Mekke bil er bedre enn prat

Stavanger

City Garage: Mandag ettermiddag og tid for mekking. Werner har kommet i god tid, kjærestens bil skal fikses. Foreløpig er bremser og tennplugger sjekket.

– Problemet er tenningen eller injektoren. Jeg har ikke konstatert årsaken ennå, og må feilsøke, sier han.

Werner liker motorer, og synes treffene hver mandag er godt ettervern. De siste månedene har han stilt opp regelmessig.

– Det er helt fantastisk at vi gutta kan møtes for å skru.

De som så dokumentarserien Krigerhjerte på NRK fra 2021, vil huske Werner og hans kamp for å bli rusfri. Siden har det gått både opp og ned.

– Sprekkene dine har vært korte, sier Sara Andrea, og legger til at hun bare er kjæresten.

– Ikke bare det, du er mer eller mindre fast inventar, slår Ole fast.

I verkstedgruppa er det stort sett bare gutter, men innimellom titter samboere, kjærester og unger innom.

Døra går opp, og inn kommer regionleder i A-larm Rogaland, Aleksander Skålevik.

– Det er på tide med dekkskift, derfor sneier jeg innom. Jeg er ingen bilmekker, og trenger hjelp, sier han. Johnny, Ole og Werner henter jekk, drill, stålbørste og kobberpasta. Så er de i gang.

Kompetanse på biler

Det var Aleksander som i sin tid ansatte Ole. Han forstod fort at Ole hadde spesielle ferdigheter.

– Jeg spurte Ole om han ville klare å montere en hel bil dersom han fikk delene. Han tenkte seg godt om, før han ydmykt svarte ja. Da skjønte jeg at dette var en kompetanse som kunne komme til nytte, i tillegg til egenerfaring med rus. Jeg ba ham sjekke om det var interesse for en mekkegruppe, forteller Aleksander.

I disse dager er det åtte år siden Ole ble rusfri. Da han var i slutten av tenårene,  jobbet han et års tid på et bilopphuggingsanlegg. Etter at han kom ut av behandling,  var han i flere år mekaniker for et rallycross team.

– Som liten ble jeg dradd med på verksteder, og da jeg var 11, kjøpte jeg en bil jeg kunne mekke på, forteller Ole.

– Ja, jeg tipper du har gått rundt med skiftenøkkel hele livet. sier Aleksander. 
Han legger til: – Egenerfaring er bra og dyrekjøpt, men andre ferdigheter er også nyttig. Mange ser kanskje ikke selv at de har en kompetanse. Vi ser alltid etter ressurser og evner.

Tre år med mekkegruppe 

Verkstedgruppa ble etablert med Ole som leder for tre år siden. Den er finansiert av Bergesenstiftelsen og mottar noe støtte fra Konfliktrådet.

– Leien her i garasjen er snill. Noe går til lønnsutgifter til Ole. Han har full stilling i A-larm. I tillegg til å være gruppeleder er han mentor og en av de ansvarlige i en aktivitetskafé, forteller Aleksander.

Ole informerer også om tilbudene i A-larm, og er regelmessig innom Veksthuset, Tyrili, Crux og Gauselskogen.

Hjelp til selvhjelp

– Antallet varierer. Den harde kjernen er på fem, på det meste er vi 10-12, sier Ole.

Banning, skriking, tull og tøys er det mye av, men også de gode samtalene.

– Det blir ikke bare bilprat. Vi snakker om erfaringer, gjerne etter at en har hatt en sprekk. Da kan jeg fortelle at jeg hadde mange sprekk før jeg kom dit jeg er i dag, sier Ole.

– Om vi er to eller flere, det er like kjekt. Ronny og jeg er gode kompiser, og har mye å snakke om, sier Werner.

Begge har vært til behandling flere ganger, blant annet på Tyrili. For Werner besto oppveksten av flytting fra det ene fosterhjemmet til det andre, og ut og inn av institusjoner. I fjor var han ni måneder på Tyrili, med et re-inntak etterpå.

– Det er et fantastisk sted med god oppfølging både før, underveis og etterpå, sier Werner.

I likhet med Ole har han hatt en lidenskap for biler og motorer fra barnsben av. Nylig begynte han i jobb som betongsager. Innhold i dagene er viktig for å klare å holde seg rusfri.

– På dagtid er det jobb, men om ettermiddagene er det ikke så mye å finne på. Dette er hjelp til selvhjelp for meg, sier Werner. Nå har han vært rusfri en stund, og stortrives både med mekking, kjæreste og kameratskap.

Ronny har vært med et halvt års tid. Han har erfaring som mekaniker, og har tidligere jobbet et år med bil og fire år med MC. Han har også vært rusfri en stund.

– Det er greit å ha noe å gjøre etter jobb. Fotball er ikke noe for meg, sier Ronny.

Tilbudene for folk som sliter med rus, er mange. Men fotball, turer, terrengløp og ulike selvhjelpsgrupper passer ikke for alle.

Veien videre

De tar på seg alt fra dekkskift til bremseskift. En kopp kaffe blir det også tid til. En Saab som hadde stått stille i 14 år fikk nytt liv. Gutta fikset den og solgte den videre. For pengene kjøpte de nye biler. Nå holder de på med to.

– Formelt sett er ikke dette et verksted. De vi hjelper må signere en ansvarsfraskrivelse. Vi tar ikke betalte oppdrag, men bileierne må selv dekke kostnader til deler. Vi oppfordrer dem til å delta selv, sier Aleksander.

De som vil, kan donere gaver. Gavekort til pizza her om dagen var populært. Ole kjørte og hentet pizza, som de koste seg med på verkstedet.

– Egentlig skal vi avrunde i ni-tiden, men det hender at vi holder på til midnatt og vel så det, sier Werner.

– Folk blir så engasjerte og vil gjerne stå på til vi er ferdige, sier Ole.

– Gruppa er stabil og fungerer godt. Vi vil sørge for tilskudd så lenge det er interesse. Det har det vært fra første dag, sier Aleksander.

Noen har en tendens til å isolere seg i miljøet. I garasjen får de mulighet til å bli kjent med folk fra helt andre miljøer, som også mekker bil.

– Det er vårt ansvar å skape broer til andre deler av samfunnet. De bør ikke låse seg til tilrettelagte aktiviteter, når de kan komme seg videre, sier Aleksander.

For noen fungerer gruppa som arbeidstrening. Noen faller tilbake til rus, andre kommer seg videre.