Anders innimellom bestilte hastetime for å få mer medisin, forteller legen.  

– Hvordan opplevde du det, Anders?  

– Stakkars Trond. Han hadde ikke en lett oppgave. Jeg kan fort bli litt todelt i en legekonsultasjon. På den ene siden ble jeg irritert når jeg møtte han med reseptblokken, som kunne nekte meg det jeg ville ha. Samtidig var han også en slags kompis, en som ville meg vel. 

Høibø vil ikke ta noe av æren for den overraskende og gode utviklingen hos pasienten. Det er Anders uenig i.

– Selv om jeg startet nedtrappingen uten hans hjelp, har han ikke vært uvesentlig i det jeg har fått til.   

Overrasket over overdosefaren

– Var dere redde for at Anders kunne få en overdose?  

– Nei, aldri. Det skulle mer til, tror jeg, svarer Anders med en overrasket mine.  

Når jeg nå hører at Anders drakk så mye alkohol, blir jeg betenkt

Trond er mer usikker:  

– Når jeg nå hører at Anders drakk så mye alkohol, blir jeg betenkt. Vi helsepersonell kan glemme å spørre om hvor mye pasientene drikker. De kan også ta mer medisin ved et uhell, i fortvilelse over en forverring – eller med overlegg, kanskje også kombinert med andre medisiner eller rusmidler.

Legen skrev aldri ut motgift til Anders, men innrømmer at det kunne vært lurt.  

Har lært av hverandre

– Det er ikke bare de som bruker illegale opioider som kan stå i fare for å få overdoser. Overdosefare kan jeg ha et større fokus på. Ikke for å skremme pasientene, men fordi det kan være en reell fare ved sjeldne tilfeller. Det kan også være en god inngangsport til å diskutere fordeler og ulemper med medisinen. 

Overdosefare kan jeg ha et større fokus på

I en time har Anders og Trond Høibø reflektert høyt over hvor viktig det alltid har vært for Anders selv å ta kontroll over eget liv. Både fastlegen og pasienten mener de har lært noe av hverandre. 

Om Høibø kan ta en vesentlig del av æren for at Anders nå er uten medisin, er de likevel fortsatt uenige om.  

Anders er ikke pasientens egentlige navn.

Frilansjournalist Tori Flaatten Halvorsen er selv lege.