-Et redaksjonelt uavhengig magasin om rusfeltet

Illustrasjonsfoto: Colourbox
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Må bli flinkere til å fange opp jenter

Hvordan møter hjelpeapparatet unge jenter i rusmiljøet? Jenter som tyr til vold og begår kriminalitet, bryter med våre forestillinger på to plan: hvordan vi mener en kriminell skal se ut og hvordan ei jente skal oppføre seg. En kartlegging Uteseksjonen i Trondheim har gjort, viser at hjelpeapparatet har betydelige problemer med å oppdage hvilke jenter som har utfordringer i livene sine.

Uteseksjonen i Trondheim kommune har gjennomført et såkalt HKH-prosjekt (Hurtig Kartlegging Handling) og har intervjuet jenter i målgruppa og ulike aktører i hjelpeapparatet i forbindelse med rapporten "Noen å hate". Raske kartlegginger er et middel i Uteseksjonens arbeid med å være i forkant av utviklingstrekk i ungdomsmiljøene.

— Vi trenger økt kunnskap for å møte jenter godt nok i vårt forebyggende arbeid. Denne kartleggingen er et forsøk på å svare ut hvordan jenter som er en del av et miljø med rus og kriminalitet opplever å bli møtt av det offentlige hjelpeapparatet, skriver prosjektleder Vebjørn Brækken i rapportens innledning. 

Flinkere på å møte gutter enn jenter

Bakgrunnen for kartlegginga er en bekymring som skole, politi, barnevern, ung kultur og Uteseksjonen i Trondheim deler. De har observert at jenter i økende grad er delaktige i rus- og kriminalitetsbelastede miljø, det ser ut som jentene utøver mer kriminalitet enn før og de blir stadig yngre. I 2018-2019 fulgte Uteseksjonen i Trondheim særlig opp en gjeng jenter i alderen 13 til 15 år, som drev med aktiviteter som ildspåsettelse, hærverk, sjikanering av medelever og voksne, bilkjøring og tyverier. Det var mistanke om rus, åpenbart manglende respekt for offentlige tjenestemenn og en sterk følelse av "oss mot dem". Blant annet gjennom denne erfaringa, kom hjelpeapparatet til en erkjennelse av at de sannsynligvis er dyktigere på å møte gutter enn jenter. Fordi det tradisjonelt har vært mer gutter enn jenter i målgruppa, er det faglige blikket trent til å avdekke gutters problemer på et tidligere tidspunkt enn det greier å få øye på jentenes trøbbel.

Guttene skryter, jentene skjuler

Kartleggingen viser at de fleste i hjelpeapparatet oppfatter at jentene er bedre til å skjule at de har utfordringer. Mens gutter som er involvert i rus og kriminell aktivitet tilsynelatende ikke ser dette som et problem, og gjerne skryter av sine handlinger eller erfaringer, ser det ut som jentene føler at de bør skjule det de har gjort. Ofte lykkes de med dette. Flere av jentene som er intervjuet, bekrefter at de greier å sno seg unna eventuelle konsekvenser fordi de er flinke til å snakke for seg. De mener allikevel at det bør være mulig for voksne i et hjelpeapparat å se og forstå hva de står i.

I mangel på et annet miljø

Hvor kommer de fra, hva leder jenter til et miljø der voldsbruk er akseptert? Variasjonen i alder og sosioøkonomisk bakgrunn er stor, men noen trekk går igjen hos mange av jentene som er intervjuet. De forteller at de har få eller ingen arenaer hvor de føler mestring. Flere har opplevd å bli avvist fra offentlige tilbud og hjelpeapparat gjentatte ganger, delvis på grunn av utagerende oppførsel. Etter avvisning fra normale ungdomsareaer, har de gjerne møtt andre som har det som dem, noe som har vært en lettelse. Det miljøet de havner i har de altså ikke nødvendigvis oppsøkt bevisst og de har kanskje heller ikke i utgangspunktet vært interesserte i å bli en del av miljøet, men blir det fordi det føles som det eneste som er tilgjengelig.

Jentenes plass i hierarkiet

Ungdommene beskriver et miljø hvor rus er et naturlig innslag. De fleste jentene som er intervjuet forteller om et tydelig hierarki innad i miljøets vennegrupper. Jentene blir raskt tatt inn i varmen, men må samtidig finne seg i å ha sin plass langt nede i hierarkiet. De må sjelden betale for rusmidler, men må til gjengjeld gjøre ærender for guttene, fra å gå på butikken til å gjennomføre salg av narkotika. I bytte mot gratis rusmidler er det også forventet at de byr på tjenester som gjerne er av seksuell art.

Jenter banker jenter

Vold er en del av bildet i disse miljøene. Det ut som om voldsepisoder i liten grad går på tvers av kjønnsgrensene i miljøet. Ungdommene utøver mest vold mot andre som er av sitt eget kjønn og på sin egen alder. Jenter er altså først og fremst voldelige mot andre jenter.

Intervjuene med ungdommene avdekket dessuten at de selv ikke definerte selvforsvar som vold. Er du blitt angrepet, eller slått, synes det å være “fritt frem” med tanke på alvorlighetsgraden av vold som blir gjengjeldt. Jentene i målgruppa anså ikke seg selv for å være voldelige selv om de utøvde selvforsvar. Hjelpeapparatet har en oppfatning av at volden stadig blir grovere, men dette er ikke nødvendigvis noe ungdommene kjenner seg igjen i.

Blir sendt til behandling for ting guttene slipper unna med

Flere av jentene som Uteseksjonen i Trondheim intervjuet, forteller om noe de opplever som urettferdig. De peker på at deres oppførsel på skolen, fritidsklubb eller i idrettslag ikke er annerledes enn mange gutters, men at de blir bortvist og/eller utestengt for denne oppførselen, mens guttene slipper unna. Tidligere funn tyder også på at jenter som utfører de samme voldelige handlingene som gutter på samme alder, blir sterkere stemplet og avvist av andre barn og unge, og spesielt av andre jenter.  Det er få som er villige til å definere oppførselen deres som vill lek eller tulleslossing. Disse jentenes opplevelse er at guttene gjerne blir behandlet røffere eller mer tydelig, at de får beskjed om at dette må ta slutt. Deres egen voldsbruk blir derimot sett på som et tegn på emosjonelle eller psykiske problemer.

Trenger mer kunnskap

Mange som har fått tilbud om samtaleterapi eller BUP (Barne- og ungdomspsykiatri) opplever ikke at dette er reell hjelp, men "bare snakk", og synes det er urettferdig at hjelpeapparatet behandler gutter og jenter ulikt. Dette til tross for forskningsfunn som tyder på at hjelpeapparatet opplever at jenter generelt responderer bedre på samtaletilbud enn gutter.

Kartleggingen i "Noen å hate" viser at hjelpeapparatet har betydelige problemer med å oppdage hvilke jenter som har utfordringer i livene sine. Mens jentene selv forteller at det burde være mulig å se det på dem, mener hjelpeapparatet at de er for gode til å skjule. Det tyder på at hjelpeapparatet trenger mer kompetanse på hva ulike handlinger kan være et uttrykk for. De trenger også å vite mer om hvordan de best kan møte disse jentene for å forebygge at de havner i miljøer med rus, kriminalitet og voldsbruk. Det er verdt å merke seg at den tydeligste fellesnevneren er manglende tilhørighet til organiserte aktiviteter og miljøer. Ingen kan tvinge ungdom til å føle tilhørighet, rapporten peker på at storsamfunnet bør se på hvordan vi ivaretar jenter med utagerende oppførsel når de likevel oppsøker de arenaene vi gjerne vil ha dem på. Selv om de oppfører seg på en måte som smadrer våre forestillinger om hvordan unge jenter skal oppføre seg.