Hva gjør vi med de siste dagligrøykerne?

– Jeg har prøvd å slutte mange ganger. Men aldri lenge nok til å bli en ikke-røyker, stort sett bare noen uker. Første gang da røykeloven kom, og én gang i hele ni måneder! forteller Tone.

Hun ønsket å slutte fordi røyk er helseskadelig, fordi gammel røyk lukter fælt og fordi hun ikke har noen venner som røyker. Hun må stort sett gå ut og røyke alene.
Men hun har altså alltid begynt igjen. Det har alltid vært i forbindelse med triste nyheter eller store motbakker i livet. Det har alltid begynt i det små og alltid økt på etter hvert.
– Jeg begynte å røyke mer da det ble for mange «bulker i veien». Det ble en slags trøsterøyking – eller kanskje mer selvdestruksjon: «Nå kan være det samme med alt». Dette var vonde, rastløse stressrøyker. 

Lever i akutt fare

I løpet av de siste 40-50 årene har andelen dagligrøykere sunket fra over 40 til under 10 prosent. Men det er fortsatt flere hundre tusen røykere igjen – vi antar rundt 500.000, forteller seniorforsker Tord Finne Vedøy.

– I denne gruppen finner vi en overrepresentasjon av folk som er enslige, har lav eller ingen utdanning, folk som ikke er i arbeid og folk over 45 år. En del av dem er alt dette på én gang. Det er de som aldri sluttet da «alle andre» gjorde det. De lever nå i akutt fare.

Vedøy er sosiolog og seniorforsker i Avdeling for rusmidler og tobakk ved Folkehelseinstituttet og har sammen med Karl Erik Lund skrevet kapittelet «De siste dagligrøykerne» i boken «De rike drikker mest, de fattige rammes hardest» (red. Willy Pedersen) som ble lansert i januar i år.

Det begynte med slankerøyk

Tones første røyk tok hun da hun jobbet på en campingplass sammen med et par andre jenter sommeren før hun fylte 18. Til lunsj fikk de gratis kaker og kaffe, og etter et par uker «begynte vi å trille», forteller hun.

Men én av de fast ansatte tok aldri for seg av kakene og hun var veldig tynn. Derimot tok hun en røyk til kaffen. Det var lurt, syntes de andre, og jentene begynte å gjøre det samme. Tone syntes aldri den røyken var god. 

Som 23-åring og student ble det røyking igjen. Bare litt da også, men det økte på. Hun visste at det var skadelig, men det var så mange som røykte, og hun var fortsatt litt redd for å legge på seg. Hun tenkte ikke at hun skulle bli en røyker resten av livet. 

Jeg gledet meg til å begynne igjen, og gjorde det da ungen var seks måneder

Da hun var 25, ble hun gravid og sluttet helt. 
– Jeg gledet meg til å begynne igjen, og gjorde det da ungen var seks måneder. Men bare én om dagen. Den sparte jeg til han hadde lagt seg. Da hadde jeg en stille stund helt for meg selv med kaffe og røyk.
Hun har aldri røykt inne hjemme, bare av og til under kjøkkenviften når det er veldig, veldig kaldt.

De færreste vil slutte

Blant enslige, ikke-sysselsatte, og blant dem med kort utdanning har det vært lite endring i røykeatferden. Andelen som røyker mer enn 15 sigaretter om dagen, har vært stabil, og de færreste har planer om å slutte. De som både er gamle og har kort utdanning, er verst. Blant dem har det ikke vært noen nedgang siden 70-tallet, forteller Vedøy.

Alle kampanjene, alle restriksjonene, reduksjonen i tilgjengelighet, den svært så ofte medieomtalte dødeligheten og helserisikoen og det at røyking er blitt utrendy – altså alt som har virket på «folk flest» – har i mye mindre grad bitt på denne gjengen.
 

– De strukturelle tiltakene har virket bra, men ikke for grunnfjellet. Hva gjør vi med det? spør Vedøy.
Selv tror han et av svarene er å gjøre alternative nikotinprodukter mye mer attraktive.

– Det kunne vært interessant å se om dagligrøykere i disse gruppene hadde byttet til alternative nikotinprodukter hvis prisen ble satt ned og produktene var mer attraktive. Hvordan ville det gått? undrer han.

Han synes det er problematisk at de mest populære e-sigarettsmakene blant voksne røykere er blitt ulovlige. De kunne kanskje fått de mest innbitte røykerne over på noe som var mindre farlig.
Han mener også at det i de senere årene har vært gjort lite når det gjelder opplysning.

Store dilemmaer
– I boken skriver dere at det ikke synes som om myndighetene har hatt noen annen plan for de siste dagligrøykerne enn å sakte la dem dø ut. Nå ser vi at stadig flere unge begynner med snus og e-sigaretter. Mener du likevel at det er forholdsmessig først og fremst å tenke på helsen til de gamle framfor å hindre de unge i å begynne?

– Dette er et dilemma rundt alle rusmidler. Det er vanskelige avveininger.

Røyker du når du er 40 år, taper du leveår for hvert år som går. Faren er ikke så akutt for ungdommen.

 

– Vi skal sammenligne en gruppe ungdommer som står i fare for å bli avhengig av nikotin, en uklar gruppe med uklar risiko, mot en gruppe som har veldig stor risiko, og et klart og tydelig bruksmønster. Røyker du når du er 40 år, taper du leveår for hvert år som går. Faren er ikke så akutt for ungdommen. Og hvor stor fare utsetter ungdommer som bruker e-sigaretter seg egentlig for? Vi vet ikke helt, men beviselig for mye mindre fare enn de som røyker sigaretter daglig. Disse debattene går nå.

Aldersforskjeller i røyking over de siste tiårene: 

– Vi har ikke full kunnskap om det som utvikler seg raskt. Men vi vet at de e-sigarettene de nå bruker, pr i dag er forbudt og uregulert – det er ingen kontroll. Hvis man ønsker kontroll på det som er tilgjengelig, må det reguleres annerledes enn nå.
Men han medgir at han ikke er veldig begeistret for disse e-sigarettene. Han er litt bekymret for ungdomsbruken, og så blir det mye plast og annet elektronisk søppel …

–  Kalkulert risiko

– Bare la oss dø ut! I alle fall de av oss som er over 60. Ikke bruk ressurser på oss, sier Tone.
– Vi vet hvor skadelig det er. Det er en kalkulert risiko. Bruk heller alle ressursene på å forhindre at unge begynner å røyke!

Jeg har såpass kort tid igjen at det ikke er verd å slutte. 

Tone sier det helt uten sarkasme. For henne er røykingen verd risikoen.
– Jeg er over 60. Med den sykdommen jeg har, sier statistikken at livet mitt blir 7-10 år kortere enn gjennomsnittet, og med røykingen blir det 7-14 år kortere. Da har jeg såpass kort tid igjen at det ikke er verd å slutte. For det krever ganske mye energi og tid å slutte, også.

– Foreløpig har jeg ganske god lungekapasitet – legen min mener den burde vært mye verre, ler hun.
Det kan nok tenkes det er fordi hun har trent masse gjennom livet.

Premie-, kose- og pauserøyk

For Tone er ikke en helt typisk dagligrøyker. Hun er riktignok over 45, enslig og delvis utenfor arbeidslivet, men hun har til sammen åtte års utdanning ved høgskole og universitet, og et langt og mangfoldig arbeidsliv bak seg.  Og på gulvet i gangen står skistøvlene og skismøringsboksen klare for sommereksil i kjelleren. Skisesongen er over for i år.

Hun har vært et ihuga trenings- og friluftsmenneske, og de beste sigarettene er dem hun tar ute i naturen. I «gamle dager» var topptur-røyken den aller beste – den røyken som var premien da fjelltoppen og dagens turmål var nådd. Så fikk hun en kronisk sykdom i midten av 30-årene. Hun ble etter hvert ufør, og fjelltoppene ble uoppnåelige.

Men fortsatt er hun mye i skogen og i fjellet. Da er kose- og pauserøykene viktig – røyken og kaffetermosen ved bålet etter nistepakken.

Vet for lite om  dagligrøykerne

Nå vet vi litt om Tone. Men Tord Finne Vedøy skulle ønske de visste mer om disse siste dagligrøykerne. For undersøkelsen de har gjort, sier først og fremst noe om gruppenss grove sosiodemografiske profil, mens dette egentlig er en veldig heterogen gruppe.

– Vi får ikke vite mye om hvem de er og hvorfor de røyker. Kort utdanning, ja vel, men hva så? spør forskeren.

– Er det på grunn av språkbarrierer? Har de store problemer i livet med for eksempel bruk av rusmidler, dårlig psykisk helse eller andre problemer?  Er det personer som har risikofylte livsstiler, for eksempel med fedme eller skadelig alkoholbruk? 

Alt dette er livsbetingelser som både kan gjøre det vanskelig å slutte å røyke, og samtidig utgjør tilleggsbelastninger som vil forsterke helserisikoen fra røyking.

– Det er et stort gap mellom befolkningsundersøkelser, som vår undersøkelse er – altså statistikkproduksjon – og den type undersøkelser som kunne gitt oss rike sosiologiske, psykologiske og mer detaljert sosiodemografiske svar på dette, forklarer han.

De tror ikke røyking er så farlig

Men én ting undersøkelsen viser, er at røykerne i mye mindre grad enn ikke-røykerne mener at røyking er svært skadelig. På en skala fra 1 til 7 der 1 er «ikke skadelig» og 7 er «svært skadelig», svarer røykerne gjennomgående med en lavere score enn ikke-røykerne.

9 prosent av dagligrøykere i alderen 16-74 svarte 4 eller lavere i 2020-2022, mot 2 prosent blant ikke-dagligrøykerne. Så her er det nok litt selvbedrag ute og går, mener Vedøy.

– Så spørsmålet er om det er mulig å nå disse med alternative nikotinprodukter, hvis de faktisk ikke mener at røyking er så farlig?
– Det er jo et poeng. De som svarer mindre enn 3 på skalaen, ser jo ikke noe vits i å slutte. Men dette er en liten andel. Dette er «grunnfjellet» av røykerne. De det kanskje ikke er mulig å endre.

Men Tord Finne Vedøy understreker at det ikke bare er fare som motiverer til røykeslutt, men også lyst, estetikk, lukt, image og penger. Penger har riktignok kanskje ikke så mye betydning som en skulle tro, påpeker han. En sigarettpakke er kjempedyr nå, men faktisk ikke dyrere enn den var på 80-tallet, målt etter relativ inntekt. Prisen har økt mye, men altså bare regulert etter generell prisvekst.

Må smake røyk!

Så hva skal til for at Tone skal slutte?
– Jeg er ikke motivert. Det måtte i tilfelle være et totalforbud – jeg ville ikke gått i demonstrasjonstog mot det forbudet. Jeg var veldig for røykeloven også. Dessuten finner jeg ingen gode substitutter.

Hun har prøvd nikotintyggegummi, nikotinspray, nikotinplaster, og en gang fikk hun en e-sigarett av sønnen sin – med en eller annen smak. Det gjorde definitivt ikke e-sigaretter mer attraktivt for henne.
– Den likte jeg ikke! Røyk skal smake røyk! Jeg kan kanskje vurdere å bli overtalt til å vurdere e-sigg med røyke-smak …  

For Tone må det være en ordentlig røyk. Hun vet ikke helt hvorfor. Det har noe med selve sigaretten å gjøre – selve røykeritualet, røykeatferden …
– Men først og fremst måtte jeg hatt et rolig liv med færre bekymringer. Jeg står i for mye nå. Dessuten er jeg for gammel, så jeg gidder ikke.

Selv om hun mener at røykerne over 60 skal få dø ut uten innblanding, mener hun samfunnet godt kan bruke litt ressurser på de litt yngre dagligrøykerne. Hun foreslår å trappe opp informasjonen, mediene må skrive mer om helsefaren – i jevnlige drypp. Røyken kan være mindre tilgjengelig – gjerne i egne utsalgssteder. Litt som Vinmonopolet. Og for de helt unge bør det være mer informasjon i skolen.

Hun er enig med Vedøy i at pris ikke har særlig stor betydning for folk som allerede røyker.
– Folk kutter heller på maten enn på røyken. Det har jeg observert her jeg bor.