Musikkterapi: Dopamin mot dop

Musikk påvirker hjernestrukturer som er knyttet til motivasjon, belønning og emosjoner. Nevrovitenskapelig forskning viser at sterke musikalske opplevelser utløser dopamin. Dette er et signalstoff som ofte kalles kroppens eget kokain. Når hjernen din produserer dopamin, opplever du rett og slett en rus. Du blir høy, avslappet og lykkelig. Og vil ha mer av det samme! Men dopamin er bare en liten del av musikkterapiens effekt. At musikk kan brukes i meningsskapende og relasjonsbyggende aktiviteter er like viktig. Forskning fra psykisk helsevern viser en tydelig effekt av musikkterapi på motivasjon, emosjonell bevissthet og sosial deltakelse. Erfaringen er den samme på rusfeltet.

Brukernes stemme

Stemmen i starten av denne artikkelen tilhører en bruker som er intervjuet i rapporten Musikkterapi i kommunalt rusarbeid fra 2017. I en rapportserie fra kommuner med dette tilbudet, melder brukere om at de opplever musikkterapi som mindre stigmatiserende enn tradisjonell terapi, fordi musikk er noe allment, noe alle kan drive med. En bruker forteller om gleden ved å se gitaren når han våkner, for så vet han at han har noe å fylle dagen med – han kan øve. En annen forklarer at bandøvelsene har gjort ham vant til å være sammen med folk, slik at han nå kan mestre å stå inne på apoteket uten å få noia og rømme før hans nummer blinker på tavla.

Økende nysgjerrighet

Historier om hvordan musikk ble veien vekk fra rus, har alltid blitt fortalt. I klangrommet rundt slike enkelthistorier har rusfeltets fagfolk interessert seg for musikkens virkning. Nysgjerrigheten på musikkens kraft og musikkterapiens muligheter har imidlertid vokst kraftig i takt med økende forskning på musikkterapi i overlappende og tilgrensende fagområder, som psykiatri og barnevern.

Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet ble opprettet i 2010. Siden 2014 har Helsedirektoratet gitt tilskudd til kurs og informasjonsarbeid om musikkterapi, rus og psykisk helse. Terapiformen er i ferd med å få fotfeste som etablert forskningsbasert disiplin og profesjonell praksis i norsk rusomsorg, og bevisstheten rundt den faglige forskjellen på musikkaktivitet og musikkterapi er økende.

– Det er mange sykepleiere som tilbyr musikk som aktivitet, og dette er kjempepositivt. Det må allikevel ikke forveksles med musikkterapi, påpeker Sigrid Rohde, rådgiver hos Kompetansesenter rus, Midt-Norge og medlem av det nasjonale kompetansenettverket.

Mange strenger

Hva er så musikkterapi? En vanlig definisjon er «bruk av musikk til å gi mennesker nye handlemuligheter», men hva betyr dette, rent konkret? Terapien er mangfoldig, som en velkomponert akkord. Og komponisten i denne sammenhengen, en musikkterapeut med femårig universitetsutdannelse, kan spille på mange strenger. Terapiformen tilbyr musikalsk deltakelse som å spille, skrive tekster eller låter, eller lytte til musikk. Det kan være korsang, bandøvelser, notekurs, samspill, instrumentopplæring, opplæring i beats, i miksing eller scenerigg for å nevne noe. Musikkterapeuter bruker de mulighetene musikken tilbyr med tanke på mestring, mening og deltakelse.

Aktivitetene velges ut fra brukerens behov og interesse, og tilbudet kan tilrettelegges for brukere med mye eller lite musikkerfaring. Målsetningen er ikke primært musikalsk, men handler om økt selvfølelse, styrket håp, økt mening med livet og sterkere behandlingsmotivasjon.

Etterlyser systematisk innføring

Kun tre kommuner i Norge, har faste og hele stillinger for musikkterapeuter i kommunalt rusarbeid. Disse tre er Fredrikstad, Sandnes og Sør-Odal.

– Vi har ønsket økt tverrfaglighet og flere terapeutiske verktøy i kommunal rus- og psykisk helsetjeneste, og etablerte i 2018 et ressurssenter for musikkterapi med tre tilknyttede årsverk som musikkterapeuter, forteller Hilde Freim. Hun er konstituert virksomhetsleder i Fredrikstad, der de har høstet erfaring med musikkterapi siden 2014.

– Målet må være å få til dette i hele landet, men vi er slett ikke der i dag, sier Rohde. Helsedirektoratets retningslinjer foreslår at det bør tilrettelegges for musikkterapi til brukere som ønsker dette. Rohde etterlyser en systematisk innføring av musikkterapi og prioriteringplaner som er mer forpliktende enn dagens anbefalinger.
– Selv om det var en seier å få musikkterapi inn i retningslinjene, er virkeligheten at det går forferdelig seint framover. Fagfeltet når alt for sjelden opp når de knallharde prioriteringene om stillinger skal gjøres, fastslår hun.

Hvor forpliktende er et «bør»?

Hvor forpliktende er egentlig en retningslinje som bruker begrepet «bør», undrer vi, og tar med spørsmålet til sjefen ved St. Olavs hospitals Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin, Kristin Smedsrud.
– «Bør» er et sterkt begrep i denne sammenhengen. Det er nemlig svært, svært sjelden Helsedirektoratet bruker «skal», sier klinikksjefen.

Smedsrud leder et av de mange fagmiljøene i landet som mangler tilbud om musikkterapi.
– Dessverre har vi ikke noe tilbud om det for våre pasienter. I en framtidshorisont kan kartet se annerledes ut, men per i dag er vi avhengige av å benytte spesialkompetente miljø på tvers av helseforetakene.
Hun påpeker at det vil kreve betydelige ressurser å opprette et tilbud om musikkterapi, både med ansettelser, tilrettelegging av egnende lokaler og innkjøp av utstyr. Dersom dette skal gjennomføres uten at det tilføres friske midler, må hun kutte i staben som består av leger, psykologer og andre terapeuter. Et slikt kutt ble gjort da klinikken i 2017 ansatte to treningsterapeuter i forbindelse med treningstilbudet som er omtalt i vår artikkel Obligatorisk trening i rusbehandling. Det vil være vanskelig å kutte igjen.

Kan ikke følge anbefalingene når de kommer uten ressurser

– Hvis vi først skal opprette et tilbud, må det være robust og levedyktig også ved ansattes sykdom eller ferietider. Å ansette bare én terapeut blir for sårbart. Så penger er en viktig faktor. Med dagens rammebetingelser er det urealistisk å kreve at alle klinikker skal kunne tilby alle former for terapi. Når vi på St. Olav ikke har et tilbud innen musikkterapi handler  det ikke om manglende vilje, men om at det faktisk er urimelig å kreve at vi skal kunne følge kostbare anbefalinger som blir gitt uten at det følger ressurser, sier klinikksjefen. Hun mener god kunnskap om hvilke tilbud som finnes andre steder kan avhjelpe situasjonen, ved at man kan søke pasienter til klinikker som tilbyr den typen terapi vedkommende vil ha best mytte av.

– Det er veldig viktig å ikke avgrense rusbehandling til det som foregår i tiltakene i nærheten, selv om nærbehandling ofte er å foretrekke, framholder hun.

Likeverdig tilbud over hele landet?

Høsten 2018 ble det såkalte pakkeforløpet for psykisk helse og rus innført i spesialisthelsetjenesten. Pakkeforløpets mål om likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uavhengig av bosted virker fjernt innen musikkterapi, da særlig for dagpasienter som er avhengig av nærbehandling.

– Vi ser at Bergen og Oslo ligger langt foran resten av landet. Det skyldes delvis at det er der utdanningene for musikkterapeuter ligger med tilhørende undervisningskrefter og fagmiljø. Vi må jobbe hardt for at ruspasienter i resten av landet får et likeverdig musikkterapeutisk tilbud, framholder Sigrid Rohde i Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet.