Hun jobber for å hindre neste voldshendelse

Bodø

Stine Lekang Arntzberg har gått fra operativ tjeneste til en helt annen type politiarbeid. I dag leder hun avsnitt RISK (Risikoanalyse og kriminalitetsforebygging av vold i nære relasjoner) i Nordland.  Sammen med sosialfaglig utdannede kolleger oppsøker hun personer som er innblandet i saker om partnervold. 

En dag starter de kanskje i arresten hos en førstegangs voldsutøver med blackout og blod på klærne. Neste dag sitter de i samtale med en kvinne der samboeren igjen har rasert leiligheten.

Å erkjenne alvoret kan være avgjørende for å komme ut av en ulykksalig spiral

– Vi vet hva som ble sagt og observert på åstedet. Det gjør det vanskeligere å benekte eller bagatellisere det som har skjedd. Å erkjenne alvoret kan være avgjørende for å komme ut av en ulykksalig spiral, sier Arntzberg.

Forebygging – parallelt med etterforskning

Mens en straffesak etterforskes på vanlig måte, jobber RISK med å hindre at volden skjer igjen. De har innsyn i etterforskningen, men notatene Arntzberg skriver, deles ikke med etterforskerne. Taushetsplikten er avgjørende for å skape trygghet i samtalene.

I noen saker ønsker ikke den utsatte å anmelde – slik man også har sett i Marius Borg Høiby-saken. Likevel er politiet pliktig til å opprette sak når de får kjennskap til partnervold. Særlig i slike situasjoner kan RISK vurdere risikoen for ny og mer alvorlig vold annerledes enn partene selv gjør.

Vi har ennå ikke vært involvert i saker som har endt med drap

Det gjør arbeidet krevende, ikke minst fordi RISK tar kontakt på eget initiativ. Samtalene er likevel frivillige. Både den voldsutsatte og voldutøveren kan si nei til samtalene.

– Vi har ennå ikke vært involvert i saker som har endt med drap, men vi må være forberedt på at det kan skje, sier Arntzberg.

To team – én for hver part

Ett team følger den voldsutsatte, et annet følger voldsutøveren. Arbeidet kan handle om å roe ned en akutt situasjon, forklare juridiske prosesser, informere om vanlige krisereaksjoner eller følge til hjelpeinstanser og bistandsadvokat.

Tar en voldsutsatt selv kontakt for å få råd uten å oppgi hva som har skjedd eller oppgi hvem man er, råder Arntzberg dem heller å ta kontakt direkte med en bistandsadvokat. Der kan man fritt snakke om hva som har skjedd og hvem man er uten at det automatisk blir en straffesak.

Også voldsutøveren kan trenge en støttespiller utenfor RISK.

– Er en voldsutøver svært uenig i et besøksforbud, for eksempel når det også betyr at de ikke få se egne barn, anbefaler vi at vedkommende tar kontakt med en forsvarer som kan ta saken tilbake til politiet.

Tett samarbeid med andre instanser

I tillegg til å forebygge nye voldshendelser, har RISK som mål å redusere psykiske ettervirkninger og forebygge selvmord. De samarbeider tett med helse- og omsorgstjenester, krisesentre, barnevern og kommunale tilbud. Informasjon deles kun med samtykke, bortsett fra ved bekymring for omsorgen for barn.

Noen ganger er partene allerede i gang med hjelpetiltak, for eksempel gjennom Alternativ til Vold eller Støttesenteret for kriminalitetsutsatte (se mer informasjon i slutten av saken). Da kan RISK trekke seg tilbake, eller avklare om samarbeid rundt videre oppfølging er aktuelt.

Snakker åpent om rus som risikofaktor

– Vi kan snakke åpent om hvordan rus øker risikoen for nye voldsepisoder eller gjør det vanskeligere å håndtere konflikter. Men vi bruker ikke moralsk pekefinger, sier Arntzberg.

Når voldsutøver benytter kvelertak på sin partner, er det et alvorlig faresignal

Hun bruker også erfaring fra operativ tjeneste når hun møter voldsutøvere som har gått så langt at de har tatt kvelertak på partneren.

– Vi som politi bruker bare kvelertak ved nødverge. Denne typen voldsbruk kan være virkelig farlig. Når voldsutøver benytter kvelertak på sin partner, er det et alvorlig faresignal. Det kan gjøre inntrykk å høre.

Prioriterer saker med høy risiko for gjentagelse

RISK prioriterer saker med høyest gjentagelsesrisiko. Vurderingene gjøres blant annet med verktøyet SARA:SV, der voldshistorikk og livssituasjon inngår.

Rus er en selvstendig risikofaktor. Risikoen øker ytterligere dersom begge parter ruser seg, eller rollene som utøver og utsatt veksler mellom partene.

– Er de også avhengige av hverandre for å skaffe rusmidler, blir det enda vanskeligere å bryte. Da kan tiltak som besøksforbud ha liten effekt, sier hun.

Ved gjentatt, alvorlig vold kan politiet pågripe voldsutøveren, og gjennom besøksforbud med elektronisk kontroll flytte vedkommende til et område langt fra der den voldutsatte befinner seg.  

– Noen ganger gir det den utsatte pusterom til å ta imot hjelp. Andre ganger flytter den utsatte etter utøver.

Så lenge personen ikke vil i behandling, er det lite vi får gjort

Vanskelig når hjelpen ikke ønskes

RISK samarbeider med rusomsorgen, men frivillighet er en forutsetning.

– Så lenge personen ikke vil i behandling, er det lite vi får gjort. Strengt tatt er det ikke ulovlig å gå til grunne heller. Det må vi også forholde oss til.

Krisesentre er viktige samarbeidspartnere. Der kan man få god hjelp gjennom samtaler, uavhengig om man bor der eller ikke.

Fra 1. januar i år er det tydeliggjort i loven at alle som er utsatt for vold i nære relasjoner, skal ha rett til et krisesentertilbud. Problemet er at mange krisesentre ikke kan tilby hjelp for personer i aktiv rus. Det kan være for utrygt for andre som bor på senteret.

– Heldigvis finnes det unntak, som krisesenteret i Mo i Rana. Da kan vi hjelpe med kontakt og transport. Fleksibilitet er helt avgjørende, sier Arntzberg.

Hun har nylig skrevet masteroppgave om arbeidet i RISK. Den har den treffende tittelen: «Dette er ikke matematikk».