-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
I ti år har Veien Ut gjennomført store ekspedisjoner som en del av behandlingstilbudet. Jubileumsturen gikk gjennom Nordvestpassasjen, som sjette norske seilbåt etter Roald Amundsen.
“Okay ladies and gentlemen, we did it! This is Nome!”
Raymond Tollefsen står på dekk og filmer med mobilen.
Klokken er halv åtte lokal tid, den 11. september 2024. Seilbåten Skydancer, en 73 fots skonnert av stål og aluminium, dupper mot indre havn i den amerikanske småbyen Nome, i Alaska.
Om bord er en gjeng som har vært ute en vinternatt før. De har opplevd mye, men følelsen av å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen, som sjette norske seilbåt etter Roald Amundsen i 1903 – 1906, er ubeskrivelig.
En historisk dag
– I dag er en historisk dag! Vi fikk beskjed fra amerikanske havnemyndigheter om at vi er den første båten som er gjennom Nordvestpassasjen i år, forteller Are Lerstein.
Han er mer skjeggete enn vanlig. Syv uker til sjøs har satt et sjarmerende, litt værhardt preg på ansiktet.
Ved siden av står en tydelig rørt Jan Schøyen og gliser.
– Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. For en gjeng, og for et vertskap! Det er 10-års-jubileet sitt, det.
Ti år med Veien Ut
I 2013 var Jan Schøyen ansatt i Svelvik kommune, der han jobbet som aktivitetsleder. Han hadde selv slitt med rus i oppveksten, men hadde vært rusfri siden 2002. Under tilfriskningen hadde han funnet stor glede i å være ute i naturen. Nå prøvde han å hjelpe andre med den samme metoden.
– Jeg hadde ansvar for å få med gærningene ut i skauen, sier han lattermildt.
Til tross for en tidvis krevende jobb opplevde han at det var virkningsfullt, og mange av de tunge rusmisbrukerne responderte positivt på turene. Raymond Tollefsen var en av dem.
– Jan tok seg av den verste gjengen, de som var gitt opp av samfunnet. Hans oppgave ble å skape et tilbud til dem, forteller Tollefsen.
Rusfri etter første langtur
Kona til Jan Schøyen, Katrine Chi, jobbet på den tiden i tv–bransjen, og var inspirert av Lars Monsen og programmet «Ingen grenser». Med bakgrunn i erfaringene med å møte rusavhengighet med friluftsliv dannet ekteparet Stiftelsen Veien Ut. En sentral del av behandlingstilbudet er en tre måneders lang ekspedisjon.
Raymond Tollefsen skulle være med på første tur, og forteller at han på det tidspunktet begynte å tære på familiære relasjoner. Moren hans var utslitt, og datteren var lei og frustrert over faren som hadde stadige tilbakefall.
– Jan støttet datteren min. Hun brøt all kontakt med meg, med Jans velsignelse. Det ble motivasjonen til å gå i gang med jobben å bli rusfri. Etter den første turen, som gikk til Svalbard, har jeg vært ute av LAR og rusfri, sier Tollefsen.
«Ingenting er umulig...»
«...det umulige tar bare litt lengre tid,» skal oppdager og polfarer Fridtjof Nansen ha sagt.
– Vi er opptatt av å vise at det umulige er mulig, sier Jan Schøyen.
– Det er så mange begrensninger i rusbehandling at man tidvis ikke får gjort noen ting. Folk blir ofte friskere av å få utfordret seg litt, og dette er en bekreftelse på at alt går, legger han til.
Schøyen viser til at mange av dem som har deltatt på Veien Ut sine ekspedisjoner fortsatt er rusfrie, fordi de har lært å takle livet på en ny måte.
Utrolig imponerende å se hvor knirkefritt alt gikk
Under sommerens seilas gjennom Nordvestpassasjen var Schøyen imponert over hvor god gruppedynamikk og få konflikter det var. Han tror det kan komme av deltakernes bakgrunn og utfordringer de har stått i tidligere.
– Det er helt vanlig å måtte prate ut om ting i løpet av lengre ekspedisjoner, men her var det utrolig imponerende å se hvor godt gjengen fungerte sammen. Med 11 mann ombord, på et rimelig begrenset område, var det imponerende å se hvor knirkefritt alt gikk, sier Schøyen.
Uforskammet få konflikter
Han sier at for å kunne leve et varig rusfritt liv, så må du ha et veldig bevisst forhold til hvordan du tenker og hvordan du oppfører deg. Begynner du å slurve med de tingene så er det lett å begynne å ruse seg igjen.
– Du må være den beste utgaven av deg selv hele tiden, og det blir veldig nyttig i en slik sammenheng, forteller han.
Are Lerstein har samme oppfatning av samarbeidet ombord.
– Det handler om å fungere i et ærlig og åpent fellesskap. Som tidligere rusavhengige så faller det seg helt naturlig at vi er åpne og prater om ting. Det var uforskammet få konflikter underveis, for vi bærer løsningen som vi har praktisert i mange år, sier han.
Store kontraster på Grønland
Ekspedisjonen startet på vest-Grønland i juli, hvor de seilte rundt i påvente av at Nordvestpassasjen skulle bli isfri nok til å starte turen. For flere av deltakerne ble det et sjokkerende møte med lokalsamfunnene de var innom.
– Mange steder var det søplete og forfallent. Jeg tror det blir sånn når hvite menn skal lage reservater for urbefolkningen. Den energien merket vi, forteller Schøyen.
Mange samfunn på Grønland har store utfordringer med vold, overgrep og misbruk. Enkelte av byene er såkalte «dry communites», hvor det ikke selges alkohol, i et forsøk på å redusere kriminaliteten.
Are Lerstein forteller at det var helt vanlig å se unger og hunder fyke rundt i gatene fra morgen til kveld.
– Samtidig er inuittene et ufattelig raust folkeslag. Vi ble tatt godt imot og invitert inn som om vi hadde kjent dem hele livet, sier Lerstein.
You never walk alone
For Are Lerstein var behandlingen gjennom Veien Ut virkelig veien ut av et langt og tungt misbruk. Han satt i fengsel i 2014 da første turen gikk til Svalbard. Men innelåst bak høye murer fant han motivasjon til endring, og var med som deltaker i 2015,.
– Jeg har opplevd mange magiske turer, det har vært storslått natur og sånne ting. Men det viktigste for meg har vært å møte likesinnede. Terapeuten var veldig personlig på en profesjonell måte, og jeg ble utfordret til å møte meg selv som menneske, sier han.
Lerstein forteller om en metode som går ut på å løfte frem det tunge man går og bærer på, og å tørre å stå i ubehaget og ærligheten.
Fravær av støy
– Alt blir enda mer forsterket fordi behandlingen foregår ute i naturen, og så er det noe med tilstedeværelsen. Du har fravær av støy, og da er det lettere å kjenne etter hvordan man har det, sier han.
Han trekker også frem at det på tur raskt skapes tillitt til andre deltakere.
– Det er lettere enn mange andre steder i samfunnet å være seg selv.
Å bruke naturen som metode la grunnlaget for Medvandrene, ettervernsorganisasjonen som Lerstein med flere stiftet i 2017.
– Jeg har egenerfaringen, og vet at det fungerer.
En øvelse i tilstedeværelse
Ombord på Skydancer gikk dagene med til spising, soving, hviling og jobbing.
– Mange tenker kanskje at en ekspedisjon er full action hele tiden, men det er det ikke. Det er mye venting, mimrer Lerstein.
For han personlig ble den største utfordringen ventetiden på Grønland før Bellotsundet ble isfritt nok til at de kunne seile igjennom. Bellotsundet er et 25 kilometer langt og ganske smalt sund. Isforholdene her avgjør om det er mulig å fortsette gjennom passasjen.
Kjente på pessimismen
– Før vi kom dit, så kjente vi litt på pessimismen, og begynte å frykte at vi kanskje ikke skulle klare dette, sier han.
Men takket være gode vurderinger og beslutninger fra kapteinen som satt og gransket is-, vær- og vindkart, kom båten seg trygt igjennom.
– I Bellotsundet kom naturopplevelsene som perler på en snor, sier Lerstein og forteller om møter med både isbjørner og hvithval.
Ekspedisjonen fikk også en del dårlig vær underveis, og båten måtte søke nødhavn flere steder.
Lerstein tenkte mye på hvordan Amundsen hadde det på denne reisen for over hundre år siden.
Hundekjørerbyen
Gjennom Medvandrerne har Lerstein jobbet flere år som frivillig under Femundløpet på Røros, så for han vår et av turens store høydepunkter å komme frem til hundekjørerbyen Nome.
Det verdenskjente hundeløpet Iditarod er inspirert av en hendelse i Nome vinteren 1925. Like etter at siste forsyningsbåt hadde forlatt byen for vinteren ble flere av innbyggerne rammet av difteri. For å unngå en dødelig epidemi blant befolkningen, kjørte 20 hundesledespann 1085 kilometer gjennom Alaskas øde villmark for å få medisinen frem til pasientene i tide.
– Å komme frem til Nome, med sin historie med gullgravere, pelsjegere og hundekjøring, var helt rått. Jeg fikk gåsehud da jeg gikk oppover Main Street. Jeg har en nesten personlig forhold til Iditarod, og det å stå i de samme gatene ble veldig nært.
Godt med langtur
– Disse lange turene, de gjør noe med deg. Du er mere til stede, langturene har en god effekt. Alle ting, alle utfordringer hjemme blir litt banale.
Raymond Tollefsen har så vidt rukket en dag på jobb etter hjemkomsten. Som nyvalgt styreleder for Norsk forening for utendørsterapi slår han et slag for behandlingsformen.
– Utendørsterapi har vokst og utviklet seg mye de siste ti årene, og vi skal utvikle dette fagfeltet videre.
Tollefsen forklarer at det ligger en 12-trinns-behandling i bunn av terapien i Veien Ut.
– Det var den som lærte meg om meg selv, og satte meg i stand til å leve rusfritt,
forteller han.
– Som å komme til himmelen
Etter fem år, de siste to som styreleder i Veien Ut, med mye læring om rusfeltet og
rusbehandling ble han tilbudt jobb i ARA Drammen.
– Herregud, det offentlige, ler han.
Men det viste seg at en jobb i det offentlige skulle være akkurat det han trengte.
– Det var som å komme til himmelen. Systemet er på plass, kompetansen er på plass.
Mange trenger bare å prate med noen som skjønner dem.
Han sier at den mest kritiste fasen for en rusavhengig er nå vedkommende kaster inn håndkleet og legger seg inn på avgiftning. Tollefsen mener at det å kunne møte en med egenerfaring, er uvurderlig.
– Mange trenger bare å prate med noen som skjønner dem. Det er den faste jobben min nå, sier Tollefsen.
Tollefsen forteller at han ikke var vanskelig å be da han ble spurt om å være med jubileumsekspedisjonen til Veien ut.
– Det lå litt i kortene at vi skulle gjøre noe spesielt når Veien Ut fylte ti år. Selv om mange av oss hadde jobb og andre forpliktelser fikk vi ordnet fri. Man takker ikke nei til noe sånt.
Veien videre
Etter 3577 nautiske mil, eller over 6600 kilometer, er den fysiske reisen over for denne gang. Samtidig fortsetter jobben med å videreutvikle utendørsterapi, og gjøre det mer tilgjengelig.
– Vi driver jo med noe vi tror på, og ha lyst til å formidle det ut, forteller Are Lerstein.
Han tar med seg mange gode lærdommer fra turen, og en styrket tro på de valgene han selv har tatt.
– Det er lite rom å trekke seg unna på i en seilbåt, samtidig var vi sterke nok til å takle hverandre. Det var godt å ha rutinene, vaktordningene og gjøremålene når man blir litt lei hverandre.
Så legger han til at terapeuten kanskje ville ha omformulert det til at man blir lei seg selv i møtet med andre.
Ikke undervurder folk som har vanket gatelangs
– Sånn sett var det en ytre reise, på samme måte som det var en indre reise.
Han ønsker at ekspedisjonen kan være til inspirasjon for andre, og en tydelig beskjed til systemet som jobber med rusavhengighet.
– Jeg håper at storsamfunnet ser at selv om man har en fortid som rusavhengig, så kan man navigere seg gjennom Nordvestpassasjen. Ikke undervurder folk som har vanket gatelangs.
Nordvestpassasjen 2024
Seilasen gjennom Nordvestpassasjen var i regi av behandlingsinstitusjonen Veien Ut, som ble startet av Jan Schøyen og kona Katrine Chi i 2013.
Behandlingen og ettervernet er tredelt, og varer i til sammen 12 måneder.
En viktig del av behandlingen er en skikkelig langtur eller ekspedisjon. Vanligvis har ekspedisjonene startet ved Namsvannet i Nord-Trøndelag. Derfra har deltagerne gått til fots via Sverige, over Saltfjellet og til Bodø, og så seilt fra Bodø tur/retur til Svalbard.
Jubileumsturen i 2024 besto av deltakere som har gjennomført programmet tidligere, samt sykepleier, erfaringskonsulent og fotograf.
Nick Weis Fogh og Torill Estella Pfaff eier S/Y SkyDancer, båten som er blitt brukt på flere av ekspedisjonene.