-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet
– Det var bare slik. Jeg kunne ikke leve hans liv, sier Finn Nordmo. I mange år slet sønnen hans, kommuneoverlegen i Glomfjord, med tung rus- og spilleavhengighet.
Sønnen til Finn Nordmo, Eirik, måtte bli 50 år før han ga slipp på sin alkohol-, morfin- og spilleavhengighet.
I 30 års tid har foreldrene stilt opp med penger, husrom, raushet og fordomsfrihet for sønnen. Han kombinerte et arbeidsliv som lege med å være rusmiddel- og spilleavhengig. Jeg intervjuet den tidligere kommuneoverlegen i mai for Legetidsskriftet med tittelen «Et dobbeltliv som heldigvis sprakk.»
Her forteller han at han er rusfri på fjerde året og aldri har hatt det så bra som nå. Dette til tross for at han ikke lenger har legelisens og er blitt dømt for å ha tatt morfin fra medisinskapet på sykehjemmet på Ørnes.
Etter møtet vårt tenkte jeg på de pårørende.
Faren til den tidligere kommuneoverlegen var næringslivsleder i Glomfjord. Hvordan var det for ham å oppleve at sønnen ble rusavhengig og mistet legeautorisasjonen sin?
Nylig møtte jeg Finn Nordmo, som klarte å hjelpe sønnen sin samtidig som han holdt fast i sitt eget liv. Han er nå 82 år og fortsatt engasjert i tettstedets industriutvikling.
Medisinerstudenten som var blakk
Som ung hadde sønnen Eirik vært ivrig på å spille på hester og bruke penger på ulike lotterier og spill, men faren oppfattet det aldri som et stort problem.
Da Eirik valgte Polen for å studere medisin, var det god tilgang både på puber og kasinoer. Sønnens konto var tom allerede dagen etter at studielånet hadde kommet. Han trengte penger og ringte hjem til Glomfjord. Det var ikke lenger bare sønnen som var i krise.
Brukte metoder fra katastrofehåndtering
Dette var første gang Finn måtte ty til de samme metodene som han lærte på katastrofekurs da han var direktør i Norsk Hydro. Der lærte de strukturerte måter å identifisere farer og utfordringer på. Dessuten fikk de opplæring i hvordan håndtere situasjonen når katastrofen var et faktum. Rasjonalitet var en viktig faktor for å få det beste resultatet.
Sentralt stod følgende stadier; stoppe opp, analysere, vurdere og reagere. Sammen med andre ledere i inn- og utland, diskuterte de ulike scenarioer. Heldigvis var det også rom for å lufte personlige problemer.
– Jeg var åpen om familesituasjonen både til min sjef i Brussel og noen av mine nærmeste kollegaer på kursene. Det viste seg at vi var flere som hadde problemer på hjemmebane. Det ble viktig å kunne snakke om situasjoner som stadig oppstod hjemme hos oss. Gode råd fikk jeg også.
Oppsøkte hjelp og fagfolk
Men han snakket ikke bare med kollegaer. Han oppsøkte fagfolk og leste boken «Spelfällan: jag kan sluta spela när jag vill – skal vi slå vad?» av Arne Edström. Han tok så kontakt med forfatteren som selv hadde hatt spilleavhengighet og drev en behandlingsinstitusjon. Finn skjønte at spillavhengighet er en sykdom som er vel så vanskelig å bli kvitt som rusavhengighet.
Han er sønnen vår. Det blir han så lenge vi lever. Så vi stilte selvfølgelig opp.
Finn, som nå hadde stoppet opp og gjort de nødvendige analyser, kunne deretter vurdere og reagere.
– Det handlet om en sykdom
– Han er sønnen vår. Det blir han så lenge vi lever. Så vi stilte selvfølgelig opp. Det gjør de aller fleste. Det handlet om en sykdom. Da gikk det ikke an å dømme eller si at han skulle skjerpe seg.
Finn fikk ordnet slik at Eirik fikk snakke med Arne Edström. Penger fikk sønnen også.
– I min familie kom vi fra fattige kår som gruvearbeidere i Sulitjelma, men jeg har siden blitt privilegert og har god økonomi. Vi kalkulerte slik at vi var sikre på at vi ville ha en grei økonomi som pensjonister. Så måtte vi sørge for at arven ble riktig fordelt mellom de tre barna våre.
Tildelt pris i lokalavisen
Men legestudentens problem var likevel ikke løst. Han fortsatte å sjonglere mellom kasinoer, puber og medisinstudier. Etter turnustiden valgte han å starte som fastlege i hjemkommunen. Det var et lite samfunn som man kan tenke seg var gjennomsiktig, men sønnen klarte å leve et hemmelig dobbeltliv over mange år.
Jeg skulle ønske at ting hadde vært helt annerledes, men det hjelper ikke å drømme.
På kontoret kom farens kollegaer, familiens venner og naboer som ikke skjønte hvilket liv den hjemkomne direktørsønnen som var stedets lege, bedrev. Ikke engang legestudenter som ble veiledet av sønnen, hadde det ringeste anelse. Avisa Nordland publiserte et bilde av kommunelegen sammen med helsesekretærene under overskriften «Til å bli frisk av».
Daglige rutiner skjulte et dobbeltliv
På vei hjem fra kontoret pleide sønnen å komme innom foreldrene for å spise middag. Slik «gjorde han unna» både jobben og det sosiale før han kunne låse seg inn på hybelen han leide rett borti gaten for foreldrene. Det var der han ruset seg og spilte bort pengene på spill og aksjer.
Foreldrene skjønte at de skulle holde seg unna, men det var ubehagelig når sønnen ikke svarte på telefon i helgene. Finn sier han aldri var direkte redd.
Ble faratt legelisensen
Men så sprakk dobbeltlivet for første gang. Grunnet rusmisbruket ble Eirik fratatt legelisensen.
– Men en sønn er en sønn. Han kunne få bo hjemme så lenge han trengte.
Ettersom Eirik ruset seg alene, kom det aldri andre med rusproblemer til Finn og konas hus. Kona stelte rundt Eirik mens Finn var på jobb. Finn kjørte han til behandlingsinstitusjoner og var også med på behandlingssamtaler.
Sønnen ville at faren skulle lese epikrisene. Til hverdags snakket de ikke så mye sammen om situasjonen. Finn tenkte det var viktig å opprettholde en mest mulig normal hverdag. Han gikk på jobben og snakket med folk som tidligere – også med dem som sønnen skyldte penger. På et tidspunkt tok Finn over deler av økonomien til sønnen.
Og så sprakk det igjen
Eirik ble rusfri og fikk etter et par år tilbake lisensen. Igjen jobbet han på legekontoret. Den offisielle årsaken til pausen i yrkeslivet var «utbrenthet». Men så rauset det utfor igjen. Han ble tatt for å ha forsynt seg av morfinpreparater fra medisinskapet på sykehjemmet. Slik hadde han sluppet å kjøpe rusmiddelet på det illegale markedet.
Jeg syns det var helt fint at han ga ut boken og at han har vært åpen om historien sin.
Eirik ble innlagt på psykiatrisk sykehus i Bodø. Deretter ble det behandling på Trasop i Oslo. For første gang ble det ikke bare tatt fatt i rusproblemet, men også spillavhengigheten. På Trasop skrev han en dagbok. Den har i ettertid blitt utgitt - helt ufiltrert - av Lyrikkforlaget.
– Jeg syns det var helt fint at han ga ut boken og at han har vært åpen om historien sin. Han var selv sikker på at han ville tåle det. Han har fått positive tilbakemeldinger – også fra pasientene sine. Nå kommer Eirik innimellom fra Oslo for å avlaste meg. Det er godt for meg, sier 82-åringen. Kona Eldbjørg har fått demenssykdom.
Leve sitt eget liv
Finn kan ikke huske at han noen gang var sint på sønnen. Heller ikke redd.
Jeg måtte avfinne meg med at jeg ikke kunne stole på ham.
– Det var bare slik. Jeg kunne ikke leve hans liv. Jeg måtte avfinne meg med at jeg ikke kunne stole på ham. Det henger fortsatt igjen. Jeg skulle ønske at ting hadde vært helt annerledes, men det hjelper ikke å drømme.
– Har dere som foreldre alltid vært enige om hvordan forholde seg til Eirik?
– Det er alltid vanskelig å være sikker på hva den andre innerst inne tenker, men hun ga uttrykk for at hun var enig. Hun er en kvinne som sjelden lar seg stresse opp. Men nå er det for sent å finne ut av det, sier Finn.
– Dessverre har hun fått demens. Hverken Eirik eller jeg vet om hun noen gang har fått med seg at sønnen hennes måtte bli 50 år før han ble rusfri.
– Men hva om Eirik hadde tatt med seg andre med rusavhengighet hjem hit eller om han hadde laget mye bråk?
Finn tenker seg lenge om:
– Da måtte jeg ha gjort en ny vurdering. Det hadde vært vanskeligere. Mye vanskeligere.
«Innlagt. Fastlegens dagbok»
I vinduet ser vi at en bil med påskriften «Gode øyeblikk» stopper utenfor huset. Kona, som har vært på dagtilbud for eldre, stiger ut av bilen. Finn smiler og gir henne en velkomstklem. Samtalen vår er over, og ekteparet skal snart spise middag.
Jeg setter meg i bilen og ser bort på boken som ligger i passasjersetet. «Innlagt, Fastlegens dagbok». Eirik Nordmo har skrevet den. Nå har han sonet ferdig samfunnsstraff og er i gang med utdanning for erfaringskonsulenter.
Jeg blar i de første sidene. På side 7 står det kun 14 ord:
Takk til familien min,
Som aldri har gitt meg opp
Mamma og pappa
Marit og Lars
Du kan lese hele intervjuet med Eirik Nordmo i artikkelen "Et dobbeltliv som heldigvis sprakk" i Legetidsskriftet.