Fant sin egen vei ut av LAR da livet var på sitt mørkeste

Det tok Cathrin Larsen fire år totalt å trappe ned på legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og bli medikamentfri. Hun hadde en pause underveis mens hun stelte sin dødssyke mann. Dette er historien om hvordan hun klarte det.

Da Rus & Samfunn publiserte artikkelen «Det kan være et liv etter LAR», skrev Cathrin en lang Facebook-kommentar om hvordan hun på egen hånd hadde klart å avslutte legemiddelassistert rehabilitering.

 «Bruk god tid på prosessen», skrev hun. Innlegget skapte engasjement. Flere var imponert over hva hun hadde fått til. 

Rus & Samfunn møter Cathrin i hennes gule, koselige hus et stykke utenfor Larvik. Veggene i stua er full av barne- og familiebilder. Barnebarnas leker ligger lett tilgjengelig.

Ved siden av hvetebollefatet ligger en penn med påskriften «LAR-NETT Norge» samt en lapp med dødsdato til samboeren.

Det er vanskelig å se for seg de tragiske scenene som utspilte seg i dette rommet for seks år siden.

Rus og kjærlighet

I 1997 var Cathrin 32 år, hadde fire barn fra 6-13 år og var nyskilt fra barnefaren. Han var voldelig og drakk i perioder. Ekteskapsbruddet gjorde at hun ikke lenger var velkommen i den kristne menigheten Smiths Venner, nå Brunstad Christian Church. 

Det var tid for å ta igjen noe av det livet jevnaldrende hadde levd mens hun var en ung småbarnsmor. Hennes brede smil og kraftfulle energi må ha gjort inntrykk på mange da hun begynte å gå på byen i den lille Vestfold-byen. 

Etter kort tid traff Cathrin mannen som skulle bli hennes samboer livet ut. Kim Lehmann hadde allerede brukt rus i halve livet. Cathrins ruskarriere startet først nå, med ecstasy og kokain, så hasj og stadig mer heroin. 

På få uker var hun hekta på den euforiske rusen. Den nye hverdagen var ikke forenlig med jobb som nattevakt på et døvehjem. En god mor var hun heller ikke lenger. Hun ringte selv barnevernet, som plasserte ungene i fosterhjem. Jobben sa hun opp. 

Så ble det bare hun og Kim. 

Utnyttet av lege 

Cathrin ble utnyttet av en allmennlege i Larvik. Han skrev ut vanedannende, beroligende medisin mot å få seksuelle tjenester. Politiet oppsøkte henne:

«Cathrin, vi vet du er hos legen. Han utnytter også unge jenter. Det kunne vært datteren din,» sa politiet. Ordene husker hun fortsatt glassklart. De gjorde så stort inntrykk på henne at hun stilte i retten.

Den nå avdøde legen fikk sin straff og Cathrin en liten oppreisning.

Samtidig levde samboerparet et liv som ble stadig mer slitsomt. De skaffet penger på hver sin kant på hvert sitt vis til stoffet de delte sammen i huset vi nå befinner oss i. I årevis injiserte de heroin flere ganger daglig mens livet der ute rullet videre. 

Kim forsøkte rusbehandling flere ganger. Cathrin hadde ett helhjertet forsøk som inkluderte innleggelse, men prøvde gjentatte ganger å slutte på egen hånd. Ingen av dem klarte det. 

Ikke ruset seg lenge nok for LAR

Rundt årtusenskiftet startet Kim i det som den gang var et prøveprosjekt med LAR. Cathrin ble avvist fordi hun ikke hadde ruset seg mer enn 10 år, som var en forutsetning den gangen.

– Kim lot som han drakk opp flasken med metadon. Så gikk han ut av apoteket og spyttet ut halvparten i en boks. Så fikk jeg boksen da han kom hjem. 

–Så begge to klarte seg med halve dosen av det som var ment for Kim alene? 

– På en måte er det riktig, men han mistet metadonet bråfort fordi han ikke hadde rene prøver. Sånn var det jo den gangen. 

Det ble slutten på LAR i den omgang. Men noen år etterpå var begge så slitne av ruslivet at fastlegen søkte dem inn på LAR, som nå var et fast behandlingstilbud.

I ventetiden, som varte i tre år, fikk de i likhet med andre som ventet på LAR-behandling faste doser av Temgesic og Rohypnol av fastlegen. Opioidmedisinen og den beroligende medisinen holdt suget etter illegale rusmidler på lengre avstand. Hverdagen ble lettere når de ikke lenger måtte skaffe penger til rusmidler fra dag til dag. Uføretrygd var også snart på vei. 

Endelig LAR, men med for høy dose 

I 2005 ble det Kim og Cathrins tur. Det startet med en ukes innleggelse for å trappe ned Temgesic og opp på Metadon. Allerede på 40 mg følte de seg overraskende ruset. 

– Alle skulle opp på 80 milligram, selv om 40 var nok. Vi ble helt fjerne, tunge i kroppen og i huet, men uten euforisk heroinrus. Likevel fikk vi høre at man skulle opp i en dose der man var tilfredsstilt.

–Hva betydde å være tilfredsstilt?

–Det ble aldri definert. Å si til en rusavhengig at du kan si ifra når du har fått nok, er jo ikke det lureste …

Etterhvert var dosen 150 mg. De ble sittende i sofaen hjemme, apatiske og trøtte. Ruslivet hadde tatt fra henne matlysten. Nå ble appetitten på topp. De spiste og røykte sigaretter før den ene eller begge to kanskje sovnet. 

– Det ble brent hull i dyner, puter, sofaer og tepper. Vi hadde en altfor høy dose, forteller Cathrin. Hun peker på den nye grå sofaen med koselige, lyse pledd som vitner om at hun i dag har et helt annet liv.  

Hun gikk opp fra 38 kg til 88 kg. 

– De på LAR mente jeg så godt ut. Jeg var bælfeit, sier hun med et alvorlig smil.

Strenge regler og liten tillit 

Cathrin ble fort lei av den to timer lange daglige byturen for å komme seg på LAR-poliklinikken på sykehuset. Rene urinprøver ga henne en god henteordning: først oppmøte to-tre ganger i uken, deretter en gang ukentlig. Det betydde å drikke metadon under oppsyn den første dagen, deretter seks flasker hjemme. 

– Men så fant de spor av alkohol i urinen noen ganger. Å ta en øl er ikke forbudt. Det ble rett tilbake til start. Man blir lei. LAR var mest av alt opptatt av medisin og testing. Jeg fikk aldri tillit til dem. Det var nye saksbehandlere hele tiden. Dessuten ville jeg ut av det veldig passive og trøtte livet. Det var nok. 

På eget initiativ startet Cathrin å trappe ned med 10 mg Metadon hver andre måned. Metadonen helte hun i toalettet eller leverte den på apoteket uten at noen visste det. 

Heiarop fra fastlegen, men ikke fra LAR

– Etter hvert tok jeg kontakt med fastlegen, som var begeistret og nedjusterte dosen. Responsen var ikke den samme hos LAR. De var kanskje redde. 

Etterhvert var dagsdosen 40 milligram.  

– Jeg ble mer opplagt, mer våken. Jeg skulle aldri ha hatt mer enn 40 milligram. 

– Hva mener du at LAR skulle gjort annerledes? 

– De skulle for eksempel ha brydd seg om hvordan Kim og jeg hadde det da han ble dødssyk. 

Redselen satte seg i kroppen

Kim led av både emfysem og KOLS. Cathrin passet på ham mens han ble sittende og hive etter pusten i sofaen tross oksygenbehandling. Hjemmesykepleien var på besøk flere ganger om dagen. 

Etter at Kim prøvde å ta livet sitt et par ganger, ba han henne om å skaffe en overdose.  Det klarte hun ikke. Enda verre ble det da han fikk store smerter etter flere brudd i ryggen. Likevel fikk ikke LAR-pasienten morfin som smertestillende. 

– Hvordan vurderte de ansatte på LAR din situasjon? 

– Det vet jeg ikke helt. De spurte meg aldri direkte. Jeg ble sur da de tok kontakt med hjemmesykepleien for å høre hvordan det så ut her hjemme. De kunne ha ringt til meg eller kommet på besøk. Jeg meldte dem til pasientombudet, som var enig med meg. Så lenge det ikke er snakk om liv og død, så har de ikke lov til å ringe hjemmesykepleien bak ryggen min. 

Redselen satte seg i kroppen. 

– Jeg ble skikkelig redd for ham, men også for at jeg en gang selv ville kunne komme i samme situasjon. Det motiverte meg for å fortsette med nedtrappingen. 

Men siste del av nedtrappingen ble satt på vent da Kim ble dødssyk. 

Traumatisert av et uverdig dødsleie 

Magesekken sprakk, og Kim fikk enorme smerter. Han ble operert, men fikk hjerteinfarkt mens han lå på operasjonsbordet. Kim overlevde, men pusten ble stadig dårligere. Nå var han pleietrengende. 

– Jeg var utslitt. Traumatisert. Til slutt kom han på Helsehuset i byen. Både jeg og legene på sykehuset visste at han var døende. Legene søkte ham til lindrende enhet, og jeg ba om ordentlig smertestilling. Selv en døende LAR-bruker burde få morfin den siste tiden. Det fikk han heldigvis de siste ukene, men altfor sent.

Lindrende enhet ville ikke ta ham imot. Kun noen timer før han døde, ble Kim i all hast overført til sykehuset. 

– Det var en uverdig død. Han burde ha blitt tatt bedre vare på.

Kommunalsjef i Larvik kommune, Guro Winsvold, ønsker ikke å kommentere behandlingen Kim fikk på Helsehuset. Hun henviser til taushetsplikten - selv om Cathrin som nærmeste pårørende har løst ham fra taushetsplikt på en korrekt måte, og Kims familie også har godtatt det.

Winsvold legger til at saken gjør inntrykk, og at det kan være hardt å være pårørende i slike situasjoner.

En hverdag uten LAR

Cathrin ble vettskremt av måten Kim endte sitt liv på. Alt ble helsvart og tomt. Hun måtte innom altfor mange glass med alkohol før hun tok tak. Redningen ble noen uker på Vestfoldklinikken og senere en poliklinikk for mennesker som sliter med psykiatri og rus.

Der fikk hun god hjelp med å bearbeide erfaringene fra Kims dødsleie og hvordan hun nå kunne se fremover.   

Familien som hadde vært mer i bakgrunnen, fylte igjen hverdagen hennes. Det ble et vinn-vinn-prosjekt at hun etter hvert kunne sitte barnevakt for de minste barnebarna og heie fra sidelinjen på de eldre barnebarna som spiller fotball. Tryggheten vokste. Det samme gjorde motivasjonen for å trappe ned metadonen. 

Først på 30 mg daglig fikk hun bivirkninger av nedtrappingen, særlig indre uro. Hun økte dosen litt før hun igjen reduserte. Hun måtte selv ha kontrollen. Omkring to år etter Kims død, brukte hun på 0,03 milligram daglig, en symbolsk dose. 

– Først på slutten fikk jeg problemer med nattesøvnen, men fikk god effekt av melatonin som fastlegen tilbød. Da den indre uroen igjen økte, skrev fastlegen ut Vival, 20 tabletter. Det hjalp meg over kneika. 

Nysing er en kjent bivirkning når man avslutter behandling. Den levde hun greit med.

– Slappheten forsvant etter tre uker uten medisin. Da hadde jeg spist masse sunn mat; grønnsaker, hvitløk, chili, ingefær og annet for å få metadonen ut av kroppen. 

– Har du siden snakket med noen på LAR-enheten? 

– De ringte for å si at jeg var velkommen tilbake. 

–Var ikke det hyggelig?

– Det ble ikke sagt på en hyggelig måte. Det føltes som de ikke trodde på meg. Det gjorde meg enda mer oppsatt på at jeg ikke skulle tilbake. 

Avdelingssjef for rus og avhengighet ved Sykehuset i Vestfold, Richard Øvereng Skog, skriver at han ikke ønsker å kommentere den konkrete saken, men erkjenner at pasientens opplevelse er både reell og viktig.

Han kjenner seg igjen i at LAR omtales som livslang behandling og mener det er bra at påstanden utfordres. Han avslutter med at Cathrin Larsen er velkommen til å ta kontakt med dem hvis hun skulle ønske det. (Se en lengre kommentar fra avdelingssjefen nederst i saken.)

Klarte å komme seg av morfin 

Det tok kort tid før Cathrin havnet i den situasjonen hun hadde fryktet. Hun fikk en sjelden sykdomstilstand med store smerter, først i den ene hoften og så i den andre. Både hun og fastlegen ble bekymret da morfin var det eneste som fungerte mot smertene. Mellom hver av de nødvendige operasjonene har hun klart å komme seg av morfinen. 

Livet kan igjen rulle videre. 

– Har du ikke lenger sug etter rus?  

–Trangen til rus er borte nå som livet mitt er godt, hodet på plass og de mentale problemer er borte. Selvmedisinering er ikke lenger nødvendig, oppsummerer hun mellom to telefonsamtaler.

Først ringer datteren, deretter broren. Det er mye som skal planlegges nå som familien igjen er blitt en så viktig del av livet hennes.  

– Datteren min er sykepleier og  opptatt av å ta pasienter ut på turer i skog og mark, forteller Cathrin. Hun er glad for at det har gått så bra med alle barna.

Datteren Elisabeth Mailand har skrevet en artikkel i fagbladet Sykepleien. Der skildrer datteren en stor kjærlighet til moren, men også om skam og flyktige tanker om at moren like gjerne kunne ha vært død.

Teksten er skrevet  da Cathrin fortsatt var på LAR.

Et bilde viser Cathrin og den voksne datteren på tur i fjellet. Overskriften er: «Hver overdose har en historie».

Datteren skriver: «Heldigvis har jeg ikke mistet noen i overdose. Derimot har jeg vokst opp med en heroinavhengig mor. Mitt budskap er at rusavhengighet kan ramme hvem som helst.»

________________________________________________________________________________________________________

Avdelingssjef for rus og avhengighet ved Sykehuset i Vestfold, Richard Øvereng Skog, ønsker også å legge til følgende, i forbindelse med at det kom nye, nasjonale retningslinjene for Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ved opioidavhengighet fra 2022. 

«Avdelingen har nå et større fokus på brukermedvirkning, inkludert økt samarbeid med somatiske avdelinger »

Hvis pasientene tar initiativ til å prøve å slutte, tilbyr de nå individuell nedtrapping i samarbeid med fastlege.  Kontrolltiltak er kraftig redusert og det legges mer vekt på dialog og skjønn.

 De ansatte støtter pasientenes mål samtidig som behandlingen må være forsvarlig og trygg. Avdelingssjefen sier videre:

 «Avdeling for rus og avhengighet er også deltaker i forskningsprosjektet NorAPT, et nasjonalt forskningsarbeid som kartlegger pasienters erfaringer med smerter og hvilken behandling de har mottatt. Formålet med prosjektet er nettopp å styrke kunnskapen om hvordan pasienter med rus og avhengighetslidelser opplever smerte og helsehjelp – og bidra til bedre praksis». 

Cathrins fastlege i perioden vi har omtalt, har lest saken og ønsker ikke å kommentere den. Han synes dette først og fremst er Cathrins historie, og at hun formidler den godt selv.

Barna til Cathrin Larsen har også lest denne saken før den ble publisert.