Fra fengselsfugl til rusfri bestemor

– Når man ruser seg, finnes det ikke noe som heter planlegging. Det er hele tiden mange baller i lufta. De færreste faller ned på riktig sted.
Det sa Sissel da Rus og Samfunn møtte henne i Ravneberget fengsel senhøstes i 2024. Da var hun 51 år og hadde ruset seg over halve livet. 
Nordlendingen måtte reise nesten 200 mil hjemmefra for å sone en narkotikarelatert dom i kvinnefengselet i Sarpsborg. Da hun kom dit, ante hun ikke at det fantes en mulighet for å jobbe med rusavhengigheten. Hun takket ja til rusmestringstilbudet først og fremst for å unngå «firekvinnsrom». Hun fikk enerom og en helt annen oppfølging av tre dedikerte, sivilkledde fengselsbetjenter. 

Det var godt å slippe å være der det var rusmidler i omløp og «samboere» i abstinens. Selv var hun overrasket over hvor lite kroppen og hodet skrek etter de rusmidlene hun hadde brukt så lenge. Det hadde handlet mest om hasj og amfetamin. Likevel turde hun ikke å love at hun aldri skulle ruse seg igjen. Hun trengte mer tid, mer planlegging og en større selvtillit. Det fikk hun før hun ble løslatt, vel et halvår etter at Rus & Samfunn traff henne.

I fjor vår kom hun ut av fengselet. Kjæresten hentet henne tilbake til midnattssola.

Frihet og fokus

Da Rus & Samfunn nylig møter henne igjen, er vinteren på hell, hun er fortsatt rusfri og har samme kjæreste – og er på vei til barnedåp for sitt første barnebarn.

– Vil du se bilde av lillejenta? spør hun og viser åpningsbildet på mobilen. 

En ny rettssak kunne sendt henne tilbake bak murene. I stedet fikk hun Narkotikaprogram med domstolkontroll. Det er en alternativ straffereaksjon for rusavhengige som har begått kriminalitet knyttet til rus. Den foregår i frihet med tett oppfølging.

Ordet «frihet» og «holde fokus» går igjen når hun beskriver hverdagen: – Jeg kan reise innenlands, jobbe på frivillighetssentralen og får uføretrygd.

Hun har aldri hatt fast jobb. Tidligere forsøk på å søke uføretrygd strandet før et vedtak var i boks. Penger var en konstant stressfaktor. Det endret seg da ansatte ved Ravneberget hjalp henne med å ta tak i eget liv.

– Rettssaken jeg ventet på mens jeg satt inne, endte med ND-dom (Narkotikaprogram med domstolkontroll). Oppfølgingen jeg får hos en sosionom i Friomsorgen, hjelper meg masse. Nå klarer jeg å holde fokus. For noen år siden ville jeg sannsynligvis oppdaget intervjuavtalen med deg flere dager etter at vi skulle møttes. 

Hun oppsummerer nøkternt:
– Til slutt mistet alle troen på meg. Jeg også. Det var ikke så lett å hjelpe meg. 

Fengselet ble vendepunktet

– Marie og Ann-Kristin er noen engler. Jeg tenker på dem nesten hver dag.
Hun refererer til Marie Bakkevik og Ann-Kristin Olsen, to av  fengselsbetjentene med videreutdanning i rusomsorg. Opplegget «Er-vil-kan» på rusmestringsenheten ble avgjørende.

Det samme ble Way Back-kvinnen som besøkte fengselet ukentlig. Sissel skriver fortsatt meldinger og snakker med dem på telefon. 
 
Noen av de andre innsatte på rusmestringsavsnittet holder hun også kontakten med. 
– Det virker som de andre kvinnene også klarer seg bra. 

Hverdagen i fengselet gjorde at de rusavhengige kvinnelige innsatte endelig fikk en struktur i hverdagen: arbeid, undervisning, gruppe- og individual¬samtaler. Fire måltider daglig. Søvn om natten – selv om det kanskje var noe av det vanskeligste. 

– Alle legger på seg i fengsel. Før var jeg veldig tynn. Jeg spiste et par ganger i døgnet – ofte om natta. Nå spiser jeg sunt og regelmessig. Det gir energi.

Men inne i fengselet manglet friheten, selvstendigheten og kjæresten. 
For første gang på mange år har Sissel alltid penger til mat. Hun har oversikt – både over hva hun mangler i kjøleskapet og hvor mye penger hun har på bankkontoen.  
 
–Jeg klarer meg fint på pengene jeg får fra uføretrygden, sier Sissel. 
– Jeg har sluttet å kjøpe så mange ting. Heldigvis kastet kjæresten det meste av det jeg hadde samlet opp i leiligheten min. Hjemmet mitt var full av alle mulige ting. 

Sissel er tilbake i den samme kommunale leiligheten. Hun kan bolte seg på 60-70 kvadratmeter med egen stue, kjøkken, soverom og bad. 
– Det er viktig å ha det bra hjemme hos seg selv. Jeg bruker mye tid der.   

Lite sosialt nettverk

Nettverket er lite. Mange fra det gamle rusmiljøet er døde, syke, sitter hjemme eller har flyttet fra byen. De yngre generasjonen som ruser seg, bruker stoffer Sissel ikke engang kjenner navnet på eller virkningen til. Det frister ikke å vanke der ute. Dessuten vil hun ikke snu døgnet slik hun pleide. 

– Skygger du banen når du møter noen fra det tidligere miljøet?
– Nei, det går fint. Det hender jeg stikker innom et møtested der det blant annet deles ut mat. Da kan jeg treffe noen fra det gamle miljøet. Det kan være litt koselig av og til det også.  

– Du blir ikke fristet til å prøve å ruse deg bare litt en sjelden gang?
– Nei. Det handler om å holde fokus. Jeg har det bra. Jeg ser fremover.

–Får du skryt av alt du har klart? 
– Det gjør jeg, sier hun etter en liten tenkepause. – Det er hyggelig. 

Frihet med vilkår
Sissel ble løslatt fra Ravneberget etter at to tredjedeler av dommen var sonet. Om hun igjen skulle bryte loven, reise utenlands eller ikke møte til ukentlig samtale i Friomsorgen i Tromsø, ville veien tilbake til fengselet være kort.

Det var utelukket for Sissel. Planlegging hjalp henne. 

Da kjæresten hentet henne i fengselet, sto leiligheten innflytningsklar, og lederen på Frivillighetssentralen ville gjerne ta imot henne som frivillig tre ganger i uken. I tillegg valgte hun å levere urinprøve ukentlig på helsesenteret i byen, snakke med en lokal psykisk helsearbeider og å oppsøke fastlegen.
Et ansvarsgruppemøte gjorde at alle hadde felles forståelse for situasjonen. 
– Alle ville hjelpe meg. Det å levere urinprøver ga meg trygghet og motivasjon. Det trengte jeg når jeg igjen skulle stille i rettsalen.  

Enda en ny rettsak

Nå gjaldt det en rettsak hun hadde ventet på gjennom hele soningen på Ravneberget. 
Før første gang hadde hun en plan da hun gikk inn i rettsalen; ND-dom. (Narkotikaprogram med domstolkontroll)

Den ble støttet av forsvarsadvokaten og konsulenten i Friomsorgen.  Den nødvendige personundersøkningen for å bli vurdert til en slik dom, var allerede gjennomført mens hun satt inne på Ravneberget. 

Dommerne la vekt på den positive utviklingen. Sissel fikk en dom på ett år og syv måneder, med mulighet for dobbelt så lang soning ved å si ja til Narkotikaprogram med domstolkontroll, ND-dom.

Valget var enkelt

– ND-dommen hjelper meg. Jeg føler meg fri og får god hjelp av oppfølgingssamtalene. Også dommeren som jeg må møte jevnlig, vil meg vel. Lengden på dommen er underordnet. 

Kravene er ikke vanskelig å innfri for Sissel. Når hun er på Friomsorgen for samtaler, leverer hun også spyttprøver. De må være rene. I tillegg må hun holde seg i landet og være lovlydig. 

– Det har gått helt fint. Å si nei til utflukt til Finland sammen med alle de andre frivillige på jobb, gikk greit. Vi hadde en annen fellestur i området her i forrige uke. Det var trivelig. Lederen, de andre frivillige og kundene er greie.  

I dag er Sissel allerede i fase 2 i ND-dommen. Oppmøte hos Friomsorgen er redusert fra hver uke til annenhver uke. Hun møter alltid presis. Der oppsummerer de hvordan det går og planlegger livet framover. 

Fremtiden med familien

– Hva skjer om du sprekker eller ikke følger planen med jobb og andre ting?

– Da kan det i verste fall føre til ny runde i fengsel. Men de er ikke helt firkantede. Alle kan trå feil. Jeg skal klare meg, sier hun. 
Neste mål er å starte med trening på treningsstudio og å få tilbake førerkortet. Uten førerkort er det vanskelig å besøke den demente moren på sykehjemmet i den lille bygda Sissel opprinnelig kommer fra.
Hun er den eneste barnet. Moren kjenner fortsatt igjen datteren. Morens lege sørget for at Sissel fikk besøke moren mens hun satt inne. 

– Det hadde også vært fint å kunne besøke sønnen og barnebarnet mitt uten at kjæresten min må kjøre meg. 

Sissel ønsker å bli bedre kjent med det lille barnebarnet. Være der mer til hverdags. Målet er at relasjonen skal bli bedre og tettere enn det som ble tilfelle for mor og sønn da Sissels sønn vokste opp. Han vokste opp hos faren sin – uten moren. Nå har hun mulighet til å følge opp barnebarnet som en nykter bestemor. 
 
Med full bil til barnedåp

Første steg er dåpen. Hun er litt nervøs. Det blir første gangen hun skal møte sønnens stebarn og svigerdatterens familie. 
– Jeg har kjøpt to kjoler. Det er litt usikkert med været. Dessuten vet jeg ikke helt hvor formell dåpen blir. 

Sissel er på vei hjem for å pakke det siste før hun skal kjøre av gårde sammen med kjæresten og den andre voksne sønnen. Han bodde hos fosterforeldre under sin oppvekst.

– Ser du ham ofte nå etter at du kom tilbake? 
– Han er i den alderen hvor det er viktigst å være sammen med kompisene. Men han stikker innom meg av og til. Så snakker vi på telefon. Det er fint. Nå skal vi være sammen alle sammen noen dager, avslutter hun.

Tre dager etter møtet med Sissel, tikker det inn en melding på telefonen.
«Nå er en vellykka dåp over. Tok noen fine nordlysbilder underveis. Sender deg dem! »