Fra forskning til praksis

Nasjonal kompetansetjeneste, TSB (Tverrfaglig Spesialisert Behandling av ruslidelser) prøver å gjøre sin del.

– Den gang var Gaustad langt utenfor byen. Tankegangen var at pasientene trengte fred og frisk luft. Noe som jo var helt riktig da Gaustad ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet. Den gang lå det et kraftig smogteppe over byen.

Espen Ajo Arnevik er leder for Nasjonal kompetansetjeneste, TSB, som holder til på Gaustad sykehus. Tjenesten er en del av Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling ved Oslo Universitetssykehus.

Store skiller
Espen Ajo Arnevik er utdannet psykolog. Etter universitet gikk veien til Veksthuset som den gang var et terapeutisk samfunn for unge rusavhengige.

– Det var ingen lang tradisjon med psykologer i terapeutiske samfunn, men det hadde vært noen psykologer før meg på Veksthuset. Modellen syntes jeg var velig spennende. Det var veldig annerledes enn det vi hadde om på studiet. Jeg så at det skjedde store forandringer med mange av pasientene som var der. De var unge, hadde mye energi og mange av dem misbrukte amfetamin. Flere fikk det utrolig mye bedre i løpet av den tiden de var der – men det var også mange det ikke gikk så bra med. Det funderte jeg over. Hva er det som gjør at det er slikt  stort skille her?

Espen Ajo Arnevik likte pasientgruppen og fikk stor sympati for disse menneskene. Han gikk videre i sin spesialisering og jobbet med spedbarn på Aline Spedbarnssenter, der mange av barna var født av rusavhengige.

– Det handlet om å finne ut hvordan barna kunne følges opp og behandles. Etter praksisen der startet jeg på min doktorgrad på Ullevål om behandling av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Der så jeg at pasientgruppen jeg hadde hatt med personlighetsforstyrrelser og de jeg hadde hatt på Veksthuset ikke var så ulike, men det var snakk om svært ulike behandlingsmetoder. Til tider helt motsatt tenkning og metodikk på to pasientgrupper som jeg syntes var veldig overlappende sett fra et klinisk perspektiv.

Tenkning og ideologi
Etter doktorgraden gikk han til stillingen som leder for en avdeling for behandling av unge pasienter med rusavhengighet på Oslo Universitetssykehus. – Her syntes jeg jeg så mye av det samme igjen. Hvor mye moral er det i behandlingen av rusavhengige? I hvor stor grad støtter vi oss til evidens og kunnskap fra vårt eget felt, men også andre tilstøtende felt som for eksempel kunnskap om personer med personlighetsforstyrrelser. På det feltet holdt man en periode på å gi opp behandling. Man mente at folk med personlighetsforstyrrelser ikke kunne hjelpes. Så fant man ny metodikk og det ble en ny behandlingsoptimisme. Det er blitt et felt i voldsom utvikling og man har fått bedre og bedre resultater.

Arnevik begynte å tenke på om rusfeltet var et tilsvarende felt med manglende kunnskap – eller om kunnskapen finnes, men ikke er blitt tatt i bruk.

– Da det skulle opprettes et nasjonalt kompetansesenter for fem år siden tenkte at her får jeg brukt meg ordentlig – både min kliniske-, forsknings- og ledelsesbakgrunn – og at her kan jeg utgjøre en forskjell for pasienter. Det handler om å formidle den kunnskapen vi sitter på, men ikke har tatt i bruk – og også kartlegge det vi må forske videre på.

– Slik du beskriver det sitter jeg igjen med et inntrykk av at det har vært til dels vanntette skott mellom fagfeltene?

– Det har det nok vært, og det er det nok til dels ennå, selv om vi vet at det er snakk om kanskje sytti til nitti prosent overlapp i pasientgruppene. Men dessverre spriker behandlingen fortsatt veldig. Det er svært ulike tilnærmingsmåter, ulikt forskningsfokus og ulik tyngde. Når det gjelder rus er det helt klart at den største gruppen er de med alkoholproblemer. Ungdommen ruser seg atskillig mindre nå enn tidligere, men de strever mer med andre ting. De er mer deprimerte og har mer stressrelaterte plager i dag. Det var en kollega som sa at de kanskje burde slappe litt av og feste litt mer – da ble det rabalder i media.

Forskning
Det foregår mye forskning hos TSB på Gaustad. Oppslagstavla på kontoret til Espen Ajo Arnevik er en imponerende veggtavle med oversikt over alle prosjektene som er på gang.

– Vi prioriterer de områdene vi anser som de viktigste. Vi deler prosjektene våre grovt sett i tre: – Der vi ikke har nok kunnskap om feltet og hvor det trengs forskning. For eksempel behandling av folk som bruker anabole androgene steroider. Da vi startet opp det prosjektet tenkte vi i utgangspunktet at vi skulle samle sammen all kunnskapen og med det lage en håndbok for klinikere om hvordan de skulle behandle denne pasientgruppen. Men når vi søkte fant vi at ingen hadde skrevet om det før. Derfor satt vi i gang forskningsprosjekter innenfor området.

– Et annet område er pasienter som har både Asperger-lidelser og driver med rusbruk. Det er en ganske smal og liten gruppe, men som vi får tilbakemelding på at ikke får tilpasset behandling. Der har vi nettopp laget en håndbok som vi lanserer 4. mai. – Så er det den gruppen prosjekt hvor det finnes kunnskap, men hvor de ikke har nådd praksisfeltet. Enkelt oversatt: fra kunnskap til praksis – blant annet implementering av retningslinjer. Det handler om hvordan vi kan hjelpe ledere og klinikere å ta kunnskapen i bruk. Eller der hvor kunnskapen finnes i praksis, men den nyttiggjøres på ulike måter. Når jeg reiser rundt i landet ser jeg at det gjøres mye godt arbeid, men at miljøene nødvendigvis ikke vet om hverandre. Så det vi gjør er at vi lager nettverk hvor det kan utveksles erfaringer. Vi har flere typer slike nettverk.

Fra forskning til praksis
– Hvor lett er det å implementere forskningen i praksis?

– Det skjer ikke over natten. Det er rapporter som viser at det tar atten år fra forskningsresultater foreligger til praksis er endret. Det kan variere noe i tid, men for eksempel tok det mange år fra forskningsresultatene forelå om at babyer skulle ligge på ryggen til praksis, og spedbarnet, ble snudd. Det økte overlevelsesraten for spedbarn enormt. Det var livsviktig kunnskap, men det tok likevel mange år før den ble implementert i praksis. Når det gjelder steroideprosjektet har vi fått kunnskapen raskt ut til både klinikker og fastleger. Vi har laget en håndbok som veileder dem i hva de skal gjøre. Denne pasientgruppen kommer gjerne ikke til legen på grunn av steroidebruken, men av andre årsaker.

I tillegg har vi kontakt med alle vurderingsteamene i spesialisthelsetjenesten, vi kurser dem og gir dem den opplæringen vi kan. Det er TSB sitt ansvar å behandle, og korrigere behandlingene, til denne pasientgruppen. Her handler det om hele spektret; fra opplysningskampanje til befolkningen, hevnisningskompetanse hos leger, vurderingskompetanse på sykehusene og til syvende og sist å styrke kompetansen til behandlerne gjennom opplæring.

Rusbruken endres
Espen Ajo Arnevik kan fortelle at rusbruken de siste tjue årene har vært i endring. Heroinbruken har gått ned, mens bruken av cannabis har økt noe. Størst endring har det likevel vært når det gjelder alkohol, hvor vi har gått fra den tradisjonelle helgefylla til også å drikke alkohol i hverdagen – og gjerne kombinere de to drikkemåtene.

– Vi ser at den eldre delen av befolkningen drikker mer enn tidligere. Det kan være en dårlig kombinasjon i forhold til piller de er avhengige av. Vi vet at bak veldig mange somatiske lidelser ligger det uheldig alkoholbruk – eventuelt blandingsbruk av alkohol og piller. En del av de som faller gjør det fordi de har drukket alkohol og tatt piller samtidig. Flere studier tyder på at opptil tretti prosent av de som ligger på sykehus har et forbruk av rusmidler som påvirker behandlingsforløpet.

Vi har hatt et prosjekt hvor vi har forsøkt å få de som tar inn pasienter til å spørre om rusbruk. Det har vi gjort for at man da kan avklare eventuell behandling, men kanskje viktigst for å undersøke pasientenes alkoholbruk. Vi vet at prognosene blir dårligere på en del operasjoner hvis du har drukket over en viss mengde alkohol de to siste ukene før operasjonen. Dette handler egentlig om å gi pasienten et valg. Hvis du kommer med et ødelagt kne og skal ha operasjon bør jeg som lege spørre «hvor mye alkohol drikker du, hvor mange enheter pr. uke og hvordan samler de seg?» Ikke nødvendigvis fordi det er et problem for deg eller at du må gjøre noe med det, men som lege vil jeg fortelle deg at hvis du fortsetter å drikke så mye to uker før operasjonen er prognosen for selve operasjonen dårligere. Så kan du selv velge om du vil gjennomføre operasjonen med en dårligere prognose. Som lege vil jeg spørre om du trenger hjelp til å redusere alkoholbruken din, eller om du greier det fint selv.

Etisk ansvar
– Trenger du hjelp, bør legen vite hvor du kan henvende deg for å få hjelp i denne perioden. I dag er det veldig få leger som spør og informerer godt nok. Vi tenker at det er et etisk ansvar for legene å spørre om alkoholbruk når pasienter blir innlagt for operasjoner eller andre typer behandling. Det står i oppdragsdokumentet som er gitt til alle sykehus, men er ikke implementert. Det er ikke vanlig praksis. Noen steder har de fått det til – Bærum Sykehus og sykehuset i Stavanger gjør dette til en stor del. Hvis vi hadde fått det til i et større omfang tror jeg vi ville se resultater av det i et folkehelseperspektiv.

– Sett med mine øyne er det en etisk forpliktelse for helsepersonell, men innenfor vår kultur er det å tråkke innenfor intimsonen til folk å spørre om rusbruk. Vi kan omtrent spørre om sexvaner før vi spør om rusbruk. Vi trenger en holdningsendring, kanskje spesielt blant helsepersonell. Vi må kunne spørre om rusbruk på samme måte som vi spør om søvnvaner og kosthold.