-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Bare gjorde det. Suad Abdi så at dagens rus- og psykiatriomsorg ikke var effektiv for de med minoritetsbakgrunn- og bestemte seg for å gjøre noe med det.
Bare gjorde det. Suad Abdi så at dagens rus- og psykiatriomsorg ikke var effektiv for de med minoritetsbakgrunn- og bestemte seg for å gjøre noe med det.

Kan bli årets sosiale entreprenør for sitt arbeid med rus og psykisk helse

Suad Abdi vil helst ikke snakke om seg selv. Hun vil snakke om minoriteter som sliter med rus og psykiske utfordringer og organisasjonen hun har startet: MIO. Nå er tobarnsmoren nominert til Årets Sosiale Entreprenør 2020.

– Jeg vil helst ikke snakke så mye om meg selv, men mer om organisasjonen jeg jobber i, sier en smilende Suad Abdi (39) da vi møter henne på Tøyen.

Det er høst, ruskevær og storefri. Stemmen hennes nesten drukner i den glade støyen fra barna i skolegården like ved. Det lille torget vi står på er omgitt av høye trær. Fasademalerier i sterke farger pryder brannveggene på de omkringliggende husene.

Abdi stråler, hun har nettopp fått vite at hun og organisasjonen hun har startet, MIO (Minoritetenes interesseorganisasjon) er nominert til Årets Sosiale Entreprenør 2020. Organisasjonen har som mål å være et talerør for minoriteter med ikke-vestlig bakgrunn som sliter med rus og psykiske utfordringer.  

i det siste har Suad Abdi vært travel med å forberede en faglig frokost MIO arrangerer denne uken.

Fagfrokost onsdag 14. oktober

Onsdag 14. oktober 2020 inviterer Abdi til fagfrokost kl. 08.30 på Kulturhuset i Oslo og online. Temaet er: «Hvordan er det å være minoritetsperson som pasient i den norske rus- og psykiatriomsorgen?». Her vil hun og brukermedvirker i MIO, Amir Tehrani, introdusere organisasjonen og fortelle om hvordan de skal jobbe for å tette gapet mellom minoritetsgruppene og helsevesenet.

I tillegg vil Dr. Sharam Shaygani, psykiater og spesialist i rus og avhengighetsmedisin, snakke om temaet tilhørighet. Hvorfor det er viktig for hjelpeapparatet, og hva det betyr i praksis.

Fagfrokosten er gratis å delta på, og åpen for alle. Det er begrensede plasser, så man må reservere i forveien. Seminaret vil også streames. Her er link til arrangementet: 

Faglig frokost onsdag 14. oktober kl. 08.30

 

Myke opp og tette gapet

Tobarnsmoren fra Groruddalen er utdannet hjelpepleier. Hun har studert statsvitenskap ved Universitet i Oslo, og har en mastergrad i England innen Internasjonal politisk økonomi.

Hun gjorde et uvanlig karrierevalg for en statsviter da hun fant ut at hun helst ville jobbe med mennesker og ikke på kontor. Ved en tilfeldighet havnet hun i Kirkens Bymisjon. Der har hun nå jobbet i åtte år, i en av Bymisjonens boliger for rusavhengige som også har utfordringer med psykisk helse.

–  Det var gjennom jobben min i Bymisjonen jeg oppdaget at det var et behov der ute som det måtte gjøres noe med, forteller Abdi. Og hun gjorde noe med det.

Mennesker som kommer ut av behandling og lengere opphold, slippes mange ganger ut til ingenting. De har verken bolig, nettverk eller aktivitet på plass. Og når ingen av de behovene er dekket, så går de raskt tilbake til det kjente. Det betyr tilbake til rusen. Tilbake til en venns sofa. Tilbake til et liv uten struktur.

– Det var med andre ord et stort gap mellom minoritetsmiljøene og deres behov, og systemet. Og i de fleste tilfellene var det personen som måtte tilpasse seg behandlingene og systemet. Ikke motsatt. Det å myke opp, og tette dette gapet, det ble vårt mandat, sier Abdi engasjert.

Forbundet med skam

Det er vel kjent at mange med minoritetsbakgrunn gjør lite bruk av eksisterende tilbud for personer med utfordringer knyttet til rus, psykisk helse og vold.

Abdi forteller at det blant annet skyldes at det er forbundet med skam og tabuer for mange. Både å bruke, og å oppsøke helsevesenets tilbud. I mange land er det også forbundet med skam å slite med psykisk helse. Man skjuler det så lenge man kan, med eller uten hjelp fra familien.

– De fleste prøver først religiøse løsninger for å behandle psykiske utfordringer. Helsevesenet er det siste stedet mange vil oppsøke.

Unge som systemet ikke fanger opp

– Det er også et stort behov for informasjon i minoritetsmiljøene generelt om rus og psykisk helse. Hvor skal man henvende seg, behandlingsforløp og mye mer, sier Suad.

Mange med minoritetsbakgrunn har fått høre skrekkhistorier om at man blir dopet ned i behandling. Og at skammen tar overhånd når man er lagt inn på institusjon.

Dette fører til at mange ender med å selvmedisinere seg. For igjen å bli isolert fra familien og et ellers godt miljø. 

– Mitt personlige «hjertebarn» er unge mennesker som systemet ikke klarer å fange opp i riktig tid. Og som foreldrene ikke klarer å håndtere her i Norge. De blir sendt til foreldrenes hjemland for å «komme på rett vei» igjen. Noen blir sendt til lukkete «koranskoler» som driver med alt annet enn å lære bort koranen.

I mange tilfeller finner de unge veien tilbake til Norge for egen maskin, eller med foreldrenes hjelp. De kommer tilbake traumatiserte, og får store vanskeligheter. Søsken og foreldre avviser dem. Og hvis systemet på nytt da ikke klarer å hjelpe, mister de all tillitt til mennesker og klarer ikke å nyttiggjøre seg den hjelp som senere tilbys. De faller utenfor.

– Minoritetsforeldre trenger informasjon om ungdom og rus. Om hvor de skal henvende seg, behandlingsforløp, hva de kan gjøre, hvem de kan be om hjelp. Og om hvordan barna deres påvirkes når de blir sendt tilbake til hjemlandet, sier Suad.

Informasjon på eget språk

Noen vet heller ikke at det finnes gode helsetilbud.

– Det er stort behov for informasjon i minoritetsmiljøene om rus- og psykisk helse. Det finnes generelt mye informasjon tilgjengelig om rus, psykisk helse, behandlingsmuligheter og lavterskeltilbud. Men i minoritetsmiljøene kan denne informasjonen være en mangelvare.

Her er språk en viktig faktor. Det å få informasjon på ens eget språk vil gi bedre forståelse, og bedre bruk av tilbudene som eksisterer. Men alt er ikke språk. Det er også viktig å gi opplæring og informasjon til helsepersonell, om de utfordringene folk med minoritetsbakgrunn har.

MIO jobber på mange plan for å øke kunnskap, spre informasjon, lære opp folk med brukererfaring til å jobbe med miljøene, motivasjon og likemannsarbeid, opplæring av helsepersonell og opplæring av behandlingsinstanser.

– Vi tror at summen av dette vil øke fokus på dem som trenger hjelp, og hvordan vi kan nå dem til riktig tid og rett sted.

Ekstra krevende for sårbare grupper

– I et ideelt samfunn ville vi ikke trengt en organisasjon som MIO, men vi lever ikke i et ideelt samfunn. Og når det er usikre og krevende tider som nå, så er det ekstra krevende for samfunnets mest sårbare grupper, sier Suad.

Hun mener MIO trengs for å kunne løfte minoritetenes behov og utfordringer frem for politikere, beslutningstakere og personer som jobber med rus, psykisk helse og migrasjonsutfordringer.

– Det viktigste for oss er at alle med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn, som har psykiske utfordringer, rusproblemer og/eller migrasjonsutfordringer, også får de tjenestene de trenger. Når de trenger dem.

På riktig vei

– MIO har vært velsignet med en god start.  Vi er en gjeng som fungerer godt sammen, og vi har utrolig dyktige og dedikerte frivillige. Det aller beste er at vi har fått muligheten til å kunne følge brukere, og at vi blir kontaktet for råd og veiledning, sier Abdi optimistisk.

– Jeg kjenner at vi er på riktig vei med den jobben vi har påtatt oss på vegne av mange mennesker i vårt samfunn som trenger en stemme.

Har stor tro på Suad Abdi

Abdi har siden 2019 vært tilknyttet Tøyen Unlimited, en nabolagsinkubator som støtter sosiale entreprenører på Tøyen.

Daglig leder Helga Tønder sier hun har stor tro på Abdi, og mener at hun har et helt spesielt øye for målgruppen sin. Og opererer med dyp respekt for dem.

– I løpet av dette året har vi sett at ideene til Suad har skapt gjenklang hos fagfolk. Og at hun får resultater. Når man snakker med Suad om det arbeidet hun gjør, er det slående hvor stor kunnskap og dypt engasjement hun har for målgruppen sin. Hun ser hele tiden muligheter for å skape et bedre system for dem. Skjønner at det er hun som må gjøre det. Og så gjør hun det. Det føles trygt. Og det gir henne en voldsom tyngde, som få andre har. Jeg tror det er det som kommer til å gjøre at hun lykkes, sier Tønder.

 

 

 

 

 

 

Les mer om følgende emner: